I krigen i Syria, over 7 år, har det så langt blitt drept rundt en halv million mennesker, 5 millioner er drevet på flukt og der er vel så mange interne flyktninger. Norge har hele tiden både tiljublet opprøret, og overøst krigen med bensin på bålet. Sannelig, vi har mye blod på hendene våre!
Så blir det drept over 30 personer, og der er indisier på at det skyldes gass spredd av landets myndigheter. Dette skulle stadfestes av en kommisjon som ikke rakk frem, før amerikanerne, englenderne og franskmennene sender over 100 raketter mot en forskningsstasjon og to sannsynligvis tomme gasslagre. At lagrene var tomme må utvilsomt ha vært en stor fordel. Ellers kan en vel vanskelig si hvor mange ganger 30 som kunne bli drept av gasslekkasjene som kunne ha spredd seg til store befolkningsmengder i nærheten.
Gjengjeldelsen var naturligvis et fullstendig hodeløst angrep, ikke bare p.g. av farene for liv og folk, men enda mer p.g. av farene for ytterligere eskalering av krigen. Ikke desto mindre har NATO-Jens gått ut og tiljublet angrepene, og vår egen utenriksminister har offentlig ”vist forståelse”. Hvilke konsekvenser bør dette da få for henne? (Jfr. hva som nettopp hendte med vår justisminister)
Det vi kunne gjort opprinnelig var å lære opprørene forhandlingsteknikk for bede sosiale kår. Det kunne ha reddet landet fra ruin. Det vi gjorde var altså det stikk motsatte, å ekse opp stemningen og understøtte hat og krig.
Jeg henvendte meg til samtlige stortingsrepresentanter både 12. og 27. mars i år med en bønn om å invitere de to herrene Trump og Putin hit til konstruktive drøftinger her hjemme om situasjonen. Se innleggene: Øst-Ghouta og Det var ingen på Stortinget som gad!. Håpet var naturligvis å få opprørene til å stanse krigen mot Assad og hans styre og heller arbeide for sosiale reformer. Om tilbudet også ble ledsaget av internasjonal hjelp til intern gjenoppbygging og forsoning, måtte opprørerne være temmelig forsteinet om det ikke ble akseptert. Noen få på Tinget takket og var positive til forslaget mitt, men det later ikke til at noen gjorde noe s om helst med saken. Hva i all verden skal vi da med et Storting, når ingen gidder å forsøke å gjøre noe som helst med de aller største farene vi lever under?
Men kjære Stortingsrepresentant, gidder du nå? Det er faktisk ennå ikke for sent! Gidder du nå å forsøke å være med å løse noen at verdens aller største problemer i dag?
Bjørn