Fengselsstraff hjelper neppe mange av dem som bruker narkotika. Kanskje tvert imot! Når flere som er utsatt for det samme kommer bak murene, rotter de seg gjerne sammen og opparbeider aggresjon mot myndighetene. De får smuglet inn svineriet, og en må forvente at de kommer ut mer negative og enda mer avhengig enn da de ble satt inn. Derfor trengs en reform!
Kan reformen føre til at misbrukerne i stedet for å få fengselsstraff, blir ført til en rehabiliteringsinstitusjon hvor de kan bli helbredet, vil det være strålende! Som du vet; narkotikabruken bryter ned både positiv motivasjon og utholdenhet. Derfor er det viktig:
- At rehabiliteringsstedet er slik lokalisert at muligheten for å smugle inn narkotika = 0. For eksempel kan det legges til en egen sikret øy.
- At behandlingsopplegget er humant og konstruktivt, aktivt og tvekjønnet, slik at klientene kan opparbeide glede og motivasjon.
- At oppholdet kan bli samfunnsnyttig, fornuftig, intensivt og givende for den enkelte. Det bør muliggjøre produktiv arbeidsinnsats med forskjellige valgmuligheter. Det kan omfatte arbeidsmuligheter innen jordbruk, husdyrhold og ulik produksjonsvirksomhet. Meningsfull beskjeftigelse er svært viktig! En viss lønn til klientene og rimelig balanse i driftsregnskapet for institusjonen er også viktig for begge parter.
- Opplæring/skolering med ulike fagfelt bør også være inkludert i mulighetene, for å sikre ansettelse ved utskrivning. De bør også sikres videre beskjeftigelse før de skrives ut fra institusjonen.
- Varigheten av oppholdet må tilpasses den enkeltes behov , slik at en sikrer at klientene ikke skrives ut før forholdene ligger til rette for det. Det er derfor nødvendig at oppholdet og varigheten er påbudt . Ellers vil en alt for ofte risikere at klienten ved innskytelser forlater stedet for tidlig og faller tilbake til rusavhengighet.
Dette vil sannsynligvis betinge at det er gjort lovbrudd, og at det blir en form for dom. Loven kan justeres med tanke på dette, så en ikke fraskriver seg retten til reaksjon og en rimelig styring av helbredelsen fra samfunnets side. Å overlate utviklingen helt til klientens vekslende innfall vil være en katastrofe.
Det skumleste ved en letting av reaksjonene ved omgang med narkotika gjelder likevel ikke de kanskje 20% som har hatt befatning med stoffene. Det gjelder tvert imot de 80% unge som aldri har prøvet noe sånt! De foreslåtte lovendringene, slik de foreligger nå, innebærer kanskje ikke noen egentlig avkriminalisering. Men at en ustraffet kan bære og benytte mindre mengder rusmidler, vil utvilsomt de fleste oppfatte slik! Terskelen for å prøve litt, vil bli oppfattet som senket, og mange vil få det inntrykk at småskalabruk ikke er problematisk.
Når det ikke blir straffbart, vil det også bli svært mye enklere for de som bruker stoffene, og for de som selger dem, å få de unge til å prøve. Da sitter allerede mange i saksa! Du vet godt at all misbruk, alle som er avhengige, alle som har ødelagt livene sine med narkotika, opprinnelig også prøvde bare litt!
En konstruktiv endring i loven og opplegget for behandling av misbrukerne, er utvilsomt fornuftig. Men en lovendring, slik det nå er foreslått, med mulighet for å ødelegge mange friske unges liv, vil være en katastrofe, både for de mange unge friske ubetenksomme, og for deg om du stemmer for dette forslaget! Denne saken krever mer tid og omtanke!
Bjørn
En helt annen sak er at Narkotika i visse kretser er in som en partydop og benyttes i alt vesentlig som livsflukt. Narkotika bruker en for å sløve ned sine tanker, sin selvkontroll, sin engstelse, sin kritiske sans, sine hemninger – for derved å bli mindre bundet, å bli mer fri, for lettere å kunne hevde seg.
Det en da gjør er naturligvis å stille ut sin utilstrekkelighet på alle disse områdene. Å bruke Narkotika er altså å bekrefte seg som taper!
Er de som lefler med Narkotika klar over dette? Det var vel egentlig det motsatte de ønsket – å kunne hevde seg? Hvordan vil du konkludere da?