Om Trines betingelser for en frihandelsavtale med Kina.
Det er bra at noen har omsorg for hvordan folk har det også i fremmede land. Det er bra hvis Trine Skei Grande har omsorg for kinesere. Men så er spørsmålet; er hun den som best vet hva som er best for dem og for landet deres? Eller kan det hende at de har bedre oversikt selv? Så er også spørsmålet, har hun oversikt over hvordan vi kan gjøre det godt for dem?
Kunne det kanskje hende at det å stille krav om at våre betingelser skal gjelde også for dem, for at vi skal inngå sunne avtaler med dem, kanskje ikke er måten å påvirke dem på? Burde vi kanskje også være litt mindre skråsikre på at det beste for dem, er å innrette seg slik som oss? Jeg tror at litt mer ydmykhet ovenfor hvordan de tenker og oppfører seg kanskje ikke ville være så dumt.
Litt psykologi i internasjonale forhold er heller ikke alltid så dumt. Hva virker best? Er det å stille betingelser om at de må være som oss for å kunne leke sammen? Eller er det bedre å utvikle litt god fortrolighet i leken , drøfte våre problemer og erfaringer sammen, vise hverandre hvordan vi har det, og lære litt av hverandre?
Kanskje har kineserne noe å lære av oss, men det må de nesten få finne ut av selv i den positive leken med oss. Det er vel heller ikke utenkelig at vi har noe å lære av dem? Men sånt lærer en ikke ved å stille ultimate krav, men ved positivt samarbeid!
Har vi allerede glemt hvor galt det gikk da vi brukte fredsprisen til å demonstrere hvor mye prektigere vi er?
Kan vi ellers være så sikre på at vi i alle spørsmål steller oss så mye bedre enn dem? De løste sitt koronaproblem antakelig bedre enn oss, og så sendte de betingelsesløs hjelp i saken til flere europeiske land. De overtok Volvo og styrte bedriften bedre enn svenskene selv. De har hevet levestandarden for folket sitt kanskje mer enn noen andre is senere tid, og folk klager mindre enn før. Kineserne kommer også til Norge og er hyggelig og lærenemme turister. De har fått bukt med den katastrofale økningen i folketallet. Det har ikke vi. De lever stort sett i fred med verden rundt seg uten å hisse til splid, mens vi lager provoserende militærøvelser og innfører sanksjoner. Vi maser til og med om økning i forsvarsbudsjettene! Jeg håper inderlig at vi ikke provoserer dem til det samme. Ja, det var det dette med splinten i vår brors øye og bjelken i vårt eget.
Jo selvfølgelig kan det likevel hende at de kan lære noe av oss, og som sagt kan vi kanskje få til noe av det hvis vi kan leke hyggelig og fortrolig sammen. Vær så snill Trine, se din begrensning og prøv å forstå også litt elementær psykologi. Samhandling og tillit er en fin plattform for vennskap, fred, gjensidig hjelp og forståelse. Trump-metoden er ikke alltid den beste!
Bjørn