På mange måter er det et dilemma. Vi ønsker å hjelpe folk som er i fare og lider. Det er bra!
Så vet vi også at landet vårt har økende overbefolkningsproblemer (Tross Erna’s meningsløse nyttårstale!). Mer og mer bebyggelse, mindre og mindre natur, dyrka mark med skog, fisk, fugler og dyr. Mer og mer veier og tett trafikk, eksos, søppel, og CO2. Mer og mer demninger med ødelagte elver strender, tettere og tettere med vindmøller og solpaneler, men likevel mindre og dyrere strøm. Færre og færre nordmenn og flere og flere utlendinger, økende kriminalitet , skrumpende ernæring og ressurser. Ødeleggelsene øker og selvråderetten minsker. Jo lengre dette går dess mer skrumper livsgrunnlaget.
I stedet for å være med å løse problemene der hjemme lager de mer elendighet og flykter fra hele greia. De som burde bruke sin energi på å stagge stridighetene og bygge opp igjen samfunnet der hjemme tar heller halen mellom bena og rømmer fra elendigheita de har skapt! Her kan de bare kose seg og produsere enda flere unger. I stedet for i det minste å dra hjem og bli til nytte når faren er over, kan de kalle seg Norske statsborgere og nyte livet til evig tid. Det er problemfritt å ødelegge hjemlandet. Vi kan jo bare dra til Norge, eller hvor, og nyte livet.
Er dette beste måten å hjelpe folk på, eller burde vi heller hjelpe til å løse de reelle problemene der de kommer fra – og kanskje slutte med å sende våpen som lemlester, dreper, skaper flere flyktninger og ødelegger livsgrunnlaget for alle?
Selv har jeg gjennom mange år fått være med å skape utvikling i trengende land. Jeg mener det var gjensidig givende og fruktbart. Sånt arbeid kan lindre nød og dempe konflikter. Sånn kan vi være med å skape færre flyktninger!
Bjørn