Flyktningene fra Syria kommer i en nærmest uendelig strøm. Her hjemme spør vi oss da; skal vi prioritere å ta dem hit og etter hvert gjøre dem til norske statsborgere, eller skal vi heller hjelpe dem der de er?
Spørsmålet er feil stilt! Det vi må prioritere er selvfølgelig å være med å løse problemene i hjemlandet for å løse konfliktene slik at folk ikke trenger å flykte. De fleste av flyktningene kunne behøves der hjemme til å arbeide for reformer og gode liv. Slik hjelp er en langt bedre løsning for dem, og enormt mye mer kostnadseffektivt også for oss.
Når det gjelder Syria, var situasjonen at folket ville være med på den ”Arabiske våren”. De ville ikke lenger se på at en liten herskende klasse, som levde i overflod, med president Assad i spissen, undertrykte dem og lot dem leve i trange kår.
De ble tiljublet av vesten og Norge som oppildnet dem. Da ble de overivrige, og den store fadesen inntrådte: De ble voldelige, og volden utviklet seg til borgerkrig. Hele tiden tittet vi over gjerdet og heiet på dem. Vi frydet oss over ”den folkelige oppstanden”. Vi ga dem også militær assistanse! Vi sendte til og med krigere som hisset dem opp ytterligere og lærte dem å hate, plyndre og drepe. Ulykken vokste over alle grenser.
Tenk om vi i stedet hadde lært dem klokskap, forhandlingsteknikk, tålmodighet og samarbeid for å finne bedre løsninger. Vi burde ha tilstrekkelig erfaring fra nytten av fredelig sosial kamp i vår nære historie. Hadde vi opptrådt fornuftig kunne vi ha vært med på en langsom utvikling av lykkelige samfunn. Nå er vi dessverre medansvarlige for at landet ligger i grus.
Konflikter har alltid minst to sider. Og da er det gjerne slik at begge sider får støtte fra ulike hold. Så også her: Vesten, med USA og Norge støtter opprørerne, mens Russland, Iran og andre støtter det lovlige regimet. Disse utenlandske krigsmaktene har overtatt en stadig større del av ødeleggelsene, og sloss mot hverandre på Syrias bekostning. Nå burde vi omsider kunne se hvilke uhyrligheter vi har stelt i stand.
Men nei! Børge Brende, Anniken Huitfeldt og Bård Vegard Solhjell diskuterte forleden i Politisk Kvarter i NRK hva som nå bør gjøres. Alle virket snurtne fordi det nå er Russland som har fått til en våpenhvile igjen. De snakket alle bare om fortsatt militær innsats ved siden av hjelp til ofrene for krigen. Reelle forsøk på å roe ned gemyttene og konfliktløsning som er den eneste farbare vei ut av uføret, var ikke nevnt med et ord!
Hvilken part som kommer ”seirende” ut av krigen har egentlig marginal interesse. Det som betyr noe er at de må slutte å sloss og etter hvert forsøke å samarbeide. Når skal vi våkne opp og bli litt mer realistiske i dette landet? Hvor lenge skal vi være underdanige overfor amerikanerne og NATO, når vi for lengst burde ha sett alt det meningsløse som de foretar seg?
Bjørn
Veldig bra Bjørn ! Det er ikke ofte jeg er enig i hvert ord i en sak, men denne gangen er jeg det.
hvis de ikke har lært konflikløsning? hvem kan så lære dem?
———————-ooo00000ooo————————–
Takk for et viktig spørsmål: Hvem skal lære dem konfliktløsning? – og kanskje også, hvordan skal vi gjøre det? Så er vi forhåpentligvis enige om at det er bedre å gjøre en innsats for å hjelpe til med konfliktløsning enn å stå som tilskuere og ta imot en uendelighet av folk som flykter fra elendigheten.
Våre statsledere kan neppe lære dem stort. En regjering, en forsvarsminister, en NATOsjef, en hærskare av sabelraslende nikkedukker i prangende uniformer. De tror dessverre mer på makt enn forsoning. De tror at det går an å skape fred med krigsmidler! De er ikke troverdige. De har langt på vei, og helt unødvendig, til og med rotet oss inn splid med russerne; for mye våpen og for lite samarbeid. Jeg tror dessverre de er ubrukbare. Jeg er redd at få av dem forstår problemstillingen i det hele tatt.
Jeg tror tvert imot at de av oss som bør ta jobben er enkle private mennesker. Det er folk med kløkt og mot som kan skape tiltro og respekt. Jeg tror det bør være noen som kan oppsøke de stridende partene og samarbeide med dem på begge sider av konflikten. De bør kunne kalle sammen grupper, hva enten på statsledernivå eller gateplan, frekventere litt mellom partene, diskutere mål og midler med dem: Hva er det viktigste de egentlig ønsker å oppnå?, og hvordan best nå målene?. Antakelig kan en da fortelle dem at motstanderne egentlig ønsker mye av det samme, og at de på bunnen ikke er mer umennesker enn dem selv. Eller en må diskutere med partene hvordan ulike mål best kan forenes. En må ikke tre løsninger ned over hodene på dem, men må hjelpe dem å tenke og planlegge konstruktivt selv.
Kanskje bør en først jobbe vekselvis mellom partene, og så etter hvert bli enige med dem om å få med folk fra begge sider av konflikten, og få dem til å legge planer sammen. Kanskje ville det være best om flere kunne jobbe parallelt med grupper på denne måten, og kanskje gjenta det igjen og igjen med nye grupper av mennesker. Hva enten de heter Assad eller IS, Palestinere eller Israelere, Taliban eller Afghansk statsledelse, Øst-Ukrainere eller Vest-Ukrainere, Russere eller NATO, der bør være et håp for dem alle.
Om det burde være folk med universitetsutdannelse i psykologi, forhandlingsteknikk og konfliktløsning som burde ta på seg slike katalysator- eller mediatoroppgaver er jeg ikke så sikker på. Kanskje er dette noe en må lære gjennom tålmodighet og erfaring. Men uansett, bør det være et mål å få partene til å forstå at det ikke bare er uhyrer på den andre siden av konflikten heller, at det går an å snakke sammen, at det derigjennom går an å finne løsninger. Kanskje burde en starte opp med å sammenkalle til seminarer her hjemme for folk som kunne tenke seg å reise. Språk er naturligvis også et problem.
Det burde tross alt være såpass tak i vår statsledelse at de kunne bidra med finansiering og tilrettelegging, selv om det neppe burde være noen betingelse for å sette i gang. Kanskje burde dette også bli en ny studieretning på universitetene.
Hva tror du? Dette er ikke ment som noen patentløsning fra min side, kanskje heller et spinkelt ideutkast som vi kan jobbe videre med. Jeg håper på ditt engasjement. En aktiv og positiv deltakelse fra våre massemedia burde kanskje også noen kunne få til?
Bjørn