Så har vi opplevd det igjen! På ny streiker pilotene! Det er en uhyre effektiv måte å tvinge frem bedre lønn og et enklere liv. Selv om pilotene er blant de aller best betalte i samfunnet vårt, setter de frem urimelige krav. Det kan de gjøre fordi de på en effektiv måte kan lamme samfunnet med arbeidsgivere og publikum. Noen i verden er enda bedre betalt enn dem, så da så!
Fullstendig usolidarisk med sine arbeidsgivere, der det interesserer dem lite hvorvidt flyselskapene overlever eller ei, turer de i vei med sine krav. Tapene blir enorme og samfunnet lammes. Hva gjør vel det, om de bare i sin griskhet kan tjene enda noen kroner? Slik kan de oppføre seg fordi vi er avhengige av en liten gruppe mennesker.
Uavhengig av hva som skjer, taper samfunnet voldsomt, både på denne, og vel alle andre streiker. De mektigste og griskeste får tvunget frem urimelig uballanse i kostnadene i samfunnet. Det er ikke de svakeste og de mest underbetalte gruppene i samfunnet som tjener på streikene, men de mektigste og mest uunnværlige.
Streikene får nesten alltid svært uheldige konsekvenser for oss. Tapte verdier, økte skjevheter i lønnsforholdene, misunnelse og misnøye blant de fleste ellers, inflasjon, svekkede bedrifter, ukontrollerte skjevheter i søkningen til yrkene i arbeidslivet, skadelidende publikum, et hardere klima mellom partene og ubalanse i samfunnsøkonomien.
En gang for lenge siden, da arbeidsgiverne kynisk kunne utnytte fattige, utsultede arbeidere, og da det ikke fantes mulighet for bedre måter å organisere arbeidslivet på, hadde streiken sin berettigelse. Men det er lenge siden nå!
Men hva skal vi sette i stedet? Jo, selvfølgelig: Vi trenger et lønns-, eller et pris- og lønnsdepartement som fastsetter normer for lønn, og kanskje også for priser. Organisert streik for bedre kår må bli forbudt. Organisasjonene bør kunne fremme sine saker med forslag til departementet. Betingelsene justeres på årlig basis, og lønna bør fra år til år kunne justeres både opp og ned. Betingelsene fastsettes på basis av utdannelse og erfaring, arbeidsbelastning, risiko, og i særlig grad av behov for og tilgang på arbeidskraft, slik at en alltid er sikret kvalifisert søkning til yrkene i tråd med samfunnets behov. Etter hvert som der utvikles uønskede skjevheter, justeres betingelsene for neste års budsjett. Bedriftene bør i rimelig grad ha adgang til å kunne justere lønningene noe opp, og prisene eventuelt noe ned.
Bjørn
Veldig bra! Men årsaken til at det anakronistiske systemet får fortsette ligger i vi har et demokrati som råtner på rot. De aller fleste oppegående mennesker forstår at du har rett – til og med politikerne forstår det. Men ingen tør å gjøre noe med det fordi de de frykter for taburettene sine.
I denne saken er det påvist stor inkompetanse både fra styre og adm.dir. De innvilget seg selv et lønnspålegg på 25%, opp til 10 – ti – millioner kr i året! Ville de gå tilbake på dette, kunne kanskje også pilotene ha moderert seg!
Takk! Et skikkelig Lønnsdepartement bør da kunne hamle opp med godtgjørelsen til ansatte direktører og styrer også, og få en fornuftig balanse i det hele!
Bjørn
Forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår er ikke en politisk sak, og håndteres godt mellom partene i arbeidslivet. Dette bør på ingen måte håndteres politisk. Det ville gi total mangel på forutsigbarhet for ansatte i norsk næringsliv gjennom skiftende regimer. Dersom en skulle avgjøre dette i et eget departement, hvem skulle de da forholde seg til? Enten måtte det styres politisk (som jeg altså ikke på noen måte vil ha), eller de måtte ha fastsettelse gjennom dialog med arbeidslivets parter (i praksis som nå). Riksmeklingsmannen er jo en bidragsyter til å unngå og/eller forkorte konflikter. Streik er ikke hyggelig, og rammer mange, men det er ingen stor samfunnskrise om det er en liten streik av og til slik det er i Norge.
Innspill om Helge Ingstad er sendt de som arbeider med den typen saker.
Mvh
Svein Harberg
Stortingsrepresentant H, Aust-Agder
Parlamentarisk nestleder Høyre
1. nestleder Kontroll- og konstitusjonskomiteen
STREIK. Et svar til Svein Harberg:
Jeg ser dine betenkeligheter. Så takk for at du gir meg anledning til å poengtere litt et par essensielle punkter.
Det kanskje farligste med streike- og streiketrusselssystemet er nok de skjevheter og den eskalerende lønnsutviklingen det fører med seg, med ukontrollert lønnsutvikling med galopperende inflasjon og forbruk i kjølvannet. Lite er farligere for vår overlevelsesevne og miljø- og klimautviklingen enn nettopp det. Det er ikke nok å snu befolkningsveksten og våpentrusselsutviklingen, uten at vi også må stagge overforbruket. Da må vi få lønnsutviklingen under bedre kontroll.
Som du nevner, skiftende politisk styring av et lønnsdepartement kan medføre uforutsigbarhet og destabilisering, kanskje forvirrende utvikling. Så var det heller ikke tanken min at lønnsutviklingsorganet skal stå under politisk ledelse. Organet må være faglig styrt, ledet av et bredt sammensatt styre av ulike faginstanser, slik at en kan beholde fornuftige incentiver for lønnstakerne, en styring av ansettelsene mot viktige underrepresenterte yrker og en fornuftig balansering av forbruket. Ja, du har rett i at å betegne syringsorganet som et departement vil være feil, likeså lite som verken Norges Bank eller Høyesterett kunne vært noe politisk styrt departement.
Kvalifiserte økonomer, samfunnsutviklere, miljø- og klimakjennere og sosialoversiktsmennesker bør være representert. Politikernes rolle bør være å ta initiativ og legge til rette for utvikling av nødvendige lover og regler.
Fornuftig og bærekraftig utvikling av forbruk, fordeling og livsutfoldelse må være et mål, ved siden av balansering av arbeidsinnsatsen i samfunnet. Som du ser, et lønnsutvalg vil kunne ha en meget vesentlig påvirkning av samfunn og fremtid. Som du nok også ser, har jeg ikke noen ferdigtygget opplegg, men i det minste tanker som fortjener alvorlig drøfting og videre utvikling.
————————————————–
Hva gjelder muligheten for omdanning av ”Helge Ingstad”-skipet fra et krigs- til et redningsskip med internasjonal rekkevidde ser jeg fortsatt mulighetene som meget positive. Problemet er bare at militaristene tror mer på krigstrusler enn på fredsinnsatse som den beste måte å ivareta trygghet og fred. Politisk og fredsfaglig overstyring av denne utviklingen er derfor nødvendig.
Bjørn