T-skjorte solgt fra Andøya etter at russerne trodde at en vitenskapelig rakett skutt opp fra Andøya var et angrep mot dem. Det sies at Boris Jeltsin raslet med atomkofferten. (Sakset fra «Bårds Blogg»)
Regjeringen ønsker igjen å utvide forsvaret! Uff!: Forstår de aldri at jo mer våpen og jo flere krigere vi har, dess mer bekymret blir folk i andre land? De oppfatter oss som truende, og faren øker da for at de skal angripe oss for å unngå at vi angriper dem. Har vi ikke et aggressivt forsvar behøver vi, i vår situasjon, heller ikke bekymre oss for angrep fra noen! Det burde være åpenbart for alle. Ingen har noe igjen for å angripe landet vårt om vi ikke er en trussel!
Men dessverre, en trussel har vi gjennom lange tider vært som. Skal noen angripe oss, eller forsvare seg mot oss, vil de først og fremst angripe våre militære installasjoner. Stakkars da de som bor på Andøya, eller nær andre militærbaser. I en krigssituasjon må folk og samfunn der regne med å bli utryddet. De lever i konstant livsfare!
Da skulle vi tro at folk i disse områdene vil dra et lettelsens sukk, når de hører at militærinstallasjonene der skal legges ned. Men nei! De som styrer der, bekymrer seg langt mer for sin øyeblikkelige økonomi enn utslettelsesfaren de hele tiden er utsatt for! Kanskje er det offiserene i prangende uniformer med høye sikre lønninger som frykter for sitt levebrød som står bak uroen?
At krigere i alle land, i sin destruktive iver, nærmest gir blaffen i folk og samfunn burde vi nå alle være hjertelig klar over. Det ser vi hele tiden verden rundt. Det har vi selv også erfaring for, fra krigen og den tyske okkupasjonen vi var utsatt for.
Jeg gikk på folkeskolen den gangen, på Aspøy skole i Ålesund. Ikke så langt fra skolen var der en tysk kanonstilling. Britene ville bombe den. Ikke om natta eller ettermiddagen, men midt i skoletiden den 28. mars 1945 kom de, nådeløst, og slapp sine bomber. Det ble en fulltreffer! Nei, de traff ikke tyskernes installasjoner. De traff skolen vår! Da flyalarmen varslet faren over, krøp vi skrekkslagne fram fra kjelleren, og så at skolens øverste deler med det vakre tårnet var smadret. Hadde vi sittet på plassen vår, ville utvilsomt mange av de 500 elevene blitt drept. En døde.
Men dette var lite når vi tenker på hva som hendte ved Holen Skole i Laksevåg. Der, igjen midt i skoletiden, selv om det utmerket godt kunne ha hendt på et annet tidspunkt, kom det 152 fly fra London og slapp 1432 bomber over byen. De drepte 152 sivile inkludert 61 elever ved skolen. De utryddet halve byen. Neida, det var ikke det de egentlig ville. De skulle bombe en tysk ubåt-bunker. (Bunkeren eksisterer fortsatt). Dette hører vi lite om i dag. Disse uhyrlighetene, 2 av veldig mange, ble utført av våre allierte. For dem spilte livene til norske skolebarn ingen rolle – når de forsøkte å angripe tyskerne. I dag har vi NATO. Tror virkelig noen at de vil være mer skånsomme mot oss en de allierte med England og USA i spissen var mot oss under krigen?
Blir anleggene på Andøya og andre steder angrepet, blir det i første omgang neppe av noen allierte.
Allikevel spiller fete lønninger, prangende uniformer og muligheten til å herse med soldater, unge tankeløse guttunger, større rolle enn farene de utsetter lokalsamfunnet og resten av landet for. Militærinstallasjonene er livsfarlige, først og fremst for oss selv! Når skal vi våkne opp og se hvordan vi roter til for oss selv i dette vidunderlige landet?
Bjørn
Andøya, kloss nord for Lofoten, vill, vakker og med 5000 innbyggere og et stort jordbrukspotensiale – om det bare ikke var for de militære.
Holen Skole slik den så ut etter å ha vært truffet av 3 britiske bomber kl. 9.30 den 4. oktober 1944. Blant annet 61 skoleelver ble drept
Aspøyskolen i Ålesund, er ikke akkurat noen anonym bygdeskole. Her etter restaureringen etter den britiske rasseringen.