Idealisme: Å gå inn for det som er rettferdig, det du tror på, det som tjener verdens utvikling, det som skaper konstruktivt samarbeid, avspenning og en lykkeligere verden, det som gagner vår nedslitte natur. Er det det det gjelder i valgkampen og i våre politiske avgjørelser. Eller?
Våre største, våre to hovedsaklige motstridene partier gjennom tidene, Arbeiderpartiet og Høyre. Hva representerer de? Helt åpenbart: Det er ikke reell idealisme. Det er ikke spørsmålet om hva som gavner verdens utvikling og samarbeidet på jorda. Det er tvert imot spørsmålet: Hva gagner meg best. Hva tjener jeg mest på?
Høyre: Hvordan reduserer jeg min skatt? Hvordan kan jeg øke mitt eget albuerom. Hvordan kan vi gjøre det som jeg tjener mest på, Det som gagner min økonomi best? Alt det andre og verdens generelle utvikling gir jeg egentlig som høyremann pent blaffen i! Bedriften min må få tjene mer penger!!
Arbeiderpartiet: Vi hører til arbeiderklassen. Vi er utnyttet av bedriftene. Nå må vi sørge for å få en større del av kaka. Vi vil ikke være bare et kveg som skal slite for andre og bli skaltet og valtet med. Vi er underbetalte. De rike må betale mer skatt, det tjener oss! Vi må gå til streik for å tvinge frem en større andel av kaka til oss!
Nå er vi kommet litt i problemer: Folk er blitt rikere. Det er blitt flere kapitalister. Arbeiderklassen har skrumpet inn i antall og oppslutning. Maskinene har overtatt mye av jobben vår. Vi er blitt for få. Derfor taper vi stadig andel. Vi blir stadig færre og færre. Mange syter over ledelsen vår, De er for lite styringsdyktige, har for lite karisma. Nei, det er feil! Det er et villspor. Arbeiderpartiet krymper stadig fordi vi er færre og færre som tilhører den underdanige arbeiderklassen!
Senterpartiet eller Bondepartiet er vel det eneste som fremmer saken for en enkelt, men kanskje den viktigste yrkesgruppen: Jordbruket!
Ja, selvfølgelig, der er fløypartier: Fremskrittspartiet som mye består av ultrarike: De går lengre enn Høyre i kravet om egen frihet. SV og Rødt på den motsatte siden, er i ytterkant av Arbeiderpartiet. De består mye av dårligere betalte arbeidere, med svakere posisjoner i samfunnet.
Venstre er vel kanskje funksjonærpartiet. De som ligger sånn litt midt mellom ytterfløyene i sin klassekamp.
Men hva så med Idealistene i samfunnet? De som ikke bare vil mele sin egen kake, men går inn for en bedre verden? De som i mindre grad fremmer sin egen posisjon. Da sitter vi igjen med to ganske marginale partier: Kristelig Folkeparti som vel vil at Gud eller de kristne idealene skal regjere mest mulig og Miljøpartiet de grønne som faktisk i utgangspunktet ser med bekymring på naturens utvikling eller fallitt.
Skal vi kalle dette demokrati? Er ikke maktkamp en riktigere betegnelse? Er det rart at sivilisasjonen og naturen står i fare når vi nesten utelukkende er interessert i vår egen posisjon, når det hele stort sett dreier seg om å karre til seg mest mulig? Vi trenger systemforandring! Har du konstruktive forslag?
Bjørn
En interessant invitasjon til politisk nytenking. Det trengs ! Jeg har selv tenkt noenlunde de samme tankene i ca 30 år, men i et land som skriver DEMOKRATI med store bokstaver, og definerer det som folkevalg – punktum. Det er nok liksom. Men det er på langt nær nok. Mine tanker om dette idag er at vi trenger et tokammer-system hvor det ene kammeret er omtrent som dagens storting og ivaretar folkeviljen, mens det andre kammeret skal bestå av personer med kunnskap og faglig innsikt på sitt område. Tilsammen må alle disse områdene dekke det meste av den kunnskap og forståelse som trengs i et moderne samfunn. Jada, vi har jo en masse kunnskapsrike folk i departementene – problemet med disse er at de ikke har nok makt og vilje til å bruke makt – og at de fleste av dem er utpregede ja-mennesker (de må jo fremme sin egen karriere …) i forhold til sine arbeidsgivere politikerne. Vi fikk mast oss til et møte med noen slike, men det var en patetisk opplevelse, den gruppen vi fikk møte hadde ikke kompetanse i nærheten av det som trengs for en saklig diskusjon på dette området.
Det andre kammeret, som vi kan kalle kunnskapskammeret, bør ha en form for «mild vetorett» mot alle forslag fra det folkevalgte kammeret – i tillegg til kanskje det viktigste elementet: En rådgivingsfunkjson. Kunnskapskammeret bør besettes etter søknad og ha en varighet på f.eks. 4 år. Fornyelse krever ny søknad. De som behandler disse søknadene må selvsagt ha svært god innsikt i det aktuelle fagområdet – kanskje en oppgave som bør tillegges universiteter og høgskoler ? Tenk for en fantastisk flott oppgave for mange av våre dyktige pensjonister ! (Men det må selvsagt også være yngre medlemmer.)
Med et slikt tokammer system kunne vi kanskje ha sluppet en klimapoltikk som nesten uten unntak virker mot sin hensikt, de aller fleste av dagens klimatiltak medfører rundt en dobling av det globale CO2 utslippet. Les mer om dette i en bok jeg skrev sammen med en kjemiker med doktorgrad (selv er jeg såkalt teknisk fysiker fra NTH): «Keisernes nye illusjoner – Om CO2 og det store elektrifiseringsbedraget»:
https://www.dropbox.com/s/fo0433f9dy3t8xo/KeisernesNyeIllusjoner-V1-Okt2022.pdf?dl=0
Vi fikk ikke utgitt boken – til det er den kanskje for ærlig og kontroversiell for norske lesere – men vi sendte den bl. a. til ca 16 000 norske politikere på alle nivåer. Vi fikk bare en 50 – 100 tilbakemeldinger, men de aller fleste var positive, tildels entusiastiske. Etter invitasjon ga vi en video presentasjon av boken til en politisk gruppe innen partiet Høyre som kalte seg «Blått Energiforum» og har ca 300 medlemmer.
Dette var bare et eksempel fra min hverdag – jeg er overbevist om at det finnes en svær mengde lignende problemer på andre områder. Politikere er dessverre mye mer opptatt av å få rett enn å ha rett.