Mitt innlegg om mulige, enkle og viktige tiltak for å få slutt på stridighetene i Syria med Øst-Ghouta (se atikkelen) sendte jeg til samtlige 169 stortingsrepresentanter. Fra 1 -en- av dem, en representant for SV, fikk jeg denne gangen et positivt svar. Han ønsket faktisk å gjøre noe og spurte meg litt om hva og hvordan. Jeg ble glad for det, og skrev da nedenstående til han. Men siden hørte jeg ikke mer om saken.
En ting er å være enige om at noe må gjøres, gjerne også hva som må gjøres, men å gjøre det, det sitter dessverre nokså langt inne. Så nå utfordrer jeg deg, kjære leser, sett igang du da: Sammen kan vi REDDE VERDEN!
Kjære Stortingsrepresentant!
Takk for at du er villig til å engasjere deg! Det ble jeg glad for!
Vi har har naturligvis 4 akutte svært alvorlige situasjoner i verden i dag som relativt enkelt burde kunne forsøkes rettet på fra norsk side, og hvor du som stortingsrepresentant kan gjøre en innsats:
Korea:
Tøværet som vi har sett fra Nord-Korea er naturligvis svært gledelig. Det virker som de ønsker avspenning og fred, og vi kan inderlig håpe at møtet mellom Kim Jong-un og Trump blir suksessfullt.
Skulle vi oppleve at Trump møter opp med en stab av militære med urealistiske krav om at Nord-Koreanerne straks skal legge seg paddeflate med destruksjon av alle atomvåpen etc. så går antakelig det hele i stå, likeledes om Amerikanerne/Sør-Koreanerne fortsetter sinne provoserende militærøvelser utenfor kysten. Det er lite sannsynlig at Nord-Koreanerne går med på stort sterkere nedrustning enn det amerikanerne gjør for sin egen del.
Det er antakelig lite vi kan gjøre med dette annet enn å forklare amerikanerne og Trump situasjonen, forsøke å overbevise dem om hva som vil være fornuftig, og gjerne fortelle at vi vil trekke oss fra Nato og vår støtte til USA om de ikke bruker fornuft som nevnt.
Det beste vil være om du/dere kan overbevise regjeringen vår om hva som vil være klokt eller å få til en avstemning i Stortinget som instruerer Regjeringen om å sende et krav til Trump/USA om å vise tilstrekkelig moderasjon til å komme til enighet med Korea. Skjer ikke det, bør det gjøres klart at vi vil trekke oss fra Nato-samarbeidet eller ta det opp til ny vurdering. Det vil være livsfarlig for Norge å fortsette som medlem av et aggressivt NATO; vi kan bli tvunget inn i uønskede krigssituasjoner.
Lykkes du/dere ikke med å få regjeringen til dette, bør kravet /forklalringen oversendes USA-ledelsen av andre organer. SV vil da utvilsomt i det minste få økt sympati og styrke sin stilling i Norge.
Dette er et viktig tiltak som koster svært lite!
Theresa May:
Det var en svært uklok handling av henne, uten videre å utvise Russiske diplomater. Det fører ikke noe positivt med seg. Det er en hevn som bare vil øke hatet mellom nasjonene og føre til helt unødvendige komplikasjoner mellom landene med stor fare for gjensidige eskaleringer.
Verken hun eller vi kan være helt sikre på at det virkelig er den Russiske stat som står bak nervegass-angrepene på Sergei Skripal og hans datter. Det er derfor svært uklokt å ikke ta imot Russernes tilbud om å delta i etterforskningene. Ingen vet med sikkerhet hva det kan føre til. Uansett, ville situasjonen kunne blitt langt mer positiv om hun hadde villet samarbeide. Konklusjonen bør bli den samme som ovenfor, Stortinget bør forlange at regjeringen henvender seg til henne, fordømmer det hun har gjort, og be henne likevel akseptere tilbudet om samarbeid, og gjerne trekke tilbake utvisningskravene.
NATO og Jens Stoltenberg:
Jens Stoltenberg har ikke vist seg som en heldig mann for Norge til å være plassert i NATO. I langt større grad har han opptrådt med synspunktene til USA heller enn å være en ambassadør for Norge og en fredelig utvikling. «Synderegisteret» begynner å bli for langt: Han har i langt større grad blitt en kilde til splid og mistro mellom øst og vest enn en brobygger mellom landene. Her nevner jeg bare tre forhold: Han har velsignet tyrkernes krigføring mot kurderne, og i den sammenheng sagt til Erdogan «at de har rett til å forsvare seg:» Han har reist rundt til medlemslandene og ivret for drastisk økning av militærbudsjettene. Han har velsignet Theresas May’s plumpe utfall mot russerne og den dertil hørende økning av konfliktnivået som vi har opplevet.
Han handler så stikk i strid med Norges interesser, at det bør være riktig, selv om han ikke står under norsk kommando, å i det minste meddele han at hans virksomhet er en skam for Norge, stikk i strid med Norges interesser og en fare for verdensfreden.
Igjen mener jeg at du bør kunne ta disse forholdene opp i SV og Stortinget, og forsøke å få til en refs fra Regjeringen, eller andre organer.
Øst-Ghouta:
Jeg ville vel tro at det jeg foreslo i brevet jeg sendte var rimelig konkret: Å invitere de to herrer, Putin og Trump til å treffes i regi av f.eks. Nansen Fredssenter på Lillehammer for å få dem til å enes om hva som videre bør skje i Øst-Ghouta/Syria. Jeg tror de så langt mulig bør møtes relativt intimt uten forstyrrende rådgivere med betingelser og krav. Det viktigste bør naturligvis være at de begge slutter å sloss, på hver sin side av konflikten. Men fortrinnsvis bør de også bli enige om at Syyrias eksisterende styre for tiden kan fortsette, at opposisjonen i større grad blir tatt med på råd og at det blir gitt bedre kår for befolkningen. Som en gulrot til befolkningen kan alt gjøres betinget av at vi som har vært med på å ødelegge landet trår til med gjenoppbygnings-/rehabiliterin
Drøftelsene bør fra norsk side koordineres av en slags organisator/moderator eller kanskje to, helt uten militær tilknytning, for herrene under drøftelsene. Kanskje bør dette være en fra Fredssenteret, en som har solid oversikt over situasjonen i Syria uten å ha for mye vestlig ballast som hemsko, en som vekker tillit til begge sider, en som er klok og har oratoriske evner, en som kan organisere og improvisere med rimelig grad av myndighet. Jeg vet ikke hvem dette bør være. Det er vel et spørsmål som kan diskuteres både med dine partikolleger på Stortinget, med Nansen Fredssenter, og med andre konstruktive organisasjoner. Eneste navn som i øyeblikket faller i mine tanker er Jan Egeland og Johan Galtung.
Drøftelsene bør fra norsk side koordineres av en slags organisator/moderator eller kanskje to, helt uten militær tilknytning, for herrene under drøftelsene. Kanskje bør dette være en fra Fredssenteret, en som har solid oversikt over situasjonen i Syria uten å ha for mye vestlig ballast som hemsko, en som vekker tillit til begge sider, en som er klok og har oratoriske evner, en som kan organisere og improvisere med rimelig grad av myndighet. Jeg vet ikke hvem dette bør være. Det er vel et spørsmål som kan diskuteres både med dine partikolleger på Stortinget, med Nansen Fredssenter, og med andre konstruktive organisasjoner. Eneste navn som i øyeblikket faller i mine tanker er Jan Egeland og Johan Galtung.
Kommer det positivt resultat ut av samtalene synes det meg fornuftig å invitere både Assad, et par opprørsledere, Erdogan og om mulig også noen fra IS til å komme etter til Lillehammer. Putin og Trump kan fortelle dem det de er blitt enige om, og om mulig også at nasjonene som så langt har stått for militære ødeleggelser, forplikter seg til nødvendig humanitær bistand. Da bør det ikke være umulig å få Assad, opprørslederne og kanskje også flere til å enes om en felles grov utviklingsplan.
Jeg er i tvil om drøftingene bør være i regi av den norske regjering, av andre offentlige organer eller om f.eks. Fredssenteret som sådant bør stå bak, i så fall med støtte, godkjenning og finansiering fra staten. Kanskje har du synspunkter på dette, og om hvordan og i hvilken grad saken bør fremlegges eller drøftes med den iverksettende organisasjonen før den taes opp i Stortinget.
Jeg håper på ditt engasjement og din innsats videre i disse sakene og venter spent!
Bjørn
Bjørn
Jeg synes du har vært flink denne gangen. Jeg finner ingen ting jeg er uenig i. (Kanskje bortsett fra Jan Egeland som jeg ikke har noen tiltro til.) Men det er ikke nok å være flink – idag må man også kunne utrette mirakler – og det er det veldig lenge siden jeg trodde på. Så du kommer nok ingen vei med dette – og det vet jo selvsagt du også. Men jeg synes det er flott at du forsøker !
Hadde vi hatt en oppegående presse, ville man kanskje på sikt kunne vunnet frem med noe av dette, men pressen er vel idag, kanskje ved siden av politkerne, vårt største demokratiske problem.
Og hvordan/hvor skal man kunne få frem en kritikk av pressen ?
Små mirakler burde vel være mulige? Større mirakler burde vel bli mulige hvis mange vil utrette små mirakler? Ellers er det vel slik at det umulige tar litt lengre tid?
Bjørn