Stikkord: problemløsning

Bør vi skape et FN’s Konflikt- og Fredsutvalg?

Når det oppstår konflikter mellom stater eller folkegrupper ser vi dessverre alt for ofte at konfliktene eskalerer og det fører til stridigheter og krig mellom partene. Noen ganger river det også med seg sympatiserende folkegrupper og stater på den ene eller begge sider, og det kan utvikle seg til hat, krig og meningsløse ødeleggelser. Det er ødeleggende for alle parter og for verden totalt. Som regel, etter enorme drap og ødeleggelser, ender det med at partene til slutt setter seg sammen og finner en eller annen løsning på konflikten. Eller en av partene ”vinner” krigen og får den største makt til å gjennomføre ”løsning” på problemene til sin egen fordel. Det kan totalt sett være uhensiktsmessig og føre til ulming i befolkningen på den andre siden, kanskje slik at konflikten vokser seg enda verre.

For å unngå slike meningsløse handlinger og utfall ville det alltid være langt bedre at partene kunne sette seg sammen fra begynnelsen for å finne en mest mulig og hensiktsmessig løsning på konflikten. Bedre løsninger enn krig finnes alltid. Men når partene ikke er villige til å samarbeide for å finne finne dem, kan det være fornuftig å ha et utenforstående Råd. Rådet bør både kunne finne frem til best mulig løsning på problemene og også ha autoritet nok til å få partene til å gjennomføre dem.

Dette Rådet mangler vi dessverre i dag. Jeg tror kanskje det beste vil være at vi alle blir enige om å opprette det under FN, Kanskje bør det kalles FN’s Konflikt og Fredsutvalg? Det bør ha en mest mulig uavhengig og bredt sammensatt faglig arbeidsgruppe. Kanskje bør det nedsettes undergrupper sammensatt for hver av de ulike konfliktene de bør søke løsninger på rundt om i verden. Tenk gjerne på konflikter som eksempelvis de i Israel, Ukraina, Taiwan, Korea, Sudan m.v. Arbeidsgruppene bør fortrinnsvis starte sin virksomhet allerede når problemene er i emning.
Rådet bør antakelig ha et styre, kanskje sammensatt av representanter fra Øst, Vest, Syd og ledet av fagutvalget i Rådet.

Under Rådets arbeid bør der innhentes solid informasjon fra begge parter i konflikten. Underveis i arbeidet bør det også samarbeides og utveksles tanker med dem, før det legges frem en plan for aksept fra begge partene. Rådet bør ha størst mulig grad av myndighet, kanskje med mulighet for involvering i gjennomføring av problemløsningen. Det bør kunne legges frem en tiltrekkende gulrot foran nesen på de uforlikte partene, eller et fredfullt ris bak speilet. Det kan kanskje involvere praktisk eller økonomisk help i fortsettelsen, medvirkning i ledelsen, styring av internasjonale prosjekter, e.l. Øvrige medlemsland kan også tenkes å være medvirkende ved gjennomføring av eventuelle forbedringstiltak.

Dette var mine innledende tanker. Nå vil jeg gjerne høre hva du tenker om dem!
Bjørn

Da har Norge bestemt seg for og ta imot 37000 Ukrainere. Hva syns dere om det?

På mange måter er det et dilemma. Vi ønsker å hjelpe folk som er i fare og lider. Det er bra!

Så vet vi også at landet vårt har økende overbefolkningsproblemer (Tross Erna’s meningsløse nyttårstale!). Mer og mer bebyggelse, mindre og mindre natur, dyrka mark med skog, fisk, fugler og dyr. Mer og mer veier og tett trafikk, eksos, søppel, og CO2. Mer og mer demninger med ødelagte elver strender, tettere og tettere med vindmøller og solpaneler, men likevel mindre og dyrere strøm. Færre og færre nordmenn og flere og flere utlendinger, økende kriminalitet , skrumpende ernæring og ressurser. Ødeleggelsene øker og selvråderetten minsker. Jo lengre dette går dess mer skrumper livsgrunnlaget.

I stedet for å være med å løse problemene der hjemme lager de mer elendighet og flykter fra hele greia. De som burde bruke sin energi på å stagge stridighetene og bygge opp igjen samfunnet der hjemme tar heller halen mellom bena og rømmer fra elendigheita de har skapt! Her kan de bare kose seg og produsere enda flere unger. I stedet for i det minste å dra hjem og bli til nytte når faren er over, kan de kalle seg Norske statsborgere og nyte livet til evig tid. Det er problemfritt å ødelegge hjemlandet. Vi kan jo bare dra til Norge, eller hvor, og nyte livet.

Er dette beste måten å hjelpe folk på, eller burde vi heller hjelpe til å løse de reelle problemene der de kommer fra – og kanskje slutte med å sende våpen som lemlester, dreper, skaper flere flyktninger og ødelegger livsgrunnlaget for alle?
Selv har jeg gjennom mange år fått være med å skape utvikling i trengende land. Jeg mener det var gjensidig givende og fruktbart. Sånt arbeid kan lindre nød og dempe konflikter. Sånn kan vi være med å skape færre flyktninger!
Bjørn

Israel har fått problemer! Hvordan bør vi reagere?

Det er søndag 8. oktober 2023. Verden er i sjokk! Fra Gaza har HAMAS  angrepet Israel på det groveste! De har sendt flere tusen ødeleggende granater! De har drept mange hundre, såret mange tusen og tatt mange fanger eller gisler, også sivile.

Fordømmelsen av angrepene er nærmest unison. Det ser vi alltid i slike tilfeller, både ved krig og ved  enkeltstående terrorangrep.  Fordømmelsen er fornuftig! Oftest skjer angrepene fordi ofrene tidligere har oppført seg dårlig overfor angriperne. Så også i dette tilfelle.
Uansett årsak, bør vi forsøke å få gjerningsmennene til å forstå at slike angrep virker mot sin hensikt! Ofrene, uansett tidligere oppførsel, får både vår  medynk og sympati!

Angrepene fører ikke til  ettertanke eller anger for tidligere oppførsel fra de angrepne. De skaper ikke forbedring. Nei, tvert imot!:  Hat og gjengjeldelseslyst øker dramatisk! De forverrer situasjonen! Vi bør  bestemt kunne konkludere: Hevnaksjoner og voldelige angrep lønner seg ikke! De virker alltid mot sin hensikt!

Netanyahu har vel alltid hatt en alt for hård hånd overfor den opprinnelige befolkningen i områdene de har fått herredømme over. I dette tilfelle svarte han også temmelig kontant: ”Her skal det bli svære hevnaksjoner. Gazaområdet skal få voldsom gjengjeldelse”!  Det virket på meg som at han hadde problemer med å uttale seg kraftig nok i sine hat- og hevntanker. Det var så inderlig langt ifra den ettertanke og oppførselsforbedring som angriperne vel hadde håpet på. Tanker om tidligere oppførsel og mulighet for forsoning og forbedring hadde nok sjelden vært fjernere!

Selv her hos oss, hvor vi har et litt blandet syn på Israelernes oppførsel overfor  Palestinerne, har vi i denne sammenheng bare vist medynk med Israelerne. Vi har slett ikke i denne forbindelse reflektert over hvordan vi burde oppfordre dem til en mer human innstilling og oppførsel overfor Palestinerne. Nei, det har tvert imot vært poengtert at ”alle har rett til å forsvare seg”, underforstått: Gå nå til kraftige motangrep med mer våpen, drap og ødeleggelser! Vi bør naturligvis vite at slik oppførsel ikke fører noe godt med seg. Det fører bare til meningsløse eskaleringer med hat, drap og ødeleggelser på begge sider av konflikten.

Selv vår nåværende formann i forsvarskomiteen, høyrepolitikeren Ine Eriksen Søreide poengterte nå så kraftig  hun kunne orke: ”Det er ingen tvil! Her må det  svares kraftfullt militært”!  Heller enn å forsøke å roe gemyttene, få partene til å vurdere hvordan de kan dempe ned situasjonen, har vi oppfordret til gjengjeldelse og vold. Vi kunne jo ha bedt dem spørre seg selv: Hva har de gjort galt som har  oppildnet et sånt hat at de ble angrepet på måten de ble? Vi kunne ha oppfordret dem til å forsøke å finne løsning på problemene: Hva kan de gjøre for å bli venner og samarbeidspartnere? Hva kan de gjøre for å bli til glede for hverandre? Hvorfor i all verden har ikke vi, som står på såpass avstand fra saken, heller forsøkt å plante slike tanker i partene?

Nå er jeg redd vi må kunne spørre oss selv: Er ikke vi også del av årsaken  til konfliktenes økning og eksistens? Har vi nå vært med å legge grunnlag for en langvarig krig i midtøsten, eller???
Bjørn 

Hvordan håndterer man konflikt best?

Takk for et uhyre viktig spørsmål! Hadde vi lært litt mer om svaret kunne det meste av misforståelser, uvennskap, hat, slåsskamper og krig vært unngått. Vi kunne alle ha levet et lykkelig liv! Dette gjelder både i små hverdagskonflikter og store internasjonale konflikter som kan føre til krig.

Det dummest vi gjør er naturligvis bare å sette hart mot hardt, å stå på vårt og holde på at vi har rett og den annen part tar feil, uten å sette oss skikkelig inn i den annen parts tanker og motiver. Da kan det skje meningsløsheter som kan føre til slåssing og ødeleggende krig!
Jeg tror jeg må si det så bastant at de fleste, eller alle kriger kunne vært unngått om vi hadde brukt fornuft og omtanke. Å slåss for å presse igjennom vårt syn på saken gjør i alle tilfeller konflikten bare verre og resultatene bare dårligere.

  • Det første vi bør gjøre er naturligvis å snakke sammen, å få saken belyst fra den annen part. Hvordan opplever han situasjonen? Hvordan virker situasjonen på vedkommende? Hvilke resultater kan problemene få for han? Hva ønsker han å oppnå?
  • Så må vi også be om litt lydhørhet for vår situasjon, fortelle hvordan vi opplever den, og hvilke resultater vi er engstelige for at det kan føre til for oss.
  • Ta det helst i den rekkefølge: Lytt først og forklar etterpå. Da er det lettest å finne gehør og innsyn i din situasjonsoppfatning!
  • Klarer vi, begge parter, i disse forklaringene å være positivt lyttende, spørrende, analyserende og løsningssøkende har vi kommet et langt stykke på vei. Vi skimter konstruktive muligheter!
  • Deretter bør vi antakelig sammen gjennomføre en funksjons- eller målsettingsfase. Hvilke mål streber vi mot? Vi kan sammen forsøke å trekke frem både hovedmål og attåt-mål. Det gjelder både hans mål og dine mål, og antakelig vil vi oppdage at målene er ganske like for begge parter og i stor grad kan samordnes.
  • Så kommer vi til ide-fasen. Begge parter setter vi frem for hverandre forslag til løsninger. Noter dem ned! I denne fasen bør vi være enige om at i stedet for å kritisere hverandres ideer skal vi heller utvikle dem videre, omforme dem litt og bygge videre på hverandres forslag.
  • Deretter kommer vi sammen til vurderings- og utviklingsfasen der vi bearbeider ideene videre for å komme frem til best mulig konkrete løsninger.

Vet du? Jeg har holdt en lang rekke kurs i denne arbeids- og problemløsningsteknikken. Vi tok alltid for oss konkrete problemsituasjoner, og jeg kan ikke huske noe tilfelle der arbeidsgruppene ikke kom frem til bedre løsninger til begge parters fordel.
Noe vi konsentrerte oss særlig om, var det vi kalte Sperrebommer; presisering av motforestillinger i idefasen. Det forsøkte vi hele tiden å forby. Da delte vi ut sperrebom-billetter til hverandre for å unngå at vi ikke ble kreative nok og så muligheter. Jeg skrev senere en bok om emnet. Dessverre har visst ingen av partene i alvorlige krigssituasjoner lest den.

Uansett konfliktsituasjon: Sett deg sammen med din motpart og forsøk med positiv innstilling å finne løsninger sammen. Jeg tror jeg kan garantere dere gode resultater! Jeg hørte en gang NATO-sjefen si at han overhode ikke hadde forsøkt å drøfte krigssituasjonen med den Russiske lederen! Er det da rart at de ikke finner gode løsninger sammen?

Krig løser aldri problemer. Den gjør alltid og på alle måter situasjonen verre for alle parter!
Bjørn