Taliban var til møye og besvær for oss alle, også for de fleste i Afghanistan. De var ytterliggående muslimer som ville innføre brutale sharialover, de ville undertrykke kvinnene og styre Afghanistan med jernhånd.
Deres noe brutale fremferd sjokkerte oss alle. Jeg vet ikke om det var det som oppildnet USA, som så fikk NATO og Norge med på lasset, invaderte landet, startet krig og en hatkampanje mot dem.
I 20 år holdt USA og NATO på å sloss mot dem, uten at Taliban vek en tomme. Naturlgvis vokste Talibans hat og deres motstand mot overmakten. Slik er det alltid når en blir utsatt for vold!
Angripernes iver og pengekasse skrumpet, uten å høste annet utbytte enn mer fortvilelse, oppgitthet og utmattelse både blant Taliban og det Afghanske folket.
Ideologier, samme hvilke, positive eller negative, lar seg ikke kue av vold og overmakt! Det burde vi ha visst! Vi var selv kuet av Deutsche Wehrmacht under krigen, og burde ha lært noe av det.
Til slutt var det vel, tross alt, presidentene i USA som innså galskapen i prosjektet, og forstod at vi bare gjorde galt verre. De trakk oss til slutt fra kampene og Taliban overtok makten. Det tok ikke mange dagene for Taliban å overta styringa i landet. Kanskje kom folket der til, at et noe hårdhendt Talibanstyre tross alt ville være bedre enn de meningsløse krigstilstandene de har levd under i 20 år. At Taliban kunne overta makten så enkelt, nærmest uten motstand. er vel da neppe særlig vanskelig å forstå?
Men så, opplever vi det forunderlige; Talibans leder kommer ut og forsøker å berolige oss alle! Den frihet og det ansvar de har fått, har sannsynligvis gått opp for dem: Nå skal de styre landet som best de kan. Ja, det er forunderlig hvordan ansvarsfølelse er med å hjelpe oss, når vi vet at nå henger det hele på oss! De lover at alle skal få fritt leide, og presenterer kloke tanker om hvordan befolkningen, også motstanderne, skal få være med å utvikle landet på en positive måte i fremtiden! De ønsker at alle landets positive krefter, som i stor grad har arbeidet mot dem, skal få være med å forbedre samfunnet! Dette er uhyre konstruktivt og forsonende!
Men så, er det store spørsmålet: Hvordan blir dette oppfattet? Afghanerne tror knapt det de hører, de tenker på de hindringer de har lagt for Taliban gjennom tidene, er engstelige for represalier og mange forsøker seg på flukt i panikk. Det skaper et kaos!
Vi i Vesten nekter å tro det vi hører, og på tross av løftene, engasjerer vi oss særlig i et spørsmål om evakuering og asyl for de som har stått på vår side. Dette gjøres helt uten tanke på at det vi da gjør, er å trekke ut viktige deler av landets elite. Dette er folk som antakelig kan bli en viktig del av kraften bak gjenoppbygging av landet.
På toppen av dette, rykker NATO ut, gjennom sin geralsekretær, og møter Taliban sin positivitet, ikke bare med vanntro, men faktisk uten videre med trusler om ny invasjon og videreføring av krigen! Det hele er så meningsløst og uforstandig at vi kan gråte -men her i Vesten later få til å ha insett hvilken ny missære vi er i ferd med å innlate oss på!!
Jeg håper inderlig at Taliban kan leve med dette uten å gi opp sine positive utviklingstanker, men jeg er i tvil. Det er utvilsomt et alvorlig skudd for baugen for dem.
Det som trengs nå, er tvert om, takksigelse mot Talibans storsinn og konstruktive samarbeid. Uten helt å vite hva som vil skje i fortsettelsen, må vi vise tillit og straks sette igang et samarbeide med dem for utvikling av samfunnet. Uansett; hva som skjer, det taper vi ikke på! Kvinnenes rettigheter og sharialovene må likevel ikke få for stor oppmerksomhet i starten. Da har vi mulighet, etter hvert, til en lykkelig utvikling i landet.
Nei, ideologier lar seg ikke utvikle gjennom hat og våpen, bare gjennom positivt samarbeid, klok og forsiktig tankeutvekslig og kanskje også konstruktiv hjelpeinnsats.
Nå har vi muligheten! Ikke la oss skusle den bort!. Mye står på spill. Det skal lite negativitet til fra vår side før Taliban gir opp den positive utviklingen, og vi igjen ødelegger mulighetene for Afghanistan!
Bjørn