Stikkord: motsigelser

Er ikke dette den komplette galskap, ikke bare fra russerne, men også  fra vår side?: Jo mer våpen Ukraina får, dess mer kamp må det da bli fra begge sider? Dess lengre vil vel kampene fortsette? Dess mer vil lidelsene, ødeleggelsene og hatet øke. Dess mer vil vel også farene for miljøet vårt og resten av verden  vokse? Hadde ikke Ukraina fått våpentilskudd, hadde sannsynligvis kampene forlengst vært over, og alle kunne begynne å slikke sine sår. Russerne vil jo utvilsomt til sist vinne kampene likevel! Jo lengre det drar ut, dess grusommere vil ødeleggelsene bli,  dess mer må vi vel trolig også regne med  at russerne vil kreve?

Som det står i dag er russernes mål utvilsomt å få frigitt områdene øst i Ukraina, de som har vært kilde til borgerkrigen og ødeleggelsene de siste 8 åra. La oss innse det: Det er da vel ikke noe stort tap for landet å gi majoriteten i disse områdene den frihet de selv hele tiden har sloss for? Da kan de få innrette seg som de ønsker, et selvstendig demokrati.  Det kan antakelig også gi mulighet  for et mer konstruktivt samarbeid, både med Ukraina og Russland?

Resten av landet ønsker å være knyttet til Vest, mens de har ønsket å knyttes seg mest mot Øst. La oss bare innse det, slik er det! Det er ingen katastrofe! Har Amerikanerne med sin Sovjetofobi ildnet oss opp til å tro noe annet?
Å la øst-områdene få styre seg som de vil, er vel neppe noen katastrofe, selv om den muligens litt for krigshissende Zelenskiy fortsatt tviholder på dem og kanskje har klart å få litt for mye kontroll over oss?

Egentlig var vel Russernes mål ikke så gale, selv om krigshandlingene naturligvis har vært groteske, barbariske og komplett  meningsløse? La oss nå få slutt på slossingen. La partene få komme til den løsning  som all fornuft tilsier.  La oss alle nå få være med å gjenreise klokskap, tillit og samarbeid både med øst og vest. Da kan igjen verden få blomstre, og vi kan alle leve sorgløst og lykkelig.

Alle kan gjøre feil. La oss innse det. Det har vært gjort  enorme feil på alle hold i denne saken. La oss begynne på nytt i den positive enden. Tar Ukraina og vi til fornuft, bør vi kunne regne med at kampene raskt vil være over. Du har et stort ansvar! Jeg håper du innser det.  Bryt hysteriet, si nei til flere våpenleveranser! Hjelp oss til heller igjen å gi all den humanitære hjelp og omsorg  som trengs. La oss sammen bygge en fremtid  med håp,  tillit og muligheter for absolutt alle!
Bjørn
——————————————————

Dette var svaret jeg fikk:

Beklager, men dette er komplett vås. Vesten følger en stolt tradisjon fra amerikanernes Lend Lease-støtte, hvor Storbritannia (og senere Sovjet, mfl) fikk våpen for å kjempe mot nazistene. Det forlenget krigen, i en tid hvor de fleste trodde – for å låne din egen formulering – «tyskerne utvilsomt til sist ville vinne kampene likevel». Du kan ikke i fullt alvor mene at man skal slutte å gi Ukraina våpen når de er den underlegne part og holder på å miste sin selvstendighet. Overfør samme tankegang til 1940, og verden hadde sett helt annerledes ut. Heldigvis lytter ingen til dette.

Vi kan snakkes igjen den dagen ukrainerne igjen kan leve i fred, fordi de gjorde motstand. Inntil da vil jeg foretrekke om du slutter å sende meg disse utmattende og fordummende massemailene. Jeg har gjort noen forsøk på å lese dem i god tro, men nå orker jeg dessverre ikke å gjøre det lenger.

Jeg svarte han tilbake som følger:

Takk for at du minte meg på hva som skjedde under 2. verdenskrig.  Ja sannelig der er likhetspunkter! Den gang kunne jo problemene vært løst med omsorg og  omtanke gjennom  30-årene, men vi hadde visst også da, alle mest bare tanke for oss selv. Så våknet vi opp til grufullhetene i 1940.

Helt siden John Kerry fikk forpurret den påtroppende president Porosjenkos lovede folkeavstemning i Donbas-området i 2014, der de skulle få bestemme sin skjebne, har problemene i Øst-Ukraina ulmet, inntil begeret rant over for Putin nå. Så bedrøvelig å tenke på at ingen av oss fikk gjort noe, mens NATO hele veien viste Putin en kold skulder mot hans bønner.

Tenk, at hadde John Kerry ikke kommet farende, folkeavstemningen hadde blitt holdt og de i Øst-Ukraina kunne få utviklet sitt eget demokrati og sitt liv som de ønsket, så ville de grufulle hendelsene i dag ikke ha skjedd. Den 8 år lange borgerkrigen med enorme ødeleggelser og 14000 drap kunne vært spart. Da kunne de både i Øst og Vest i landet  heller ha konsentrert seg om positiv velstandsutvikling.
Ja sannelig skulle vi den gang virkelig ha lært mer av opptaktene til Hitlers herjinger. Den gang  kunne vi da ha spart over 72 millioner liv og ufattelige ødeleggelser og lidelser.

Ja,  vi får håpe at noen kan ta til vettet denne gang, selv om det nå gikk så langt at krigen brøt ut.
Det var naturligvis derfor jeg sendte dere det vesle brevet mitt, og derfor jeg har forsøkt å minne om saken, også noen få ganger før krigsutbruddet. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å uttrykke meg så klart og overbevisende at problemene og mulighetene virkelig ble åpenbare og at noe positivt kunne skje. Vi har visst begge erfart at det ikke er så lett!
Men vi kan da vel ikke bare gi opp og la elendighetene eskalere videre? At mer våpen og mer aggresjon virker opptrappende på elendighetene, bør vel være fullstendig klart for oss alle? Jeg håper  det  snart gå opp for oss alle, at vi må forsøke å løse problemene med litt mer omtanke, uten bare å hamre løs på hverandre. Jeg tror vi ser det, hvor godt det da kunne gå for oss alle. Faktisk mener jeg, at kunne vi nå bare se at slipper vi Øst-Ukraina løs, så de kan styre seg selv, ville det ikke bare tjene dem selv  og Putin – som i sin tid lovet å holde sin vernende hånd over dem. De ville også være en enorm lettelse både for resten av landet, som kunne konsentrere seg om positiv utvikling, og alle oss andre som kunne slippe å tenke tilbake på 2. verdenskrig med granatsplinter, bomberom og blendingsgardiner som vi var så opptatt av her da de alliertes bombefly  nattes tid kom farende inn over oss.
Bjørn

Så sendte han meg dette tilsvaret:

Vi har helt forskjellig syn på hvem som står ansvarlig for disse massemordene, og hvordan de stanses. Man må aldri la seg forville til å tro på at voldelige tyranner kan stoppes uten motstand og maktbruk. Mitt syn er preget av min farfar, som satt fanget i konsentrasjonsleiren Buchenwald under krigen. Hver dag var en nedtelling til døden – utryddelsen. Hadde det ikke vært for synet av de amerikanske og britiske flyene over dem, som minnet dem om: Noen der ute slåss for oss. Vi er ikke glemt. Noen er villige til å dø for vår frihet, og for våre barns fremtidige frihet. Og en vinterdag i 45, da alt virket tapt, hørte de endelig amerikanske kanondrønn på horisonten… Redningen var nær.