Sånn er det! Vil du oppnå noe fra en annen, svarer det seg alltid bedre å belønne forbedringer enn å straffe ugjerninger! Når vi blir refset for noe vi har gjort, trer forsvarsmekanismene inn: Vi beflitter oss på å forklare hvorfor vi har rett. Vi slår tilbake med gjensidige beskyldninger. Føler vi behov for det, ruster vi oss til å ta igjen eller bekjempe angriperen.
Slik har det vært i uminnelige tider hva enten det gjelder små filleting eller svære internasjonale kampsaker. Hadde vi gjort oss dette virkelig bevisst, kunne de største menneskeskapte katastrofene i verden vært unngått!
Sånn er det også i Ukraina i dag! Det er helt åpenbart at hadde vi satt oss ned med Putin, og sammen sett på problemer og muligheter, kunne vi ha funnet konstruktive løsninger på alle konflikter, og krigen kunne vært stanset raskt, eller aldri blitt aktuell!
Da det tragiske angrepet på Ukraina var et faktum, svarte Ukraina straks med militær motstand, og kampene økte i intensitet og omfang. Forbitrelsen steg på begge sider. Problemene og ødeleggelsene vokste helt ut av proporsjoner.
Vestmaktene reagerte på samme måte, og pøste på med våpen, dels meningsløse sanksjoner, hat, fordømmelse, propaganda og vi hisset president Zelenskiy opp ytterligere. Dermed fortsatte krigen som ellers kunne vært avsluttet raskt med begrensede skadevirkninger. Landet, miljøet og sinnene ødelegges mer og mer. Jo sannelig, hadde vi tenkt oss om, har vi noe å lære av dette enkle ordtaket om gulrota! Putins handlinger kan på ingen måte forsvares, men det er likevel viktig å forstå dem. Norge er i dag medskyldig i å ha kastet bensin på bålet med våre våpenleveranser, harske propaganda og dels meningsløse sanksjoner.
I Norge har det nå utviklet seg en psykose, der det viktigste synes å være å forherlige alle mulige angrep på alt russisk, et land vi stort sett har hatt fredelige relasjoner og et visst samarbeid med gjennom alle tider siden Nansen og Quisling brukte gulrot og hjalp til å begrense hungersnøden der.
Vi har fullstendig glemt å spørre: Hvorfor gikk Putin til det groteske angrepet på Ukraina, og hva kunne vi ha gjort for heller å løse de underliggende problemene? Så, hva var problemene? Hvorfor fant Putin på noe så sinnsvakt som å gå til krig, og ødelegge fremtid, livsvilkår, samarbeid, og bryte ned alt av verdi? Og hvem var det som egentlig skapte de problemene han i sin fortvilelse til slutt reagerte så fullstendig meningsløst og destruktivt på?
Jeg tror du egentlig vet svaret like godt som meg: Det var ikke særlig pent av vesten å karre til oss det store kornkammeret Ukraina uten tanke på folk i landsdelene som var sterkt i mot det, og ønsket at Ukraina skulle bestå som en uavhengig buffersone mellom øst og vest. Du husker antakelig også at Porosjenko som stod på valg som ny president i landet, lovet øst-provinsene folkeavstemning så de selv skulle kunne velge sin fremtidige styreform og mulige tilknytning. Så kom den amerikanske utenriksminister John Kerry farende i all hast. Etter det var alle fagre løfter glemt!
På Krim var folkeavstemning, og det egentlig russiske området ble med stor majoritet besluttet beholdt som et russisk dominert område til glede for de aller fleste. Ingen blodsdråpe ble felt! Men Vesten fordømte det i sterke ordelag og kaller det annektering, et begrep som vel innbefatter erobring etter kamp.
I Øst-Ukraina, provinsene Donetsk og Luhansk, ble de snytt for sitt ønske om fristilling, noe som skapte stor forbitrelse. Den mer uformelle folkeavstemningen som ble holdt der sies å ha resultert i 80% majoritet for fristilling fra Ukraina. Nektelsene falt tungt for brystet både for befolkningen der og for Putin som hadde lovet dem beskyttelse. Som vi vet gjorde de opprør, noe som gjennom de siste 8 år siden 2014, har tatt 14 000 liv, og forårsaket voldsomme ødeleggelser.
At det opprinnelige russisktilhørige Ukraina med de motvillige øst-provinsene nærmest ble annektert av vesten falt naturligvis Putin tungt for brystet. At han også har hatt stigende frykt for hva NATO med sin stadig mer omgripende opprustning kunne finne på, er kanskje ikke rart, når han også har lyttet til den stadig harskere retorikk fra vesten? At han da har bedt forsikring om, og vært meget engstelig for at NATO ikke også måtte suge til seg Ukraina, er vel egentlig forståelig? Selv om NATO har vært ment å være mer til beskyttelse enn angrep, bør en vel forstå at han har tvilt på organisasjonens edle hensikter?
Putin har sittet igjen med 3 ønsker: Anerkjennelse av at Krim hører til under Russland, frislipp av provinsene Luhansk og Donetsk og forsikring om at Ukraina ikke må bli med i NATO. Disse ønskene synes ikke bare fornuftige, men er også til stor fordel for oss alle! Områdene det er snakk om kan endelig få den frihet de ønsker, Ukraina kan igjen bli et fredelig område uten indre motstand, Russland kan begrense sin frykt for vesten og alle vi andre kan fortsette viktig samhandel og samarbeid med Russland, begrense vår angst og unngå klargjøring av bomberommene.
Dette vil være ikke bare til stor fordel for oss alle, men er faktisk de betingelser Putin har satt for øyeblikkelig stans av den meningsløse krigen. Hva mer kan vi ønske oss? Gulrota trenger ikke bare henge dinglende foran nesen vår. Vi kan alle nyte den i fellesskap! I stedet for massedrap og meningsløse ødeleggelser kan vi nærmest med et pennestrøk oppnå fred, forsoning og et viktig samarbeid. Å få Zelensky til å innse det samme, bør vel heller ikke være umulig?
Sørgelig å tenke på, er det naturligvis at når Putin gang på gang har tatt opp disse spørsmålene med NATO og andre, har han bare blitt møtt med kald skulder og harske trusler. Til slutt rant det over for han og krigen var et faktum!
I stedet for fornuftige samtaler for problemløsning og avspenning, ivrer nå NATO og Norge for ytterligere opprustning, livsfarlig for oss alle, en uhyre forstemmende utvikling!
Bjørn