Stikkord: Krim

Hvordan er befolkningsfordelingen på Krim, hvorfor snakkes det om annektering av Krim og hva bør vi gjøre nå?

Dette er fakta:
  • Krim tilhørte Russland i flere hundre år. Slik var det til Khrusjtsjov i 1954 av praktiske og beliggenhetsmessige grunner overførte halvøya til den samarbeidende sovjetstaten Ukraina.
  • I folkeavstemning i 2014 stemte 96.7% av befolkningen for tilslutning til Russland. OSSE; CIS, SLO, politikere og journalister var invitert som observatører.
  • Siden folkeavstemningen er Krim nå organisert som en egen stat, under det Russiske
    samveldet. Der er en egen President og et Statsråd med 75 medlemmer. 25 av dem er utnevnt av presidenten. 50 av dem blir valgt av Krims befolkning hvert
    5. år.
  • Fraskillelsen fra Ukraina, kontrollert av Russland skjedde helt uten noen som helst motstand
    eller slette miner. Ingen blodsdråpe ble felt og fotografier gjengitt i vår presse viser tiljubling fra folket.
  • Siden sovjettiden har befolkningen på Krim bestått av 65% russere, 15% ukrainere, 10% tartarer. Der er også mindre grupper armenere, jøder og grekere.
  • Det er derfor neppe vanskelig å forstå at majoriteten av innbyggerne stemte for tilhørighet til Russland.
  • Å kalle dette russisk annektering er derfor et ytterst tvilsomt begrep. Betegnelsen har
    likevel, antakelig på initiativ fra USA, fått fotfeste utenom øststatene. (Annektering er definert som en ensidig erklæring fra en stat om at de tar kontroll over et landområde som ikke tilhører dem.)

Tilbakeføring av Krim til den Russiske føderasjonen må vi derfor vedgå har skjedd på både på lovlig, fornuftig og demokratisk vis. Vi må kunne akseptere virkeligheter selv om det ikke alltid går i vestens favør, og selv om amerikanerne tror at alt som går i Russlands favør er uheldig for oss. Den
vestlige holdningen til saken bør vi kunne innrømme er både meningsløs og
propagandapreget. Skal vi kunne få en slutt på krigen i Ukraina, og skal vi kunne redde verden fra en meningsløs undergang, må vi i det minste kunne akseptere virkeligheten. Betingelser for helt nødvendige forhandlinger for å få fred, må i det minste være at vi innrømmer
historiske fakta. Vi taper heller ikke noe på at også folket på Krim kan få beholde et styresettet de ønsker.
Bjørn

Bør Ukraina forsøke å ta kontroll over Krim?

Jeg fikk meg dette spørsmålet forelagt og svarte som følger:

Bør: Nei, definitivt ikke!!
Vil: Jeg er redd Ja!

I 2014, under vestliggjøringen av Ukraina, var det, som du vet, en folkeavstemning på Krim der 96,7 % av folket stemte for fortsatt russisk tilknytning. De var glade for å forbli koblet til Russland, både da og siden. Ingen bloddråpe ble spilt!
Det var neppe på grunn av  fordeler, men fordi befolkningen stort sett var russere og halvøya også nylig var russisk, overdradd til partnerstaten Ukraina av Krustshov av praktiske grunner. Helt naturlig!
​At man i Vesten kaller dette annektering er vel helst et propagandatriks?!

Hvis Zelensky begynner å kjempe for å få Krim under ukrainsk styre vil det være langt unna ethvert fornuftig demokrati, det vil skape en forferdelig krigsforlengelse med enorme skader på begge sider. Motstanden fra lokalbefolkningen vil være stor, og en borgerkrig​,​ også i denne regionen​,​ som i​ Donbass ​i løpet av de siste 8 årene​ kan oppstå!

Kanskje du også husker at da Poroshenko ble valgt til ny president i Ukraina i 2014, lovet han en folkestemning om uavhengighet i de østlige regionene – helt til USAs utenriksminister John Kerry kom i en hast og fikk det forhindret.
Hadde Porosjenkos løfter blitt holdt, ville sannsynligvis de østlige delene av Ukraina fått sin uavhengighet, og både borgerkrigen og dagens forferdelige krig ville vært unngått.

Putins angrep på Ukraina skaper et enormt tilbakeskritt for Ukraina og verden. Men jeg er redd han kan dele årsakene med meningsløs amerikansk grådighet, representert ved John Kerry og NATO.
Vi er nok ikke slike engler i vesten  som vi tror!

What are the pros and cons on the Russian attack on Ukraine?

I got this question on the Quora side and replied as follows:
What is your opinion?

——————–

Yes for sure, we must admit there are very serious both pros and cons:

  1. One should never fight or start a war, trying to solve a problem! The negative material and human consequences are always enormous, and the brutality can never help to solve real problems!
    As we clearly see, also in this case, the population opinion rightly turns against the aggressor, the opposite of his aims! Surely, also Putin has now experienced this!
    The worst may still be the reactions to such inhumanity. Technically, this war could have ended after just 3 days when Putin proposed to stop his brutalities, provided individual democracy could have been allowed to the Donbas region. It was of course Putin’s initiating that triggered all the horrible vestern support of Selensky’s violent reactions and our fatal delivery of western weaponry.
  2. But you must admit, Putin’s original goals were in reality positive!: He wanted freedom for the people of Donetsk and Luhansk to administer themselves, and Ukraine to stay free from any NATO involvement. That was also Poroshenko’s initial goal, but much to regret, rejected, mainly by the USA. For 8 years now the civil war hence has hampered Ukraine and killed 14000 inhabitants, while Putin has tried to get us to our senses.
    Much to regret, finally he gave up and started the terrible war.
    Bjørn

Gulrot er alltid bedre enn pisk – også internasjonalt!

 

Sånn er det! Vil du oppnå noe fra en annen, svarer det seg alltid bedre å belønne forbedringer enn å straffe ugjerninger! Når vi blir refset for noe vi har gjort, trer forsvarsmekanismene inn: Vi beflitter oss på å forklare hvorfor vi har rett. Vi slår tilbake med gjensidige beskyldninger. Føler vi behov for det, ruster vi oss til å ta igjen eller  bekjempe angriperen.

Slik har det vært i uminnelige tider hva enten det gjelder små filleting eller svære internasjonale kampsaker. Hadde vi gjort oss dette virkelig bevisst, kunne de største menneskeskapte katastrofene i verden vært unngått!

Sånn er det også i Ukraina i dag! Det er helt åpenbart  at hadde vi satt oss ned med Putin, og sammen sett på problemer og muligheter, kunne vi ha funnet konstruktive løsninger på alle konflikter, og krigen kunne vært stanset raskt, eller aldri blitt aktuell!

Da det tragiske angrepet på Ukraina var et faktum, svarte Ukraina straks med militær motstand, og kampene økte i intensitet og omfang. Forbitrelsen steg på begge sider. Problemene og ødeleggelsene vokste helt ut av proporsjoner.

Vestmaktene reagerte på samme måte, og pøste på med våpen, dels meningsløse sanksjoner, hat, fordømmelse, propaganda og vi hisset president  Zelenskiy opp ytterligere. Dermed fortsatte krigen som ellers kunne vært avsluttet raskt  med begrensede skadevirkninger. Landet, miljøet og sinnene  ødelegges mer og mer. Jo sannelig, hadde vi tenkt oss om, har vi noe å lære av dette enkle ordtaket om gulrota! Putins handlinger kan på ingen måte forsvares, men det er likevel viktig å forstå dem. Norge er i dag medskyldig i å ha kastet bensin på bålet med våre våpenleveranser, harske propaganda og  dels meningsløse sanksjoner.

I Norge har det nå utviklet seg en psykose, der det viktigste synes å være å forherlige alle mulige angrep på alt russisk, et land vi stort sett har hatt fredelige relasjoner og et visst samarbeid med gjennom alle tider siden Nansen og Quisling brukte gulrot og hjalp til å begrense hungersnøden der.

Vi har fullstendig glemt å spørre: Hvorfor gikk Putin til det groteske angrepet på Ukraina, og hva kunne vi ha gjort for heller å løse de underliggende problemene? Så, hva var problemene? Hvorfor fant Putin på noe så sinnsvakt som å gå til krig, og ødelegge fremtid, livsvilkår, samarbeid, og bryte ned alt av verdi? Og hvem var det som egentlig skapte de problemene han i sin fortvilelse til slutt  reagerte så fullstendig meningsløst og destruktivt på?

Jeg tror du egentlig vet svaret like godt som meg: Det var ikke særlig pent av vesten å karre til oss det store kornkammeret Ukraina uten tanke på folk i landsdelene som var sterkt i mot det, og ønsket at Ukraina skulle bestå som en uavhengig buffersone mellom øst og vest. Du husker antakelig også at Porosjenko som stod på valg som ny president i landet, lovet  øst-provinsene folkeavstemning så de selv skulle kunne velge sin fremtidige styreform og mulige tilknytning. Så kom den amerikanske utenriksminister John Kerry  farende i all hast. Etter det var alle fagre løfter glemt!

På Krim var folkeavstemning, og det egentlig russiske området ble med stor majoritet besluttet beholdt som et russisk dominert område til glede for de aller fleste. Ingen blodsdråpe ble felt! Men Vesten fordømte det i sterke ordelag og kaller det annektering, et begrep som vel  innbefatter erobring etter kamp.

I Øst-Ukraina, provinsene Donetsk og Luhansk, ble de  snytt for sitt ønske om fristilling, noe som skapte stor forbitrelse.  Den mer uformelle folkeavstemningen som ble holdt der sies å ha resultert i 80% majoritet for fristilling fra Ukraina. Nektelsene falt tungt for brystet både for befolkningen der og for Putin som hadde lovet dem beskyttelse. Som vi vet gjorde de opprør, noe som gjennom de siste 8 år siden 2014, har tatt 14 000 liv, og forårsaket voldsomme ødeleggelser.

At det opprinnelige russisktilhørige Ukraina med de motvillige øst-provinsene nærmest ble annektert av vesten falt naturligvis Putin tungt for brystet. At han også har hatt stigende frykt for hva NATO med sin stadig mer omgripende opprustning kunne finne på, er kanskje ikke rart, når han også har lyttet til den stadig harskere retorikk fra vesten? At han da har bedt forsikring om, og vært meget engstelig for  at NATO ikke også måtte suge til seg Ukraina, er vel egentlig forståelig? Selv om NATO har vært ment å være mer til beskyttelse enn angrep, bør en vel forstå at han har tvilt på organisasjonens edle hensikter?

Putin har sittet igjen med 3 ønsker:  Anerkjennelse av at Krim hører til under Russland, frislipp av provinsene Luhansk og Donetsk og forsikring om at Ukraina ikke må bli med i NATO. Disse ønskene synes ikke bare fornuftige, men er også til stor fordel for oss alle! Områdene det er snakk om kan endelig få den frihet de ønsker, Ukraina kan igjen bli et fredelig område uten indre motstand, Russland kan begrense sin frykt for vesten og alle vi andre kan fortsette  viktig samhandel  og samarbeid med Russland, begrense vår angst  og unngå klargjøring av bomberommene.

Dette vil være ikke bare til stor fordel for oss alle, men er faktisk de betingelser Putin har satt for øyeblikkelig stans av den meningsløse krigen. Hva mer kan vi ønske oss? Gulrota trenger ikke bare henge dinglende foran nesen vår. Vi kan alle nyte den i fellesskap!  I stedet for  massedrap og meningsløse ødeleggelser  kan vi nærmest med et pennestrøk oppnå fred, forsoning og et viktig samarbeid. Å få Zelensky til å innse det samme, bør vel heller ikke være umulig?

Sørgelig å tenke på, er det naturligvis at når Putin gang på gang har tatt opp disse spørsmålene med NATO og andre, har han bare blitt møtt med kald skulder og harske trusler. Til slutt rant det over for han og krigen var et faktum!

I stedet for fornuftige samtaler for problemløsning og  avspenning, ivrer nå NATO og Norge for ytterligere opprustning, livsfarlig for oss alle, en uhyre forstemmende utvikling!
Bjørn 

Vi kan få slutt på krigen i Ukraina i morgen – hvis vi vil! – og det til alles fordel!!!

Jo, helt åpenbart: Putin gjorde en forferdelig og livsfarlig kjempetabbe ved å starte og å føre denne krigen!

Vi må likevel spørre oss selv: Hvorfor gjorde han det, og hva kan vi gjøre for å få slutt på den meningsløse elendigheita som ikke har noe positivt for seg?

Egentlig trenger vi bare korttidshukommelse for å svare på spørsmålet:

  1. Ved opprøret på Maidanplassen i Kiev i 2013 var storparten av landet i ekstase. Hjelpetilbudet og løftene de hadde fra Vesten  var vesentlig bedre enn det de hadde fra Russland.  En vestlig orientert president, Porosjenko, ble valgt.
    Ikke alle var enige, særlig ikke i provinsene Donetsk og Luhansk i Øst-Ukraina. Det var naturlig, fordi der bor det hovedsakelig russere med sterk russisk tilknytning. Over 50% av befolkningen i Krim, Luhansk og Donetsk har russisk som morsmål, og føler, naturlig nok, sterk russisk tilknytning. Donetsk og Luhansk utgjør bare 7% av arealet i Ukraina, og har  8% av befolkningen. Porosjenko lovet dem folkeavstemning om sin fremtidige tilknytning, noe USAs John Kerry fikk forhindret.  Det påstås at der allikevel ble avholdt en folkeavstemning i området, der 89% stemte for en løsrivelse fra Ukraina og Vesten. Når du vet at den tilsvarende folkeavstemningen på Krim endte med 96,7% for løsrivelse virker tallet fornuftig. I 8 år har der vært ført frigjøringskamper som til nå har drept over 14 000 og ødelagt mye av landet. Det er da ikke forunderlig at dette har falt Putin tungt for brystet, han som tidligere lovet dem beskyttelse?
    Hvorfor i all verden tviholder Ukraina, NATO og USA på disse to provinsene, de som ellers snakker så vakkert om demokrati? Er det bare en talemåte når det gjelder egen maktutfoldelse? Fristilling vil utvilsomt vært til vår alles fordel: Borgerkrigen har utarmet landet økonomisk og innsatsmessig. Den har skapt mye ondt blod. Det ville være en enorm fordel for oss alle om disse stakkars provinsene kunne  bli frie og selvstendige, og et mer fruktbart samarbeid kunne vært opprettet. Der er intet å vinne på å tviholde på disse provinsene! Best av alt, Putin hadde sluppet å gå til krig, vi hadde sluppet å engste oss for våre bomberom. Vi kunne opprettholdt et godt samarbeid uten sanksjoner, også med Russland.
    Si ja til frihet for disse provinsene!
  2. Det andre kravet Putin hadde mot oss, var at Ukraina ikke måtte innlemmes i NATO – noe som gang på gang nå har blitt iskaldt avvist med  trusler på kjøpet. Medlemskap  ble erklært fullstendig uaktuelt i 2014. Når vi ser på alt det gale vi har innlatt oss på, er det vel slett ikke rart at Putin blir engstelig??? Hva kan han vente seg av oss, som oppfører oss som nikkedukker overfor det aggressive  USA, vi som kjøper angrepsfly og ubåter av verste slag, i strid med alle våre tidligere prinsipper, som ønsker amerikanske atomubåter og atombombefly velkommen, som lar Amerikanske krigere etablere seg med baser i Norge, helt uten vår kontroll, og som stadig gjennomfører store krigstreningsopplegg  for NATO på vår jord. Du kjenner artikkel 5 som forplikter oss  og alle til å være med i meningsløse kriger: I dag kan vi alle være hjertelig glade Ukraina ikke er med i NATO!
    Si et kraftig nei til Ukrainsk NATO-medlemskap! Vi ønsker ikke å virke truende og forårsake mer opprustning!
  3. Vi leverer våpen til Ukraina, selv om vi vet at de vil tape krigen! Vi kaster bensin på bålet! Vi tirrer til gjengjeldelse! Vi øker krigsintensiteten! Vi forlenger lidelsene, øker drapstallene, forverrer ødeleggelsene, spolerer alles økonomi , vi øker vår egen sjanse til å bli angrepet. Vi øker faren for atomkrig, vi nærmest lager opptakten til en 3. verdenskrig. Det er vi som setter verden i fare for utslettelse – helt uten  å være henvist til det! Tenk: Verden ville nå være et bedre sted uten oss! Å for en skam!
    Til  fordel for absolutt alle: Slutt å levere våpen!

Kan vi gjennomføre disse 3 enkle punktene, som er til stor fordel både for Ukraina, Russland og oss selv, (en utpreget vinn-vinn situasjon!) har Putin helt mistet sitt insitament til å sloss, kan legge inn årene og puste lettet ut! Da kan vi  alle se fremtiden lyst i møte, slutte med sanksjoner og begynne å samarbeide om det meste!

Til Zelenskiy: Jo lengre  tiden går og krigen varer, dess mer øker ødeleggelsene, drapene, lidelsene,  og hatet. Dess elendigere blir mulighetene på alle hold, avmakten og kreativiteten og posisjonen overfor russerne. Så, stans kampene, våpenimporten og den krigerske utenlandsk”hjelpen” nå. Posisjonen kan bare bli dårligere! Sett dere ned sammen med motparten straks, drøft mål og muligheter. Vær konstruktive, se felles problemer og oppgaver,  og søk felles  løsninger. Gi aldri opp!
Til deg:  Kan du være snill å snakke Zelenskiy  til litt fornuft?
Bjørn

 

 

 

Gratulerer Jonas! Kondolerer Jens!

Nei Jonas, vi er ikke sikre, verken du eller jeg, på at vi straks ser store frukter av Talibanbesøket. Jeg kan ikke garantere verken at jenteskolene blir prioritert, eller at alle kan mettes.
Likevel tror jeg at det var klokt å stille opp både med invitasjon og privatfly! Vi kan ikke vente alt av folk som har en tvilsom fortid, som vi har kriget mot i 20 år, og som fortsatt føler seg forhatt av de fleste. Allikevel: Taliban var både glade for invitasjonen og faktisk svært samarbeidsvillige. Der er et håp!

Osama Bin Laden var lei Amerikansk imperialisme og arrangerte den voldsomme flystyrten mot World Trade Center i New York  i 2001. Da erklærte president Bush krig mot terrorisme.  Han skulle ikke få terrorister til å forstå at terrorisme virker mot sin hensikt. Nei, han var bare hevngjerrig og ville ha virkelig krig med ødeleggende våpen. Utrolig nok fikk han  med seg både NATO og Norge i krigen. Der var  9200 norske soldater.  De slåss både mot Irak, Pakistan, Jemen, Somalia og Syria. 800 000 ble drept,  175 000 av dem  i Afghanistan. Nei, ikke alle var Afghanere, 10  av de drepte var norske, + en journalist på et hotell.  Utenriksminister Jonas Gahr Støre var der også. Var han et mål for angrepet? Så er det da uhyre positivt å erfare at nettopp han tok initiativet til den forbrødring vi nå har erfart. Hvordan ville du ha reagert om noen ville drepe deg?

Krigen i Afghanistan varte i 20 år. Det er ganske merkelig  at verken USA, NATO eller Norge forstod at all denne slossingen ikke kunne løse noen problemer? Selvfølgelig; krigen bare økte grusomhetene, forbitrelsen, hatet  og gjengjeldelsene. Burde ikke det forlengst ha gått opp for oss alle? Det finnes  bare en løsning: Samtaler, forståelse medfølelse, samarbeid og hjelp. Tenk hvor mye elendighet som kunne vært spart om det hadde gått opp for oss for 20 år siden!

Nå håper jeg inderlig det er det som er blitt klart for Jonas Gahr Støre: At forsøker vi å forstå Taliban og deres problemer og vanstyre, så vil de høre på oss. Det har vi da nettopp nå faktisk opplevd! På tross av all skade krigen har forårsaket, var de glade for turen de fikk. De lyttet og lovde! Nei, det er i overkant å vente at de skal legge bort alle sine negative ideer over natta. Jeg tror likevel at viljen de viste var ærlig nok – i alle fall der og da! Det skal litt mer enn en flytur og en positiv mottakelse til for å snu om hodene på et folk, særlig når religion er blandet inn. Holder vi ut, vil vi etter hvert se positive resultater. Sakte vil de forstå mer av både menneskeverd, utvikling, og at det lønner seg å få jentene med i arbeidet. De trenger ikke verken  slakt eller pekefinger, men hjelp og støtte. Vi kan ikke bare sitte på gjerdet, være vrange og vise forakt. Vi må samarbeide og hjelpe til: Det krever anerkjennelse fra vår side, men gjerne med betingelser. De har 100 milliarder kroner på bok i USA. Det må frigis.  Men da bør vi også hjelpe til å styre forbruket til fornuftig nytte og utvikling i samfunnet. Da vil jentene også bli en  viktig ressurs. En invitasjon og en flytur er ikke nok. La oss bruke kløkt og fortsette samarbeidet, så vil vi etter hvert se store resultater!!

Takk Jonas! Stå på! Dette kan gå godt (Jeg har også fått erfare at hjelp til utvikling nytter!)

Jeg beklager å måtte si det Jens: Du har ikke vært like heldig med dine initiativ som Jonas!Jonas satset på samarbeid. Du har nå satset på grove kompromissløse trusler. Da møter vi som du nok nå har erfart, bare motstand, bitterhet og ytterligere innbitthet og negative tiltak!
Putin vartet opp med storstilt opprustning på grensa mot Ukraina. Hvorfor gjorde han det? Du vet det utmerket godt om du tenker deg om. Han er redd! Han er meget engstelig for hva Ukraina og NATO kan finne på. Opprustningen var neppe det klokeste han kunne finne på, men sånn går det ofte med folk som føler seg trykket opp i et hjørne.

Tenk over det: Det er vel ikke så rart at han blir engstelig? Da Porosjenko stilte til valg i 2014 lovet han folkeavstemning i Luhansk og Donetsk  slik at de kunne velge den side de ønsket, Øst eller Vest. Situasjonen var en helt annen enn i storparten av landet. De følte seg som Russere, og ville fortsette med sin fremtidige tilknytning også mot øst. Det gikk da  godt på Krim, de følte det også slik. Der hadde de folkeavstemning. Der fikk demokratiet seire. De fikk  tilbake sin tilknytning til Russland, alle var glade. Det ble ikke spilt en bloddråpe!
Putin hadde da også lovet å holde sin vernende hånd over Øst-Ukraina. Han føler seg naturligvis i en voldsom knipe. Nå har de sloss for sin uavhengighet fra Ukraina i 8 år, 14 000 er drept, områdene er ødelagte og folk er fortvilte både i øst og vest!
Jeg er dessverre  redd det er vår skyld: Da Ukraina, etter mange fagre løfter og store pengesummer (også fra Norge), knyttet seg opp mot vest, var det også gjort klinkende klart at Ukraina ikke skulle bli tatt opp i NATO. De skulle få fortsette som en demilitarisert buffersone mellom øst og vest.  Men nå truer du med det motsatte! Du er vel også medskyldig i at flere land i Vest-Europa sender våpen til områdene nært Russland. Nei, nei, nei! Det er ikke rart at Putin blir mer og mer engstelig!

Ennå er det ikke for sent. Ennå kan du be om folkeavstemning i Øst-Ukraina. Ennå kan du vedgå at Ukraina ikke bør innlemmes i NATO. Ennå kan du begynne å snakke konstruktivt med Putin. Ennå kan dere sammen utmerket godt finne ut at samarbeid er så mye bedre for alle på alle måter enn slike steile og avvisende trusler som du har prestert. Om USA da  vil kaster deg ut av NATO, betyr vel lite nå?

Du har ennå sjansen til å bli en hedersmann. Du har faktisk ennå sjansen til å redde verden!
Bjørn

 

 

Ukraina. Hvem har skyld i hva? Hva nå?

Krig, slossing og ufred er ikke noen fornuftig løsning på noe som helst! Det skaper bare nød og elendighet, lidelser, hat, flyktningekriser, forverring av problemene som skulle løses, og enorme ødeleggelser, som vi alle, innenforstående eller utenforstående, får lide av i lange tider. Det gir nok også det aller største bidrag til meningsløs CO2-utvikling og klimaødeleggelser.

Noen farlige krigssituasjoner kan også løses til alles fordel på en enkel måte, uten at en behøver å vise noe som helst annet enn sunn fornuft og kanskje innrømmelser av de feil en har gjort.  Noen ganger skyldes feilene den ene part, noen ganger bør en dele på skylden, og noen ganger den annen.
Beklageligvis har den mest skyldige part ofte de største vansker med å se hvilke feil de har gjort, innrømme det og komme med fornuftige innrømmelser og tiltak.

Aftenposten slår nå stort opp fare for russisk invasjon i Ukraina, og jeg leser mellom linjene at det hevdes at feilen ligger på Russisk side. Men gjør den det? Ukraina var gjennom alle år en del av det Russiske imperium, og etter 2. verdenskrig, av begge parter sett på som en gunstig og fredelig buffersone. Særlig i de østlige provinsene Krim, Donetsk og Luhansk var russisktilhørigheten og andelen av russere og russisktalende særlig høy.

Da det ble opprør på Maidanplassen i Kiev i 2014 , og utvilsomt et flertall av befolkningen ønsket en sterkere vestlig tilknytning, kanskje særlig p.g. av den lovede økonomiske vestlige støttepakke, ble president Janukovitsj  kastet, Porosjenko ble valgt og den vestlige tilknytning ble nærmest et faktum. De nevnte 3 østlige provinsene ville ikke være med på dette. Krimhalvøya som opprinnelig tilhørte den russiske sovjetrepublikk, ble under president Krustsjov, kanskje mest av praktiske geografiske grunner, overført til den ukrainske sovjetrepublikk i 1954. Det var åpenbart at det store flertallet der ville foretrekke heller å bli tilbakeført for å fortsette med tilknytning av Russland.  For å sikre legitimiteten av dette ble det den 16. mars 2014 hold folkeavstemning om saken. Vestlige observatører ble innbudt men kom ikke. Valget gikk likevel greit for seg, og over  96% av befolkningen stemte, som referert i Aftenposten, for en tilbakeføring til den russiske føderasjonen. Dette ble gjennomført, folk var fornøyde, og ingen blodsdråpe ble spilt.

Til tross for sin lovprisning av demokrati, falt dette tungt for brystet for vestmaktene, som siden aldri helt har blitt fornøyd med overføringen som  sett utenfra må sies å være fornuftig. De har i hele ettertiden kalt den fredelige tilbakeføringen for annektering, selv om det må være åpenbart for enhver, at det like gjerne var Ukraina som ble annektert av vestmaktene.  Før valget lovet Porosjenko provinsene Donetsk og Luhansk frie valg, underforstått at de, om de ønsket, heller kunne knytte seg til Russland enn å fortsette som en del av det vestifiserte Ukraina.
Med valget av Porosjenko som ny president, knyttet landet seg nært til vesten, utvilsomt etter ønske fra folk flest, men ikke fra folket i Øst-Ukraina! I all hast kom den Amerikanske utenriksminister   John Kerry farende, ga ytterligere støtteløfter. Dermed ble løftet om frie valg i øst-provinsene fullstendig neglisjert.  Folket i øst ble tvunget til å være med på lasset mot vest. Dette var til stor forargelse og motstand på de kanter, og så startet den ufred og kriging som siden har pågått mellom øst og vest i landet – og vel enda mer beklagelig, kampene ble støttet av stormaktene på begge sider.

Hvorfor i all verden skulle Amerikanerne og Vesten tviholde på å beholde disse provinsene som en del av Ukraina, i høyeste grad mot deres egen vilje? Måtte de ikke være fornøy med å ha karret til seg resten av landet, så fred og fordragelighet kunne bestå?  Annekteringen  (om vi kan kalle det så) fra vest har siden i stor grad  ødelagt utviklingen ikke bare i østprovinsene, men i stor grad i hele landet. Dette har skapt mistro og hat mellom øst og vest og har ødelagt mye av den fredelige utvikling som var på gang. Når russerne har forsøkt å holde sin vernende hånd over disse provinsene og gitt dem i alle fall moralsk støtte i kampen for frihet fra det nye Ukraina, har de blitt møtt med betydelige sanksjoner fra vest, Norge inkludert, og mistilliten og hatet mot vest har økt.

Når nå Aftenposten skriver om fare for invasjon i Ukraina, rett eller feil,  bør det være åpenbart at det finnes en enkel løsning på problemet:

La de østlige provinsene få frihet til å gjøre som de ønsker, å lene seg mot øst eller vest, la dem få gjennomføre frie valg. La det bli fred i området.
La oss endelig få se at vår Jens Stoltenberg, generalsekretær i NATO,  gjør noe viktig som gavner verdensfreden. La oss endelig få se at han kan vise litt selvstendighet, og kalle på frie valg og frigivelse av øst-provinsene i i Ukraina.

La oss få slutt på den nye kalde krigen som dette har skapt. La Øst-Ukraina få  holde frie valg. La dem få sin frihet. La oss alle få begynne på en fredelig æra med slutt på meningsløs skitt-kasting mellom øst og vest. La oss få slutte å være engstelige for ytterligere militær opptrapping og for de fullstendig meningsløse konfliktene, utvilsomt for størstedelen  skapt av oss! Nå har vi sjansen!  Det kan bli fred i verden om vi ønsker det!
Bjørn

Konflikten i Øst-Ukraina er farlig. Vi kan gi den en lykkelig løsning!

Nå brygger det opp til ny strid i Ukraina. Det er svært alvorlig. Ingen vet hva det kan ende med.  Det startet i 1954, da var både Ukraina og Russland en del av Sovjetunionen. Russland med Khrusjtsjov i spissen ville styrke sitt forhold til Ukraina, og fant det praktisk å delegere administrasjonen av Krim-halvøya til Ukraina. Dermed ble Krim en del av Ukraina, men likevel fortsatt en del av Sovjetunionen.

Men så I 1991, under Gorbatsjov, ble Sovjetunionen oppløst. Russland og Ukraina ble selvstendige stater i nært samarbeid med hverandre. Ukraina er vel ½ gang større enn Norge, og er rikt på jordbruksressurser. Landet har 41 millioner innbyggere, hvorav 2 millioner på Krim. Krim har over 60% russere og bare  20% Ukrainere.

I 2014 var Janukovitsj president i Ukraina, og det var magre tider. Det kom tilbud om hjelpepakker både fra Russland og fra EU/USA. Tilbudet fra vest var best. Særlig Amerikanerne ønsket å få mer innpass i landet, støttet av store demonstrasjoner på Maidan-plassen i Kiev. Janukovitsj som var øst-orientert ble kjeppjaget og den vest-orienterte Porosjenko ble valgt i stedet. Før valget ble det murring i de østlige oblastene (fylkene) Donetsk og Luhansk. De ønsket ikke å være med på noe flyttlass mot Vest. Porosjenko lovde dem folkeavstemning om tilknytningen til Ukraina straks valget var over. Da roet de seg, og regnet med at de ville slippe å endre sin internasjonale tilknytning fra øst til vest.

Befolkningen i disse 2 oblastene består av nesten 40% russere. Språket er hovedsaklig russisk.  De opprinnelige russerne hører til der i forbindelse med drift av kull- og malmgruver, stålverk og maskinproduksjon. Området grenser mot Russland og utgjør knapt 9% av arealet i Ukraina, og 17% av befolkningen.

Men så hendte det under valget av Porosjenko som ny president, at særlig amerikanerne nødig ville gi slipp på dette Donbass-området (Donetsk og Luhansk).  USAs utenriksminister John Kerry kom farende i all hast og fikk forpurret den lovede folkeavstemningen i Donbass.  Dette vakte betydelig harme, og konflikten utviklet seg snart til vold og krigshandlinger.
Det har forundret og overasket meg litt at Putin lot dette skje uten å bry seg, eller ta særlig del i konflikten. Han hadde lovet å holde sin beskyttende hånd over Donbass-samfunnet.

Det eneste russerne foretok seg var å organisere en folkeavstemning på Krim. Den fikk over 96% tilslutning til ønsket om tilbakeføring av Krim til russisk styre. Dette ble da gjennomført, og var til glede for befolkningen der. Ingen blodsdråpe eller tåre ble felt på Krim i den anledning.  Vesten, Norge inkludert, har i ettertid kalt dette for annektering. Det er dessverre ikke særlig realistisk eller flatterende for oss! Folk som frekventerer området forteller meg at den alminnelige tilstand på Krim er vesentlig bedre nå enn den var før 2014 da russerne overtok

I 2019 ble show-mannen Zelensky valgt til ny president i Ukraina. Han har i hovedsak videreført Porosjenkos linje, men er dessverre vesentlig mer aggressiv.  Han har innført flere restriksjoner overfor Russland, blant annet stengt 3 russisk-vennlige TV-kanaler. Utviklingen har falt russerne og Putin tungt for brystet, og de rasler nå med sablene. Ingen vet hva dette kan føre til. Merkelig nok har NATO i stedet for å forsøke å roe gemyttene, støttet Zelensky og kommet med trusler mot russerne. Lykkeligvis er Ukraina, så langt, ikke med verken i EU eller NATO.   Vi kan likevel ikke se bort i fra, at Norge med sitt NATO-medlemsskap, kan bli tvunget inn i konflikten!

Ingen fra vest har så langt gjort noe konstruktivt i saken. Jeg regner med at det bare er en viktig ting som må til for å løse problemet: Gjennomfør folkeavstemningen i Donbass-området og la demokratiet få seire! Da vil utvilsomt disse oblastene få sin selvstendighet.  En rimelig grad av rettferdighet kan bli gjeninnført, vi kan alle puste lettet ut og vi kan se fremtiden lysere i møte!
Norge kan gjøre en viktig ting: Forlang overfor presidentene Biden og Zelensky samt NATO at det straks blir gjennomført folkeavstemning i Donbass-området øst i Ukraina, så demokratiet kan seire og vi alle kan smile til hverandre og puste lettet ut! Dette er alvor. 13000 er drept i saken så langt, det kan vise seg å bli bagateller.
Hva vil du gjøre med saken? Nå haster det!
Bjørn

 

 

 

 

Trump og Putin møttes i Helsingfors. En enkel analyse:

Så gal er Verden blitt: Selv Aftenposten skrev i sin leder sist onsdag: Trump ”fremsto som en venn av Vladmir Putin i Helsingfors”! Det var ment som en alvorlig anklage!
Det er viktig å danne vennskapelige forhold og snakke fortrolig sammen! Bare slik kan en bli godt kjent med hverandre, og hverandres oppfatninger, motiver, synspunkter og planer.  Bare slik kan problemer løses. Gi at alle hadde forstått det. Gi at alle ledere, særlig når det butter, ville sette seg ned sammen og prate om problemene, slik dere forhåpentligvis gjør når det butter i ekteskapet(?).

Dette er veldig enkel t og viktig: Det løser ingen problemer å mørbanke kona, å lyve for omgivelsene eller å sultefore henne.  Like lite hjelper det internasjonalt, verken å true, rasler med sablene, å fordreie sannheter eller å hindre handel. Det forsterker problemene!  Men dessverre, det er det som har vært USA’s og NATO’s strategi overfor Russland og Putin i det siste.

Sanseløs og påtvunget opprustning  i NATO, feilaktig fremstillinger og svartmaling av Russland, og utestenging fra internasjonal handel.  At dette her hjemme også skulle bli akseptert av  Venstre, SV, KRF og MDG har jeg ikke forstått.  Vi hører aldri et kvekk fra noen av dem når det utvikler seg som galest!  De begynte alle så bra, men I dag er det ingen av dem som står opp og sier stans, la oss være ærlige, la oss snakke sammen, la oss forsøke å forstå hverandre og løse problemene sammen. Det er mulig. Det er ikke vanskelig.  Nå er det først og fremst opp til Vesten å skape avspenning og harmoni mellom øst og vest. Prøv!

Kim Jong-un så lyset, og han fikk Trump langt på vei med seg. Krigslekene utenfor kysten stanset, men dessverre, sanksjonene er ennå ikke opphevet. Litt mer vennskap, litt flere samtaler, så tror jeg Trump, USA og Europa vil forstå at det er på høy tid å oppheve de ødeleggende sanksjonene mot Nord-Korea. La det skje før Kim mister tålmodigheten og gir opp igjen!

Men altså, så møttes de omsider, Trump og Putin. Amerikanerne ble straks gresselig sure: ”Vi snakker ikke med våre fiender!” Hva i all verden har Russerne gjort galt; at Amerikanerne nedverdiger seg til å kalle dem fiender? Det er både tarvelig og lite konstruktivt! Har du lest det jeg har skrevet før, så har jeg klaget mye på Trump. Men ikke ALT han har gjort har vært galt

Lik det eller ei, men Trump er lovlig valgt president i USA. Manger av oss hadde heller sett et det ble en demokrat, men sånn ble det ikke. Kanskje ble noen bondefanget og lurt til å endre sin stemmegivning. At det er mulig, er en svakhet ved demokratiet. Kanskje stod det utlendinger bak noe av lureriene, kanskje også russere, men jeg tviler på at det offisielle Russland stod bak. Hvorfor skulle de det? Det virker nesten like urimelig på meg som at det offisielle Russland stod bak forgiftningen av Skripal og datteren.

USA raser over mangel på lojalitet fra presidenten sin. Men går det ikke an å ha andre oppfatninger enn en sjåvinistisk majoritet uten å bli kalt forræder? Trump sa ikke at han stolte mer på Putin enn på sin etterretning.  Han fortalte hva han selv mente om saken, og det stemte altså overens med Putins syn.  Amerikansk etterretning har allerede mange svin på skogen: Du har vel ikke glemt Saddam Hussein og hans ”masseødeleggelsesvåpen”?  Skulle han lyve og si han hadde tillit til etterretningen, og ikke til Putin for å tekkes majoriteten? Takk og pris, noe ryggrad har han da!

Åkke som, Trump er president i USA og det er amerikanerne selv som har valgt han. La oss heller diskutere noe mer konstruktivt og fremtidsrettet!

Syria: Det er uhyre aktuelt og viktig. La oss innrømme at USA og NATO tok feil!  For 7 år siden satset de på den gale hesten, det krigerske opprøret i landet. Hadde de heller mant til innsats og samarbeid for bedre kår for folket, og startet en dialog med Assad’s regime, kunne landet ha blomstret i dag, og vi kunne unngått flyktningestrømmene! Det var ikke noen ”arabisk vår” de arbeidet for med sin krigsinnsats, Vi vil kanskje ikke innrømme det, men det er mye vi selv som har skapt flyktningene!

Det er ikke snakk om noen tautrekking eller kjøpslåing med Putin. Det handler ikke om å trekke de lengste strå. Det kan bli en vinn-vinn-situasjon! Nå er det viktig å få til konstruktiv planlegging sammen med Putin, og stanse volden (aller først vår egen), lappe på sårene og begynne gjenoppbyggingen!  Har Trump og Putin kommet overens om det, er det fantastisk, og verd mange toppmøter.

Så var det Ukraina og sanksjonene mot Russland!  Jeg vet ikke, men jeg håper Trump innrømmet det: Krim var slett ikke ”annektert” av russerne – eller invadert som Aftenposten nettopp uttrykte det. Ukrainas majoritet ønsket å forlate sin buffersone-situasjon. De foretrakk gull og grønne skoger lovet dem fra vest. Dette ville ikke Donetsk, Luhansk og Krim være med på. Hvorfor aksepterte ikke Vestmaktene i sin grådighet det? Hvorfor ville de tvinge disse uvillige provinsene med på lasset mot vest? Det ble holdt folkeavstemningen på Krim. I følge NRK URIX, 16. mars 2014 stemte 96,8 % for å gå tilbake til sin tidligere status som en del av Russland. Der var ingen motstand. Ikke en dråpe blod ble spilt. På dette merkelige grunnlaget iverksatte vestmaktene de meningsløse sanksjonene mot Russland. De er ennå ikke opphevet!  De tjener ikke til samarbeid og avspenning! Hva som ble tatt opp på møtet av disse spørsmålene vet vi lite om. Det ble dessverre overskygget av navlebeskuerdebatten!  Her er det sannelig behov for flere møter!

Andre forhold må også finne sin løsning i samtaler mellom de to: Nedrustning, samarbeidsavtalen med Iran, samarbeid om viktige miljøprosjekter, gjensidig turisme og tillitsbygging, reduksjon i befolkningseksplosjonen, tollbarrierer, medisinsk forskning, etc . etc.

Kommer de noen vei med alt dette, ville det begynne å være fornuft også i Tybring Gjeddes forslag om en fredspris! La oss i det minste håpe at de etter hvert kan få til mange gode og konstruktive møter sammen!
Bjørn