Hvordan er befolkningsfordelingen på Krim, hvorfor snakkes det om annektering av Krim og hva bør vi gjøre nå?

• Krim tilhørte Russland i flere hundre år. Slik var det til Khrusjtsjov i 1954 av praktiske og beliggenhetsmessige grunner overførte halvøya til den samarbeidende sovjetstaten Ukraina.
• I folkeavstemning i 2014 stemte 96.7% av befolkningen for tilslutning til Russland. OSSE; CIS, SLO, politikere og journalister var invitert som observatører.
• Siden folkeavstemningen er Krim nå organisert som en egen stat, under det Russiske
  samveldet. Der er en egen President og et Statsråd med 75 medlemmer. 25 av dem er utnevnt av presidenten. 50 av dem blir valgt av Krims befolkning hvert
  5. år.
• Fraskillelsen fra Ukraina, kontrollert av Russland skjedde helt uten noen som helst motstand
  eller slette miner. Ingen blodsdråpe ble felt og fotografier gjengitt i vår presse viser tiljubling fra folket.
• Siden sovjettiden har befolkningen på Krim bestått av 65% russere, 15% ukrainere, 10% tartarer. Der er også mindre grupper armenere, jøder og grekere.
• Det er derfor neppe vanskelig å forstå at majoriteten av innbyggerne stemte for tilhørighet til Russland.
• Å kalle dette russisk annektering er derfor et ytterst tvilsomt begrep. Betegnelsen har
  likevel, antakelig på initiativ fra USA, fått fotfeste utenom øststatene. (Annektering er definert som en ensidig erklæring fra en stat om at de tar kontroll over et landområde som ikke tilhører dem.)

Tilbakeføring av Krim til den Russiske føderasjonen må vi derfor vedgå har skjedd på både på lovlig, fornuftig og demokratisk vis. Vi må kunne akseptere virkeligheter selv om det ikke alltid går i vestens favør, og selv om amerikanerne tror at alt som går i Russlands favør er uheldig for oss. Den
vestlige holdningen til saken bør vi kunne innrømme er både meningsløs og
propagandapreget. Skal vi kunne få en slutt på krigen i Ukraina, og skal vi kunne redde verden fra en meningsløs undergang, må vi i det minste kunne akseptere virkeligheten. Betingelser for helt nødvendige forhandlinger for å få fred, må i det minste være at vi innrømmer
historiske fakta. Vi taper heller ikke noe på at også folket på Krim kan få beholde et styresettet de ønsker.
Bjørn