Kategori: Avskrekking

Våpen fra Norge til Ukraina igjen. Skummelt, men så en ny reaksjon fra Zelensky. Hva tror du? Hva vil skje nå?

Først sendte jeg denne meldingen herunder –  til en haug med Stortingspolitikere, og jeg fikk i alle fall en meget positiv tilbakemelding, men intet positivt skjedde på tinget den neste dagen da saken var til behandling! 
Men dagen deretter hørte vi på TV at Zelensky er kommet på noen veldig positive tanker, Han vil slutte fred med Russland og stanse krigen!  Men hvordan går det? Jeg er redd for at flere land i Vesten vil fortsette denne krigen og overtale han til å fortsette. Jeg tror det står og faller på den reaksjon han får fra USA og England, etc. Hva tror du? Hvordan vil det gå? 
Jeg ble litt engstelig, derfor sendte jeg ny melding til mange på Tinget. Den ser du lengre nedenfor. 
Det kunne gjerne være viktig å høre hva du tenker om saken, og hva som bør gjøres!?

Viktig appell til våre Stortingsrepresentanter:

Ja, vi kan være enige om det: Noen gang kan det være viktig å yte enorme summer; for å løse verdens problemer, skape samarbeid mellom stridende parter, beskytte verdier, lindre nød og hindre  nedslakting, kanskje til og med  hindre atomkrig og utsletting av sivilisasjonen  –  heller enn å få unge her hjemme til å gå på skole og lærer fornuft der de hører til.

Men å slenge ut slike midler når vi bør forstå at det resulterer nettopp i det stikk motsatte, det er en uforstand så enorm at vår ettertid, om det blir noen, neppe vil forstå det var mulig.

Der er intet å vinne for noen ved å føre mer våpen og strid til Ukraina nå! Bare det stikk motsatte!

Vil vi derimot hjelpe partene, (som Putin faktisk nylig har invitert til) til  å sette seg ned og drøfte konstruktive muligheter sammen, kan det bli begynnelsen på en ny positiv æra for  Ukraina.

Vi vet alle godt, at det striden egentlig står om, er østprovinsenes frihet til selv å bestemme hvem de primært vil samarbeide med. Vi tror på frihet. La dem også få det! Det kan faktisk bli en lykke for alle parter.

Vi vet at dagens USAs ledelse, Stoltenberg og NATO har forsøkt å innbille oss at å bli enige med Putin, vil innebære å anspore han til å angripe oss! Nei, nei, nei!  Vi bør alle se at det motsatte er tilfelle!: Jo mer vi fyrer under den meningsløse kampen, desto mer engstelig, forbitret og hevngjerrig blir Putin, og desto større fare havner vi alle i!

Det som trengs i Ukraina nå, er demping av gemyttene, opphør av stridighetene og krav om fredsforhandlinger, ikke økonomiske midler som vil skjerpe brutaliteten, økte lidelsene, føre til økt kamplyst og anskaffelse av ytterligere ødeleggende våpen.

Jeg har en bønn til deg: Forsøk å få dine partnere på Stortinget til å forstå, at nå må vi besinne oss: Ikke bidra til mer krig, elendighet, og faktisk også økt fare for oss selv!  Vent med å yte bidrag til midlene kan brukes positivt! Vi må prøve å bøte på skadene, ikke være med å øke  alle den elendighet vi dessverre så langt har vært en medvirkende kilde til!

Nå kan det kan bli slutt på Ukraina-krigen! Det henger på Stortinget!

Før helga sendte jeg en melding til mange stortingsrepresentanter og advarte mot å bevilge flere penger til mer krig, våpen og elendighet i Ukraina.
Jeg ble naturligvis uhyre skuffet da vi fikk beskjed om at alle partiene var med på beslutning om å innvilge enda mer til formålet!

Men så lyste jeg opp igjen da Zelensky kom frempå og fortalte at han vurderte å be om stans i krigen ved å tillate å la Russerne få beholde kontrollen over områdene de har besatt. Endelig et lite lyspunkt! Disse områdene er da i stor grad de samme som kjempet borgerkrig i 8 år for å få beholde kontakten med Russland, og de samme som Putin startet krigen for å beholde, mens resten av landet jublet over overgangen til Vest!
(Der er naturligvis en liten hake ved saken: Zelensky vil inn i NATO!)

Midt opp i dette å fortelle Zelensky at vi har bevilget penger til mer våpen til mer strid og elendighet er naturligvis uhyre skummelt! Vi får håpe at denne beskjeden til Zelensky nå blir stanset, slik at fredstankene og fredsplanene kan bli utviklet videre og bli til virkelighet, og at bevilgningene kan gå til positive formål.
Nå bør vi selvfølgelig oppmuntre Zelensky til å fortsette sine planer, kontakte Putin så krigen kan stanses og reelle fredsforhandlinger kan komme i gang.

Zelensky er nok kommet såpass på gli at han om han får støtte fra oss, vil oppgi sine tanker om NATO medlemskap. Han er vel neppe dummere enn at han vil forstå at et NATO-medlemskap vil virke som en meningsløs trussel mot Russland som Putin ikke vil kunne akseptere. Jeg skulle vel tro at vi alle her i Vest ser Putin’s bekymringer.
Vi bør vel nå kunne være i stand til å oppmuntre Zelensky til forhandlinger og fred, og la han forstå at midlene som var bevilget til våpen nå vil inngå i en hjelpepakke til gjenoppbygging. Vi må gjøre det klart at vi kan få slutt på all vår skepsis mot Ukraina’s samarbeid både mot øst og vest. Videre bør vi poengtere at vi kan starte gjenoppbygging også av tillit og samarbeid både med Ukraina og Russland.
Jeg tror nok at Fridtjof Nansen ville ha smilt bredt over dette, etter at vi fikk ødelagt så mye av tilliten og samarbeidet med Russland under hele Ukraina-konflikten. Så håper jeg bare dere vil gjøre det beste dere kan for at dette virkelig skal bli slutten på elendighetene!

Da forventer jeg at det blir uttrykt klar støtte til Zelenky’s fredsplaner, og at det går opp for han at vi kan få til mye positivt samarbeid i fortsettelsen, men at han må se bort fra NATO medlemsskap! Trygghet skapes best gjennom vennskap og samarbeid!
Tvi tvi, nå venter jeg virkelig at dere kommer inn på en positiv fredsutvikling og kan se bort fra all krigsplanlegging! Sett bare straks i gang i Stortinget, juster planene og lykke til!

Jeg tror ikke det er Penger klimaet vårt trenger!!!! Hva tror du?

Nå sitter de på Klimatoppmøtet i Baku og sloss om hvilket land som skal betale mest for å «redde» klimaet vårt.

Ja, jeg setter redde i anførselstegn for jeg tror ikke det er penger klimaet først og fremst trenger for å få renere luft og bedre styr på klodens temperatur og klima.

Jeg er redd at penger stort sett skaper mer virksomhet, virksomhet som bruker mer ressurser – og mer arbeid. Det er virksomhet som nødvendigvis også skaper mer avgass med CO2 og følgelig høyere temperatur. Til og med surstoffet minker litt når vi skaper mer og mer CO2. Jo mindre surstoff dess mindre livskraft!
Så strever vi for mer og mer virksomhet, økende produksjon, mer forbruk. Desto bedre blir økonomien og vi jubler over fremgang, fortjeneste og virksomhet. Men det fører til unødvendig tap av ressurser og mer forurensning og CO2. La oss være ærlige, og se det, ikke bare flytte mest mulig elendighet til fattige land. Det hjelper slett ikke oss!

Vi må ta mest mulig vare på ressursene. Det er slett ikke uutømmelige kilder! Skogen, oljen, dyrkbar jord, fisken og livet i havet, mineralene, metallene, rent vann, osv. osv. Vi har allerede gjort kål på det meste. Til og med surstoffet forsvinner med økende virksomhet! Jo mer virksomhet, dess mindre ressurser sitter vi igjen med av alle slag!
Vi må også unngå mest mulig av forurensningen.
Hva skal denne diskusjonen i Baku være nyttig for? Jeg har ikke hørt et ord om hva de vil bruke alle disse pengene de sloss om  til. Jo mer penger vi bruker, dess mer forbruk av ressurser og dess mer forurensning og CO2 i atmosfæren skaper vi uansett. Vi bør vel snart vite hva vi bør gjøre for å redde klimaet. Jeg  tenker meg det er disse momentene som er de som ødelegger mest:

  1. Overbefolkning
  2. Opprustning og krig
  3. Unødvendig Forbruk og Produksjon
  4. Brann

Overbefolkning: Vi har menneskerettigheter og vil at alle skal ha det best mulig. Det er bra, men vi må innse at jo flere vi blir, dess mindre kan den enkelte av oss forbruke. Vi forbruker allerede mye mer enn vi klarer å erstatte! Jo flere vi blir, desto mindre kan den enkelte forbruke. Nå ser vi at dette er kommet helt ut av balanse. Når noen påstår at vi bør være enda flere for å få gjort det som trengs så er det meningsløst og livsfarlig tøv. Vi har aldri arbeidet så effektivt som nå. Mye av det som blir gjort er svært unødvendig og mye skyldes befolkningsøkningen. Behovet for byggevirksomhet, veiutbygging og kapasitetsutbygning av mange slag skyldes nettopp befolkningsøkningen, og behovsøkningen øker overproporsjonalt i forhold til folketallet!
La oss heller bli færre, det koster ingen ting. Det fører tvert imot til besparelser! Det er først of fremst spørsmål om meningsløse oppfordringer, begrensning  av insentiver og alternativer til innvandring

Opprustning og krig: De grusomme krigene som vi delvis er med på nå er fullstendig meningsløse, drevet frem av propaganda. Det skal ikke mer til enn å setter seg ned og snakke fornuft sammen. Så kan vi bli venner og innse at vi slett ikke er bedre enn motparten.
Å bygge opp et «forsvar» krever ikke bare enorm innsats av alle slag. Når noen tror det skaper avskrekking ved opprustning er det fullstendig feil, det har vi da god erfaring for. Det skaper gjensidig frykt, hat fiendskap, og kapprustnig, med økende fare for enda verre slossing. Legg det hele ned, skap gjensidig hjelp, forståelse og tillit. så kan alle bli glade og trygge! (Vi er da eksempelvis ikke lengre redde for Svenskene!)
Enormt forbruk av våpen, militærvesen, ødeleggelser og gjenoppbygging på begge sider kan bli spart. Vi kan i stedet trene våre innsatsvillige til å bli problemløsere som kan hjelpe til løsning av andres konfliktsituasjoner før det utvikler seg alt for galt.
Det koster ikke noe ekstra. Tvert imot vi vil spare enormt!

Unødvendig produksjon og forbruk: Økonomi og fortjenestemulighet er skummelt! La oss se det i øynene. Mesteparten av alt som produseres og selges er faktisk ikke bare unødvendig, men skaper stress, unødvendig arbeid og forbruk, men neppe mer lykke! Du kan si at konkurranse skaper oppfinnsomhet og fortjeneste, men egentlig hadde vi nådd lengre om vi samarbeidet om felles mål.Vi bør heller arbeide for å nå bedre mål enn fortjeneste og seier i konkurransene. Kanskje hadde et pris- og lønnsdepartement som styrte vår innsats mot de viktigste samfunnsoppgavene, så vi først og fremst jobbet mot fellest samfunnsgavnlige mål vært en mulighet?
Å styre vår innsats mot felles fornuftige mål kunne i alle fall føre til besparelser, mer rasjonell innsats, begrensning av unødvendig forbruk og bedre dekning av viktige oppgaver.

Brann: Det har forundret meg mange ganger når jeg hører om samfunn som sliter med enorme branner som legger store områder øde og gjør om det meste til aske og CO2. Dette skjer mer og mer ettersom farlige tørkeperioder utvikler seg: Samtidig sitter vi i nabolandene på uvirksomme arsenaler av flyvende slukningsutstyr uten å lette en finger for å hjelpe til med brannslukkingen.
Burde vi ikke få til en avtale om at alle land som har muligheten kunne hjelpe til med slukkingen, øyeblikkelig og helt automatisk når storbranner oppstår?
Det ville være betydelig hjelp både for samfunnet det dreier seg om og klimaet på jorda, til nytte for oss alle på kloden vår!

CO2 fangst og lagring: Nei, det har jeg slett ikke nevnt! Det er ingen god løsning på noe som helst! Klarer vi å lagre CO2 på en sikker måte uten særlig fare for frislepp? Det tror jeg ikke! Vi vet det kan ta livet av  alle som var innen området som en stund ble utsatt for høy CO2-konsentrasjon. Et lite jordskjelv eller hva, så kan det skje.
En av problemene er også at tar vi bort CO2 så tar vi også bort det som skulle reskapes til kullstoff og rent surstoff. Surstoffet vil nok tappes sakte og umerkelig, men stadig mer og mer. Men du som har vært i høyfjellet har nok merket hvordan det virker å få bitte lite mindre surstoff i høyden. Jeg ble i alle fall veldig oppmerksom på det da jeg ruslet en tur i høyden på Mount Kenya selv om det ikke var så høyt! Jeg ble utrolig sløv!

Jeg tror vi bør begynne å konsentrere oss mer om de reelle klimaforbeddringsmuligheterne i Verden.
Som nevnt: Det koster faktisk ikke noe! Tvert imot, det fører stort sett til besparelser! Kan du være snill fortelle det til de som krangler på Klimatoppmøtet?
Bjørn

PS:
Kan du fortelle dette til noen av dem som er på Klimatoppmøtet i Baku???
Eller vil du gå inn på http://no.quora.com/profile/Bjørn-Eidsvig
og gi det samme der en oppstemme og/eller positiv kommentar slik at flere vil lese det og vi kan komme noen vei med mulighetene?
DS.

Bør vi skape et FN’s Konflikt- og Fredsutvalg?

Når det oppstår konflikter mellom stater eller folkegrupper ser vi dessverre alt for ofte at konfliktene eskalerer og det fører til stridigheter og krig mellom partene. Noen ganger river det også med seg sympatiserende folkegrupper og stater på den ene eller begge sider, og det kan utvikle seg til hat, krig og meningsløse ødeleggelser. Det er ødeleggende for alle parter og for verden totalt. Som regel, etter enorme drap og ødeleggelser, ender det med at partene til slutt setter seg sammen og finner en eller annen løsning på konflikten. Eller en av partene ”vinner” krigen og får den største makt til å gjennomføre ”løsning” på problemene til sin egen fordel. Det kan totalt sett være uhensiktsmessig og føre til ulming i befolkningen på den andre siden, kanskje slik at konflikten vokser seg enda verre.

For å unngå slike meningsløse handlinger og utfall ville det alltid være langt bedre at partene kunne sette seg sammen fra begynnelsen for å finne en mest mulig og hensiktsmessig løsning på konflikten. Bedre løsninger enn krig finnes alltid. Men når partene ikke er villige til å samarbeide for å finne finne dem, kan det være fornuftig å ha et utenforstående Råd. Rådet bør både kunne finne frem til best mulig løsning på problemene og også ha autoritet nok til å få partene til å gjennomføre dem.

Dette Rådet mangler vi dessverre i dag. Jeg tror kanskje det beste vil være at vi alle blir enige om å opprette det under FN, Kanskje bør det kalles FN’s Konflikt og Fredsutvalg? Det bør ha en mest mulig uavhengig og bredt sammensatt faglig arbeidsgruppe. Kanskje bør det nedsettes undergrupper sammensatt for hver av de ulike konfliktene de bør søke løsninger på rundt om i verden. Tenk gjerne på konflikter som eksempelvis de i Israel, Ukraina, Taiwan, Korea, Sudan m.v. Arbeidsgruppene bør fortrinnsvis starte sin virksomhet allerede når problemene er i emning.
Rådet bør antakelig ha et styre, kanskje sammensatt av representanter fra Øst, Vest, Syd og ledet av fagutvalget i Rådet.

Under Rådets arbeid bør der innhentes solid informasjon fra begge parter i konflikten. Underveis i arbeidet bør det også samarbeides og utveksles tanker med dem, før det legges frem en plan for aksept fra begge partene. Rådet bør ha størst mulig grad av myndighet, kanskje med mulighet for involvering i gjennomføring av problemløsningen. Det bør kunne legges frem en tiltrekkende gulrot foran nesen på de uforlikte partene, eller et fredfullt ris bak speilet. Det kan kanskje involvere praktisk eller økonomisk help i fortsettelsen, medvirkning i ledelsen, styring av internasjonale prosjekter, e.l. Øvrige medlemsland kan også tenkes å være medvirkende ved gjennomføring av eventuelle forbedringstiltak.

Dette var mine innledende tanker. Nå vil jeg gjerne høre hva du tenker om dem!
Bjørn

Norsk sikkerhetspolitikk fullstendig på avveie!

SYNES  DU  NOE  AV  DET  JEG  SKRIVER  HER  ER  VIKTIG?
Jeg håper det, og skriver  naturligvis  i håp om at noen skal komme til litt fornuft og at det kan bli forandring. I det siste har jeg skrevet mer på http://quora.com/profile/Bjørn-Eidsvig.   Der skriver jeg en del i en engelsk avdeling men  mye mer i en norsk. Du finner det ved å trykke på lenken. Hvis du kan være snill å gjøre  det, og trykke på oppoverpilen på det du liker,  så vil det bli lagt ut langt mer synlig, mange flere vil lese det og det kan få større betydning! (Antall lesere der har  variert for meg fra 10 til 7 milloner!)
——————————————————–

GLEMTE LØFTE: Tidligere president i Ukraina, Petro Porosjenko, i møte med USAs utenriksminister John Kerry i 2015. Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB

Du husker vel oppstanden på Maidanplassen i 2014? Ukraina var nært knyttet til Russland. Men så ville de heller høre til oss i Vesten! Økonomien var ikke god og vi hadde lokket dem med bedre hjelpepakker. De ville endre tilslutning og laget stor oppstand!

På Krim – egentlig en del av Russland, men som Khrushchev av praktiske grunner hadde overlatt styringa av til Ukraina i 1954, var de ikke særlig interessert i overgang til Vesten. Det ble holdt folkeavstemning. 96,7 prosent stemte for fortsatt tilknytning til Russland. Russerne kom, deltok i styringen og folket jublet! Ingen blodsdråpe ble spilt!

Vi ville nok ha valgt annerledes, men dette var deres valg. Det var ikke rart. Slik hadde de hatt det og slik ønsket de det. Særlig USA var misfornøyde og fikk oss alle til å kalle overtakelsen for annektering!

I andre østregioner var folket av samme oppfatning, med mye russisk opphav, sterk tilknytning til Russland og de snakket russisk. De ville heller ikke være med på overgang til Vesten. President Porosjenko var på valg, han lovet dem folkeavstemning om sin fremtidige tilknytning. De slo seg til ro med det.

Det tålte ikke amerikanerne! Utenriksminister John Kerry kom og kontaktet Porosjenko. Da han dro igjen, hadde Porosjenko glemt sitt løfte til folket i øst!

Da rant det over for befolkningen der og borgerkrigen startet! De ville ikke være med på vestlig tilknytning. Borgerkrigen varte i åtte år og tok livet av 14.000 mennesker. Det ble for mye for Putin som hadde lovet dem beskyttelse: Han startet den ulykksalige krigen!

Putin spesifiserte straks at hans angrep utelukkende gjaldt østregionene og deres frihet til å slutte seg til den de ønsket. Han ville heller ikke akseptere ukrainsk tilslutning til NATO. Det ville han nok anse som en betydelig trussel mot Russland.

Tenk; Hadde Porosjenko holdt sitt løfte og gjennomført folkeavstemning i østprovinsene, ville vi ha unngått alle disse grusomhetene. Det ville være reelt demokrati, folket kunne få sine ønsker oppfylt. Landet ville antakelig blitt delt, men det ville vært grunnlag for samarbeid mellom østlige og vestlige regioner.

Hadde ikke Nato og vi i vest involvert oss med våpenleveranser og egget til strid, hadde nok Russland etter få dager seiret militært. Folkeavstemninger kunne bli holdt. Provinsene kunne selv fått velge tilknytning og vi kunne alle bli tilfreds.

Det paradoksale er også at skulle vestmaktene «vinne» krigen, så vil ikke bare Ukraina i stor grad være ødelagt. Østprovinsene vil da være i samme situasjon som før borgerkrigen startet, i opposisjon til resten av landet. Nye strider kan oppstå. Intet vil være vunnet!

Nå har Putin igjen kommet med tilbud om fredsforhandlinger på samme betingelser som før: Østprovinsene må få frihet til å bestemme over seg selv. Dette har vi i vest dessverre forsøkt å bagatellisere og se bort ifra.

Nato har kommet med meningsløse påstander om at Putin vil legge under seg ikke bare hele Ukraina, men også oss. Vi vet nå at det er opp til oss å få slutt på stridighetene på en positiv måte. Forholdene til Russland og Østen lar seg reparere!

I stedet for å mane til samtaler og fred, har NATO og Stoltenberg nektet overhode å snakke med Putin, og har kommet med meningsløs propaganda om at lar vi Russland vinne krigen, risikerer vi at Putin i neste omgang vil kunne ramme oss.

Dette er naturligvis helt feil: Fortsetter vi å øse inn våpen, hisse til krig og ruste opp, ser Putin hvor krigersk vi oppfører oss. Han vil bli uhyre engstelig for hva mer galt vi kan finne på. Det vil utvilsomt føre til redsel og intensivert opprustning også fra russisk side. Det er merkelig at vi ikke har gjennomskuet dette for lengst! Ønsker vi at sivilisasjonen skal overleve, må vi snart se hvor forferdelig galt både vi og Stortinget er blitt misledet.

På toppen av det hele fortsetter vi nå å ødelegge vårt forhold også til Kina som aldri har gjort oss noe vondt. Selv Støre prøver stadig å skape mer og mer mistro som ødelegger samarbeidet. Mistankene og frykten som piskes opp er faktisk grunnløse. Vi må ikke ødelegge samarbeidet mellom landene. La oss heller vise oss fra den positive siden. Da kan vi skape gjensidig tillit, samarbeid og fred!

Vi skryter av at vi ruster opp, intensiverer våpenindustrien og mangedobler våpenproduksjonen, og vi stenger grensene vår mest mulig. De som blir stengt ute må tro at vi ruster til tennene for å gå til angrep. Vi skaper naturligvis enorm frykt! I øst må de tro vi er krigerske og farlige. Slik skaper vi frykt og gjensidig opprustning!

Nei, la oss ønske alle hjertelig velkommen! La oss vise landet vårt som vi er så stolte av. La alle forstå at vi ikke har vonde hensikter, men ønsker å skape tillit og samarbeid. Spioner er ikke farlige! Vi har intet å skjule! Jo mer andre får rede på om oss, i desto større grad kan de dra hjem å fortelle at vi ikke er ondsinnede, at vi ikke har farlige planer. La oss heller starte fruktbart samarbeid!

Nå har vi også gitt plass for en rekke amerikanske militærbaser. De gjør oss til angrepsmål. Amerikanerne skyver sin forsvarsfront hit. Vil noen angripe USA, må de først tilintetgjøre disse basene – og dermed mye av oss. Vi må forlange at USA trekker tilbake sine krigshissende angrepsvåpen så raskt som overhodet mulig.

På grunn av alt dette, og den propaganda vi er utsatt for fra våre samarbeidspartnere, har vi dessverre oversett disse problemene. Vi har skjøvet feilene over på Russland og Putin. De gjør også sine feil, men la oss nå først og fremst se hvordan vi kan rette på våre. Det er det viktigste for oss nå.

Vi setter verdensfreden, miljøet og eksistensen i fare, bl.a. fordi NATO har misledet oss. Vi har vært skyld i mye av ødeleggelsene i Ukraina – simpelthen fordi vi ikke har tillatt noen provinser å få styre over seg selv!
Bjørn    

Reprint av min kronikk i avisa Dagen 3/8–2024.)

Dette er egentlig uhyre gledelig: Et nytt forhandlingstilbud fra Putin om fred og forsoning i Ukraina er kommet!

Krigen i Ukraina er et meningsløst barbari. På begge sider av  konflikten utvises en urimelig stahet, og det ødelegges verdier og utføres drap uten noe som helst fornuftig forhold til  de saker det dreieer seg om. Putin, Zelensky og USA/NATO har alle stor skyld i de enorme ødeleggelsene. Drap av rundt en halv milliom mennesker, sanseløse miljøødeleggelser og utvikling av et fullstendig urealistisk, nærmest verdensomspennende hat med urealistisk nedvurdering av samfunnene og menneskene på begge sider av konflikten har blitt resultatet. Der har vært drevet en gjensidig propaganda, dramatisk på begge sider, utviklet  av høytstående krefter med stor tillit i samfunnene. Den har dreiet oppfatningene så galt at knapt noen lenger ser realitetene i saken. Hadde ikke USA/NATO blandet seg inn med provokasjoner, skremselspropaganda og våpen hadde det knapt oppstått noen konflikt i det hele tatt.

Den 24/5-2024 kom Putin, ifølge Norsk Utenrikspolitisk Institutt, med et nytt forhandlings- og fredstilbud for Ukraina.  Dette var slått opp i Dagsavisen. Tilbudet virket seriøst og positivt. Kanskje er ikke alt som kommer fra Putin nødvendigvis like strålende. Men å forsøke å shuffle tilbudet unna som uheldig å akseptere, slik Dagsavisen gjør, virker  uhyre krampaktig og fullstendig meningsløst!

Tilbudet  fra Putin innebærer fredsslutning, betinget av at Russland beholder fortsatt styring av de områdene i ØstUkraina  som de i dag har kotroll over. Ytterligere betingelser ser ikke ut til å være nevnt. Områdene svarer stort sett til de samme områder som gjorde opprør og startet borgerkrig fordi de ikke ønsket å være med på noen separasjon fra Russland.

Dagsavisen refererer historisk utvikling, men det som skjedde før krigsutbruddet i februar 2022, og danner grunnlaget for både borgerkrigen og Putins angrep, nevnes ikke med et ord! Dagsavisen hevder at aksept av Putin’s forhandligstilbud nærmest kan føre til underkastelse.
Men selvfølgelig, fredsforhandlinger innebærer ikke aksept av et tilbud, men seriøse drøftinger for sammen å finne frem til den beste løsningen for alle involverte parter. Det er utvilsomt meget mulig også i denne saken når begge parter bruker sin fornuft og legger godviljen til. Naturligvis må det gjelde også for Ukrainerne.  Å tviholde på de begrensede områdene som absolutt ikke ønsker å fortsette under et vestlig orientert Ukraina er neppe særlig klokt.

Som det ser ut for meg, kan vi forstå Putin’s tilbud som en bereftelse på at han ikke egentlig ønsker å gjøre noe som helst krav på andre områder enn de som selv ønsker det, og at den krigføring som han delvis har gjort overfor andre deler av Ukraina, bare har vært for å styrke sitt krav om  selvstendighet for provinsene i øst.

Som de fleste av oss nok husker meget vel, skjedde der forskjellig også før 2022, da Putin til slutt ga opp å anmode og forhandle,  og gikk til sin invasjon:

Ukraina har gjennom lange tider vært en del av Sovjetunionen.   De fleste har vel også i ettertiden konsekvent betraktet Ukraina som tilhørende det russiske samveldet og de har hele tiden hatt Russland som sin støttespiller, samarbeidsparner  og sikkerhetsgarantist.

Opprøret  i 2014 på Maidanplassen gjalt løsriving fra samveldet  og tilnytning til vesten.  Dette var i stor grad på basis av de svære støtteprogrammene som ble garantert av USA og Vesten. Vi betraktet det nok som en pris å betale for å lokke til oss oppslutning  fra folket i Ukraina.

Ukrainere flest var i ekstase over mulighetene. Men så hadde det seg slik at folket i provinesene i ØstUkraina, i langt større grad bestod av av Ukranske statsborgere med russisk opprinnelse, språk, tilknytning, slekt, kontakt og sympati. Naturlig nok ønsket ikke de å være med på noen nærmere tilknytning til vesten og gi opp sin tilknytning til Russland.
Dette er stort sett de samme områdene som Russland i dag har erobret og har kontroll over.
President Porosjenko som var på valg lovet dem folkeavstemning  for å avgjøre om de skulle fortsette sin kontakt med Russland eller forbli en lojal del av Ukraina når landet løsrev seg fra Russland og i stedet knyttet seg til og underordnet seg USA og Vesten.

USA, som hadde investert stort i saken for å få landet over på sin side, så ikke med blide øyne på dette. De ville veldig gjerne få mest mulig kontroll over absolutt hele Ukraina! I all hast sendte de sin utenriksminister John Kerry  på et raskt besøk hos Porosjenko. Hva han bragte med seg av løfter og/eller trusler vet neppe noen utenom den engere krets. Uansett, da han drog hjem igjen, var løftene om folkeavstemning i Østprovinsene totalt glemt!

At de demokratiske prinsippene på denne måte ble satt  fullstendig til side for å tilfrestille USA,  utviklet seg dessverre til  kanskje den største katastrofe vi har opplevet i moderne tid:

Da folket i Donbass m.v. oppfattet situasjonen, steg motsetningene dramatisk: Da startet borgerkrigen som varte i 8 år, ødela store deler av områdene og drepte 14 000 mennesker! Putin som hadde lovet områdene støtte og hjelp følte seg hele tiden sterkt berørt. Hele tiden forsøkte han å snakke partene til fornuft og finne en konstruktiv løsning. Han var dypt engstelig, særlig for USA’s imperialisme og ekspansjonstrang. Til slutt ga han opp, og han startet den grusomme krigen!

Straks stilte han to, faktisk fornuftige krav  for å stanse krigføringen:
1. Tillat folkeavasteming om provinsnes fremtidige tilslutning, og
2: Hold Ukraina fri fra NATO.

Hadde disse kravene blitt oppfylt ville krigen tatt slutt øyeblikkelig. Igjen var det USA som stod bak utviklingen, og må, sammen med andre våpenleverandører ta en stor del av skylden for krigen.
Til tross for Putin’s gjentatte tilbud om forhandlinger, har USA gjennom NATO kommet med meningsløs propaganda, særlig med påstand  om at å godkjenne Putins, faktisk fornuftige, forslag vil være å utsette oss for angrepsfare! Det må helt åpenbart være å snu situasjonen fullstendig på hodet:

Å vise fornuftig forhandlingsvilje vil naturligvis dempe gemyttene og frykten for hva mer galt den enkelte kan finne på. Alle kan da konsentrere seg om konstruktive mål og engstelsen med tilhørende rustningskappløp kan begrenses. Vi kan starte samarbeid og opparbeide tillit, og etter hver også vennskap. Ingen behøver å fortsette med trussler, fryktskaping, gjensidig opprustning og falske trusselsvurderinger av hverandre.

Når vi derimot viser  en kald skulder med mangel på samarbeidsvilje og fornuftig vidsyn, vil utvilsomt adrenalinet stige hos alle, Putin inkludert. Da kan en forvente betydelig økt frykt og aggresjon med dertil hørende opprustning og manglende samarbeid! Vi ser nå dessverre et alt for tydelig eksempel på hvor motsatt all vår baksnakking, hat og negativitet virker.

Å ikke ville godta et forhandlingstilbud som dette fra Pultin er åpenbart å motsette seg all rimelig fornuft. Det gjør oss ansvarlig for krigen, dens opprinnelse og fortsettelse.

Det vi bør gjøre er helt åpenbart å akseptere en deling av Ukraina i den grad folket selv ønsker det. Der vil være et godt livsgrunnlag for  begge områdene og de aller fleste vil kunne få et fornuftig grunnag for en tilfredstillende livsførsel videre.

Skulle Vesten derimot lykkes med å tvinge igjennom en samlet  tilknytning av hele landet til Vesten, er jeg redd for at spenningene mellom de Østlige provinsene og resten av landet  vil bestå. Grunnlaget for enighet og samarbeid i landet vil ikke være forbedret fra i borgerkrigens tid og det vil bli veldig vanskelig å samle landet om enhetlige mål og midler. En kan da også i fortsettelsen forvente betydelige motsetninger og konflikter. Sannsynligheten for fornyede borgerkrigstilstander  vil bestå. Det vil de åpenbart ikke om Putin kan få igjennom sine ’delingsønsker.

Den positive meldingen som vi fikk i dag om  at Putin ønsker fred og forsoning er utvilsomt uhyre viktig og en strålende nyhet som bør slippe jubelen i taket hos oss alle. Vi bør gå inn i fredsforhandlingene med håp og lyst! Det er dette vi har sett frem imot gjennom hele den elendige krigen!
Jeg lyttet i dag naturligvis veldig spent til dagsnytt på NRK: Men saken ble ikke nevnt med et ord!  Hva i all verden skal dette bety? Er det virkelig slik at vi i Vesten ikker er interessert i en forløsende avslutning på den grusomme krigen i det hele tatt????? Er det virkelig vi som er blitt til Fanden i Helvete?

Bjørn Eidsvig
Tidligere FN-sjefsrådgiver

 Pål Gundersen:
Forsker. Dr Scient i Naturmiljøkjemi,
NTNU – Norwegian University of Science and Technology:
Takk Bjørn, for nok et veldig lesverdig innlegg!
Det jeg sammen med mange er litt usikker på er hvorvidt flertallet av Øst-Ukrainerne etter over to års krig er like lystne på å forbli/bli innlemmet i den russiske sfæren (?)
Det vi heller ikke kan vite er om Putin/Russland faktisk ønsker å stoppe det hele nå, eller om det ender opp som en taktisk liten pause på noen år.
Ift. det siste kan kanskje kan betingelsene i eventuelle fredsforhandlinger om garantier og garantister gi en pekepinn på hva vi kan forvente.

Bjørn Eidsvig:
Du stiller et vanskelig, men viktig spørsmål om hvordan opinionen i Øst-Ukraina kan ha endret seg siden krigsutbruddet. Jeg har naturligvis lurt på det samme.
På den ene siden skulle vi tro at krigens ødeleggelser har skapt avsky mot Russerne som vel har stått for brorparten av ødeleggelsene i området. På den annen side vet de at Putin viderefører kampen fra deres egen borgerkrig med de samme mål. Det taler naturligvis i motsatt retning.
Jeg kontaktet en AI som svarte bl.a.:
» Noen studier tyder på at russiskvennligheten i Donbas har økt siden krigen startet i 2014. For eksempel fant en undersøkelse av Kiev International Institute of Sociology (KIIS) i 2022 at 60% av respondentene i Donetsk og Luhansk oblast støttet Russlands annektering av Krim, sammenlignet med 42% i 2014.»
En undersøkelse av den senere perioden hadde vært ønskelig.

Putin har gjentatte ganger uttrykt at hans mål med krigen har vært frihet for Østområdene til å bestemme sin egen skjebne. Det har hele tiden sett ut til at han har akseptert vestligdreiingen av majoriteten.
Utvilsomt har han også brent sine fingre på hele konflikten og vil etter all sannsynlighet holde seg langt unna videre attakker i området i fremtiden.

La oss håpe at fredsforhandlingene nå omsider kan komme i gang, at vi også har lært litt, og at vi etter hvert igjen kan få erstattet forferdelighetene med samarbeid og tillit i stedet for hat, mistenkelighet og opprustning.
Det bør ikke være noe i veien for at våre noe ulike ideologier kan leve fredfullt ved siden av hverandre.
—————–
Dette var et innlegg jeg hadde på Quora.no, et forholdsvis konservativt forum hvor der er stort behov for avvikende synspunkter. Jeg har ganske mange innlegg der. Det vil være svært hyggelig  om du logger inn der og leser  mine forskjellige innlegg. Er du ikke alt for uening i det jeg skriver vil det være svært viktig  om du trykker opp på liker-pilen. Da blir innleggene faktisk tatt frem fra bortgjemt-kroken og lest av svært mange fler!  Takk for det!  Går du inn på  https://no.quora.com/profile/Bjørn-Eidsvig er du der!

Ja, så er det 9. april igjen da… Hva tenker du om at det i dag er nøyaktig 84 år siden Nazi-Tyskland invaderte oss?

Slik svarte jeg på dette spørsmålet, og nå lurer jeg på hva du tenker. Lar du høre fra deg kanskje?:
Det jeg husker best, var vel da pappaen min kom hjem den kvelden. De hadde lagt uti buskene ved Våge fergeleie med Krag-Jørgensen gevær og bevoktet sundet mot inntrengende tyske båter(!). Det kom en båt langt der ute. De la an for å skyte. Så spretter pappa opp og roper: Ikke skyt – Ikke skyt! Det er ferga! Dette fortalte han oss med stolthet da han kom hjem den kvelden!

Jeg tror det var godt vi ikke var bedre rustet. Da kunne det ha gått adskillig verre! Det skjedde lite galt i Ålesund hvor vi ellers holdt til. Der var lite å slåss med! I andre byer som var bedre rustet gikk det adskillig verre! Jeg tror vi kan være glade vi ikke hadde mer våpen. Narvik var et skrekk-eksempel den gangen!

Pappaen min havnet senere på Grini og skulle sendes til Tyskland, men overlevde faktisk tyskernes brutalitet, og vår familie ble tross alt rimelig skånet. Tyskerne gjorde også noe godt: De stod også for bygging av veiforbindelsen fra Ålesund til omverdenen, fra Åndalsnes til Våge, der gjengen hadde ligget i buskene.

Under okkupasjonen kom engelske fly og sendte bomber mot tyske båter på havna vår i Ålesund. Det var skummelt. Vi måtte bruke blendingsgardiner hjemme for å unngå å bli truffet. Men bare en gang opplevde vi selv noe virkelig grufullt: Engelske fly skulle bombe en tysk kanonstilling kloss ved Aspøyskolen vår. Det var midt i skoletiden(!). Vi satt 500 barn i kjelleren på den stor skolen. Toppetasjen hvor vi satte noen minutter tidligere og det flotte tårnet forsvant under bombingen! Vi overlevde, til alt hell – alle sammen! Lykken er ofte bedre enn forstanden ja!

Hadde vi bare lært litt den gangen, kunne vi kanskje i dag ha forstått at vi blir tryggere av å være gode og snille mot hverandre og skape tillit, enn ved å ruste oss til krig og skape frykt, hat og gjengjeldelse. Ikke snakk om AVSKREKKING, det er PÅSKREKKING og gjengjeldelse vi skaper!
Bjørn

VIKTIG!: Dette er situasjonen i Ukraina:

Situasjonen i dag er forferdelig og meningsløs. Fakta i saken kan vi oppsummere som følger:

  • Ukraina var en Sovet-stat og hørte frem til 2014 med i den Russiske føderasjonen.
  • I 2013-2014 var Ukraina, på tross av et enormt korndyrkningspotensiale og betydelig metallindustri, i elendig forfatning med ødeleggende korrupsjon. Russland og andre Øststater fremsatte tilbud om lån på 17 milliarder dollar til lav rente. Vestmaktene ga tilbud om bidrag på til sammen 14 milliarder dollar pr. år. (Av dette stod Norge alene for en milliard).
  • Fra vestmaktene fulgte der betingelser med, om nærmere tilknytning til EU og tiltak mot den hemmende korrupsjonen.
  • Da fikk vi oppstanden på Maidan-plassen. Tilbudet fra Vesten ble foretrukket. Storparten av folket jublet. President Janukovitsj ble kjeppjaget. Porosjenko ble valgt i stedet. Den store oppslutningen hang nok delvis sammen med at vestmaktene tilbød den beste hjelpepakken. Det var stilt betingelser, men korrupsjonen skal være nærmest like håpløs i dag.
  • I Øst-Ukraina var derimot motstanden mot å knytte seg nærmere til Europa og Vesten stor. Særlig gjaldt det Luhansk og Donbass-regionene der flertallet er etniske russere, men til en viss grad gjaldt det også også i Kharkiv og Odessa. Dette er områder der Russerne nå har fått herredømme. Ved invasjonen fikk de lite motstand og ble delvis tiljublet av lokalbefolkningen.
  • President på valg, Poroshenko, lovet regionene i øst folkeavstemning. Det gjaldt hvorvidt de fortsatt skulle være en integrert del av Ukraina, eller få sin frihet og forbli knyttet til Russland. Naturligvis, dette ville være fornuftig demokrati. Alle kunne vært tilfreds fortsatt. Vi kunne unngått krigen. Blir de værende under et vestlig Ukraina må vi vente oss store spenninger også i fremtiden.
  • Men det ulykksalige skjedde: USA’s utenriksminister John Kerry, kom farende i all hast. Da han drog hjem hadde Porosjenko ”glemt” sine løfter om folkeavstemning. Jeg vet ikke hva han ble lovet av John Kerry, men bidragspakken fra USA var naturligvis svært forlokkende.
  • Da var det gjort! Folket i Donbass ble rasende. Borgerkrigen som varte i 8 år og drepte 14.000 startet. Tiden gikk, men ingen forandringer skjedde! Krigen fortsatte! Hadde det blitt vist mer fleksibilitet kunne øst-provinsene fått sin frihet og bestemme over seg selv. Det hele kunne ha endt så bra. Men nei!
  • Da 8 år var gått, rant det over for Putin. Han følte sterkt på at han hadde lovet Øst-Provinsene beskyttelse. Han forstod at han ikke kom noen vei. Hele tiden hadde han mast om folkeavstemning i øst-provinsene, om at de måtte kunne få bestemme sin skjebne selv. De ville ikke bli tvunget til å følge resten av landet i overgang til hoved-tilknytning til Vestmaktene.
  • Derfor gikk Putin til invasjon i Ukraina. Han uttalte, som både før og senere, at de i Øst-Ukraina, etter folkeavstemning, selv måtte kunne velge tilhørighet. Han forlangte også, at Ukraina ikke måtte innlemmes i NATO og bli en del av truslene som han alltid har følt fra Vesten.
  • Dette var da vel et fornuftig og demokratisk krav? Han hadde nok regnet med at det ville bli innfridd og at stridighetene ville opphøre raskt. Der tok han som vi vet skammelig feil! Militær maktbruk er aldri veien å gå!
  • Putin’s krav kunne ha vært ansett som rimelige. De kunne vært diskutert med han. I det vesentlige kunne de ha vært akseptert. Volodomyr Zelenskyj var blitt president i Ukraina. Saken ble overhode ikke drøftet med Putin!
  • Sammen med amerikanerne klarte Zelenskyj å overbevise de fleste land i Europa om at hele Ukraina stod i fare for å bli trukket tilbake i det Russiske Samveldet. Krigen blusset kraftig opp. Den har så langt ført til over 100 000 drap og har kostet NATO med Norge hundereder av milliarder dollar til våpen. Dette er likevel begrenset i forhold all ødeleggelse, elendighet og hat som krigen har skapt. Miljøet, livsvilkårene, infrastruktuen, samarbeidet, tilliten og tilfredsheten i store deler av verden har svunnet hen. Det er uhyre merkelig at vi ikke ennå ser det enorme misforholdet mellom innsats og negative resultater.
  • Hadde ikke vestmaktene lagt seg borti med våpen, får vi tro at krigen hadde vært over på noen dager. Det kunne ha blitt folkeavstemning i øst. Områdene som ønsket det kunne beholdt tilknytningen til Russland. Alle i øst og vest, uavhengig av tilknytning kunne ha fortsatt sitt samarbeid. Alle kunne ha været fornøyde og lykkelige!
  • I stedet ble det, som vi alle vet, en grusom krig som ødela både landet og folket. Mulighetene for å få til et konstruktivt samarbeid synes nå fjernere enn noen gang.
  • Forferdelig er det også å høre på, når NATO-sjefen legger ut om hvordan Russland kan starte krig mot oss også om han får det som han vil i Ukraina. Jeg antar Stoltenberg selv skjønner hvor galt det er. Vi får tro han sier det på press fra USA.
    Det er naturligvis langt mer slik, at jo mer vi ruster og sloss, dess mer forbitret og hevngjerrig blir Putin. Det er ikke rart om han tror at vi ønsker å legge under oss hele hans regime!
    Jo mer vi går inn for forhandlinger og fred, dess mer kan Putin slappe av og begrense sin frykt for ytterligere opptrapping av stridighetene. Desto bedre kan også han sove om natta! Russland kunne ha blomstret!
  • Latterlig og tragisk er det også å lytte til Stoltenberg når han skryter av at han overhode ikke har snakket med Putin siden stridighetene startet! Våpenbruk øker problemene og konfliktene. Konstruktiv innstilling med samtaler og forhandlinger er det som alltid må til for å løse problemene og skape tillit og fred.
  • Det vi vel heller ikke synes å ha fått øynene ordentlig opp for, er at det vel er amerikansk imperialisme vi sloss for, langt mer enn velbefinnende og trygghet for Ukrainerne.
  • Det hadde utvilsomt vært det beste for øst-regionen av Ukraina om de hadde fått den fulle frihet til å styre seg som de ønsker selv, uten press fra Kyiv eller andre.
    Skulle Zelenskyj og Vestmaktene ”vinne”, vil folket der slett ikke bli tilfreds. Nye lokale stridigheter kan da når som helst blusse opp igjen!

La oss nå omsider innse det: Jo mer våpen vi leverer, jo mer sanksjoner vi iverksetter, jo mer hat og propaganda vi benytter oss av, desto alvorligere blir ødeleggelsene og drapene, dess mer vokser hatet og forbitrelsen, dess vanskeligere blir også Putin, og dess større er farene for ytterligere spredning av krig og elendighet.

Tenk om vi nå i stedet kunne innse at vi har trådt forferdelig feil. Tenk om vi kunne innrømme at vi er en vesentlig kilde til all den elendighet som er skapt. Det kunne bli strålende! Kan vi bare omsider forstå at det som må til er opphør av alle våpen-leveranser og en behersket, vennlig og konstruktiv samtale. Da kunne vi oppnå det vi egentlig ønsker: Fred, samarbeid ,vennskap og trygghet og glede for alle.
Vi har ennå en god sjanse til å få det til. Både Putin og vi kan få erfare at ingen av oss egentlig ønsker noe vondt for den annen part. La oss se virkeligheten i øynene, og la oss forstå at vi ennå har gode muligheter for positive løsninger! Det er opp til deg!!!!

Det er også åpenbart at den opprustningen som vi ivrer for nå, hele veien rettet mot Russland, virker uhyre skremmende på Putin og russerne. Det er ikke underlig om han/de tror at vi ønsker å angripe. Da skjønner du nok hva vi kan vente oss: Mistillit, gjensidig rustning, og kanskje også det som verre er! Da er jeg redd vi alle kan pakke sammen – både i øst og vest!

Nansen hjalp oss en gang i tiden langs den veien overfor Russland. Det er mulig, også i dag!!

Kjære Storting og Regjering: Vær så snill, Våkne opp før det er for sent! Hjelp oss heller å utvikle samarbeid med tillit og vennskap mellom alle partene i saken! Både Putin, Zelensky og andre lengter etter det.
Bjørn

Jeg tenker å sende dette innlegget til Storting og regjeringsmedlemmer, men vil gjerne høre fra deg om der er forandringer jeg bør gjøre i skrivet før jeg sender det. Så det er veldig bra om jeg hører tilbake  fra deg før jeg sender det.
Det vil også være bra om du har noen du vil sende det videre til!

Hvordan virker vår opprustning på andre nasjoner og på oss selv?

Tror du vi får folket og ledelsen til å forstå realitetene og problemene?
Forsvaret er dessverre for fryktinngydende! Særlig

fordi det er sammenspunnet med NATOs enorme krigskraft.
For ikke lenge siden hadde vi besøk av amerikanske atomvåpenfarkoster både i
Tromsø og Bergen. Dette, og mye annet, har naturligvis vakt stor bekymring i
Russland. Selv om vår intensjon bare har vært å sikre oss selv, har det av
andre blitt oppfattet som en voldsom trussel mot dem!

Hva har det resultert i? Naturligvis betydelig frykt, særlig hos russerne! Frykten har igjen trigget både akselerert opprustning og krigstrening rettet mot oss. Frykten deres har blant annet ført til trening i atomangrep, spesifikt rettet mot Tromsø og Bergen med øvelser utenfor Norskekysten! Det har gjort dem klare til å utslette oss, ikke fordi de ønsker det, men av ren redsel for hva vi kan finne på overfor dem!

Svaret på enhver opprustning på vår side er helt naturlig økt opprustning også der, økt spenning, økt hat, økt gjensidig opprustning og økt utslettelsesfare: Jo mer vi ruster, dess større fare setter vi ikke bare potensielle motstandere i, men faktisk, særlig oss selv!
Supplert med den ganske meningsløse nedsnakkingen og propaganda vi har brukt om russerne har det hele i stor grad resultert i økt trussel mot oss!

Det er på høy tid at vi ser disse enkle fakta i øynene. Det er på tide at vi innser at skal vi få økt trygghet i landet vårt, må vi faktisk ruste ned og ikke opp!
Vi må slutte å tro at noen vil angripe oss for å erobre oss. Når noen ruster mot oss er det fordi de er engstelige for hva vi kan finne på, ikke fordi de vil kapre vårt territorium!
Russerne på sin side er humanitært sett dårligere stilt enn oss. For dem er opprustning en veldig stor byrde som går ut over levestandard og trygghetsfølelse. Spør dem! De kan utvilsomt forsikre deg om at det er ikke noe de heller vil enn å kunne engasjere seg mer i å utvikle de positive sidene ved tilværelsen og mindre i krigsforberedelse. Mest av alt ønsker de egentlig å være venner med oss. La oss reagere tilsvarende!!

Se nå bare på det nøytrale Sveits med sitt folkestyre og sine enorme verdier som vel kunne friste noen hver:
De er ikke medlemmer verken av NATO eller EU, og deres forsvarsutgifter er blant de aller laveste i verden med 0,7% av sitt BNP. De virker ikke truende på noen. Derfor har de heller ikke, gjennom alle moderne tider, vært truet eller angrepet!
(Kanskje det dummeste de har gjort er å være med på de samarbeidsødeleggende sanksjonene mot Russland, men foreløpig har ikke det hatt noen betydning for dem. For å kunne påvirke russerne i positiv retning er naturligvis noe tillit og samarbeid viktig.)

Javisst: Putin gikk til et grusomt angrep på Ukraina. Hvorfor gjorde han det? Det var, helt åpenbart fordi (og det har han bekreftet!):

  1. Han ble engstelig for Vestens stadige overtakelse av flere av deres nabostater som var tenkt å være noenlunde nøytrale.
  2. Hoveddelen av Ukraina ønsket tilknytning mot vest, men han ble fortvilet da vesten også tiltvang seg østområdene i landet som i stor grad var bebodd av hans folk. Han hadde allerede sett på borgerkrigen som hadde rast i 8 år, og har fra tidligere lovet dem beskyttelse.
  3. Han var engstelig for at NATO skulle inkludere Ukraina og utgjøre en økt trussel mot samfunnene i øst. (NATOs nylige oppførsel i Libya og Irak har neppe heller beroliget ham.)

Det paradoksale er, at hadde vi i stedet for å overøse Ukraina med
ødeleggelsesvåpen, latt østprovinsene få sin frihet etter folkeavstemning,
hadde krigen vært over forlengst! Da kunne vi alle ha levet med tillit,
samarbeid, reelt demokrati, fred og en positiv utvikling.
Det vil dessverre amerikanerne og NATO fortsatt ikke
være med på, og vi lar oss styre av dem – heller enn å tenke selv!

Unnskyld uttrykket: Da går alt som vi ser til Helvete. Hva kan du gjøre for å hjelpe oss å snu den meningsløse utviklingen?
Bjørn

Skal vi fortsette å levere våpen eller få i gang en dialog?

Ja! Nå begynner det heldigvis omsider å gå opp for oss at løsningen også for Ukraina, går igjennom å snakke sammen! Da er der håp!
Som ved andre kriger er det bare gjennom samtaler og fornuftige forhandlinger  problemene kan løses! Fortsetter vi bare å ødelegge hverandre med krig, løser vi ingen problemer. Tvert imot!  Vi bør nå ha erfart at krigen ødelegger ikke bare hverandres liv og livsgrunnlag men også tillit og vilje til å kommunisere. Med krig skaper vi hat, ødeleggelse og hevnlyst.

Beklagelig, dette har ennå ikke gått  fullt opp for verken oss, USA eller NATO. Vi fortsetter med krigshissing, våpenrasling og  meningsløs propaganda full av falske slutninger. Blant vår farligste propaganda  er påstander om at gir vi etter for Putins ønsker, så vil hans appetitt på å legge under seg resten av Europa vokse, og vi setter oss selv i fare!

Dette er naturligvis meningsløst og livsfarlig tøv. Jo mer  motstand og vold Putin møter, dess mer vokser både hans frykt og hevnlyst. Ikke bare han, men store deler av  østen  vil da erfare at vi vil rane til oss områder og tviholde på dem. De vil tro at vi vil gjøre  nye fremstøt for etter hvert å legge Russland under oss! Dette uttalte Putin også i sin tale til folket nå den 22/2. Det var tydelig å se i videoen fra det store møtet at han fikk gjennomslag for sin frykt.  Dette er dessverre en naturlig reaksjon på situasjonen slik de opplever den.

Derimot, forhandler vi fornuftig og respektfullt med Russerne om situasjonen, vil de erfare at vi er humane mennesker som ønsker konstruktive løsninger til det beste for alle. Realiteten er altså det motsatte av de tanker både NATO og flere av våre ledere pumper oss fulle av!
Til overmål, NATOs leder har også gått ut og skrytt av at han ikke har villet snakke med Putin overhode!

At Putin på sin side ønsker å snakke med lederne i Ukraina og Vesten, har han gjentatte ganger vist. Han har også gjort klart sitt mål for krigen: Mulighet for selvstyre i østlige områder i Ukraina uavhengig av resten av landet. Målet er faktisk fornuftig, selv om hans krigsangrep var og er barbariske og tragiske. De virker også til de grader mot sin hensikt. Det gjelder generelt for krigsangrep og  voldsanvendelse. Problemer med motstridende interesser kan ikke løses med vold. Det burde v i for lengst ha lært!

Hvorfor gikk Putin til krig? Hva vil han oppnå? Vi vet det godt! Men det ser ut til at noen ønsker at vi skal glemme det! Putin har mast om det igjen og igjen. Han nevnte det også som et ultimatum kloss etter krigens start:  Han aksepterte faktisk at Ukraina slet seg løs fra sin Russland-tilknytning og knyttet seg til Vesten. Folket ønsket det. Det stemte bare ikke for majoriteten i øst-provinsene. De ønsket å beholde Russland som sin nærmeste samarbeidspartner. Det var neppe rart i deres tilfelle. De snakker Russisk, har sine forbindelser der og er av Russisk ætt. (Donbas-regionen som det særlig dreier seg om utgjør 7% av  arealet og 14% av befolkningen i Ukraina) President Porosjenko lovet dem folkeavstemning og frihet. Men da kom USAs utenriksminister John Kerry farende. Da han drog tilbake var lovnadene glemt. Ukraina skulle være ett rike, basta!  Så brøt helvete løs! Folket i Donbass-regionen var i opprør og borgerkrigen som varte i 8 år med 14 000 drepte startet!

Ukraina er egentlig et rikt land, Europas største og et gedigent kornkammer. Der er  rikelig næringsgrunnlag både i Øst og Vest. Landet tåler utvilsomt godt å bli delt i to!
Putin ble forferdet over mangel på frihet for østprovinsene. Han ble også redd  for ytterlige krav om vestifisering fra USA.
Hans bønn om folkeavstemning og frislepp for øst-provinsene møtte døve ører, også hans frykt for NATO medlemsskap. Spenningene bygget seg opp gjennom 8 år.  Til slutt ble det for mye for han, og det braket løs!

I 2019 overtok Zelensky som president etter Porosjenko. Han viste seg å være striere og  mindre kompromissvillig. Jeg vet ikke hva som ville skjedd om Porosjenko hadde fortsatt som president. Kanskje hadde krigen vært unngått?
Jeg forstår ikke hvorfor Zelensky er så tiljublet i Vesten som han er. Var det ikke for han, ville nok kompromisser vært mulig. Når han nå blir tiljublet i Vesten og får levert mye våpen, er det utvilsomt grunnen til at krigen fortsetter. Vi har altså en stor del av skylden for det!  At krigen ødelegger landet fullstendig og skaper livsfarlige gnisningen i verden må være åpenbart for oss alle. Det resulterer i økt frykt og økt opprustning. Det skaper økt fare for oss alle. Det ødelegger miljøet og  livsgrunnlaget i mange land.

Løsningen synes åpenbar: Gi Øst-Ukraina den frihet de ønsker. La dem selv få bestemme gjennom frie valg! Da kan vi oppnå:

  1. I  Øst-provinsene får de etterlengtet frihet og kan endelig konsentrere seg om positive oppgaver. Jeg tror nok de da gjerne vil samarbeide med både oss og resten av landet. Årsaken  til borgerkrig er også forsvunnet!
  2. I resten av Ukraina blir de omsider kvitt all frykt og krig. De kan starte å bygge opp igjen landet sitt og jobbe mot positive mål i stedet for en ny borgerkrig.
  3. Putin og Russland vil se at vi ikke er så maktsyke, truende og utilnærmelige som vi nå gir inntrykk av.  Da foretrekker de utvilsom samarbeid fremfor krig.
  4. Vi i Vesten kan igjen  legge angsten på hylla og se at samarbeid med alle skaper mer trygghet og glede enn det våpen og krig gjør. Vi kan igjen samarbeide mot felles fornuftige mål.

Kan vi nå bare tenke klart, fritt for falsk propaganda, stanse krigshissingen og våpenleveransene, få partene til å sette seg ned og søke fornuftige løsninger vil våre  sorger være slukket! Da kan  vi skape samkvem og tillit, demilitarisere, og heller ofre oss for reelle problemer i verden. Vi har nok av dem!

Men egentlig: Det er ikke spørsmål om vi kan, bare om vi vil! Vi har selv forårsaket økning av spenningene og krigen. Vi kan få partene til å roe seg. Vi kan begynne å samarbeide i stedet for å sloss og ødelegge. Vil vi det? Vil du?
Bjørn 

 

Hva er galt med NATO?

Jeg fikk dette spørsmålet, tenkte nøye over det og kom så langt til følgende 11 punkter:
Jeg vet ikke om du er en av dem som har lyttet for mye til det vi blir pumpet ørene fulle av hele tiden, men jeg tipper at du som jeg forsøker å tenke litt selvstendig og trekker dine egne konklusjoner. Nå vil jeg i alle fall gjerne høre hva du tenker om saken. Skriver du til meg her kan jeg forsøke  å ta tankene dine med nedenfor.

NATO er livsfarlig for oss og for verdensfreden fordi:

  1. NATO driver tvilsom propaganda i NATO-landene for å sikre sin berettigelse.
  2. NATO bygger krigsmakt, særlig rundt Russland og andre østlige stater. Selv om det ikke er meningen deres å gå til angrep, men bare være til forsvar virker det svært foruroligende på østen, og det er rimelig å forstå at deres frykt er logisk. De frykter angrep, de ruster imot og forårsaker dermed en rustningsspiral der begge parter er økende engstelig for hverandre. Der er dermed økende fare for krig og utslettelse av sivilisasjonen.
  3. NATO er den direkte årsak til Putins angrep på Ukraina fordi de ikke aksepterte folkeavstemning om selvstendighet for øst-provinsene og dermed sendte USA’s utenriksminister John Kerry som forlangte at påtroppende president Poroshenko skulle gå bort fra sine løfter om folkeavstemning.
  4. NATO ville heller ikke love Putin av Ukraina ikke skulle tas opp som medlem i organisasjonen noe som skapte voldsomme problemer for Putin.
  5. NATO har en fullstendig meningsløs artikkel 5 som tvinger uavhengige medlemsstater til å delta i krig som er dem fullstendig uvedkommende! Dette øker naturligvis gjensidig opprustning, og er en ellers unødvendig og stor fare for ikke involverte NATO-land.
  6. NATO driver en enorm opprustning som er en stor og unødvendig belastning for klimaet i verden.
  1. NATO ødelegger gjennom opprustning og retorikk samarbeid og samarbeidsklima mellom øst og vest.
  2. NATO oppnår gjennom sin meningsløse «forsvars»-retorikk unødvendig fokusering på «forsvar» i en grad at det tar fokus vekk fra vesentlige og reelle problemer i verden.
  3. NATO belaster også landenes økonomi betydelig med ødeleggende investeringer.
  4. NATO tror fortsatt at deres opprustning virker avskrekkende på sine motparter og forstår fortsatt ikke at deres opprustning tvert imot virker stikk motsatt og påskrekkende med gjensidig opprustning og angrepsfare.
  5. NATO har fått oss til å levere våpen til krigen i Ukraina, noe som har forlenget krigen unødvendig, ødelagt mye av landet og forårsaket ekstra død og elendighet. (Og skulle Ukraina «vinne» er det dessverre stor fare for gjenopptakelse av borgerkrigen som så langt drepte 14000, som mange nå dessverre ser ut til å ha glemt.)

Svensk og Finsk NATO-medlemskap er slett ikke problemløst!

Boris Johnson besøkte Sverige  og Finland. Han forteller dem at han vil rykke ut med sitt krigsmaskineri, komme til  Sverige eller Finland og sloss mot Russland for dem om nødvendig.

Da jeg så dette nevnt på TV, tenkte jeg tilbake til 1945. Alle 500 elevene satt vi fredfullt ved pultene våre i klasserommene. Flyalarmen uler,  vi iler alle til bomberommene i kjelleren, og vi hører bråk. Flyalarmen uler igjen: Faren over. Vi kommer ut, og hva ser vi? Det prektige tårnet og øverste etasje på skolen vår er blåst bort!

Engelskmannen var der og bombet, det mest iøynefallende og ruvende bygget i byen, Aspøyskolen! Det var neppe oss bombeflyene siktet etter, men det var oss de traff – midt i skoletiden.  Så mange sunnmøringer som var stasjonert i London, måtte de utmerket vel kunne vite at vi var der, alle 500! Kanskje var ikke vi særlig viktige for dem, krigerne?
Under krigen var nøytrale Sverige redningen. Vi fikk Svenskesuppe hver dag på skolen. Var Tyskerne etter deg gav Sverige deg ly.

Amerikanske atomubåter og atombombefly har nå vært på flere besøk i Tromsø og andre steder.  Nærværet av NATO-krigerne har økt. Vi egler med Russerne. Vi kjøper ubåter og krigsfly, livsfarlige først og fremst for oss selv! Russerne blir naturlig nok engstelige. Selv om vi mener vi er verdens mest fredelige folk, finner de det nødvendig  å kappruste med oss. Tonen mellom landene blir stadig iltrere. Vi sender også drapsvåpen rettet mot dem til Ukraina. Hva i all verden skal de tro om oss? Utvilsomt, vi er kommet i en stadig mer tvilsom og utsatt situasjon!

Vi har satt oss selv i en økende fare for å bli angrepet! Russland har oppfattet dumhetene våre. De har allerede sendt atombombefly på treningstokter mot Tromsø og Bergen.  Det er tragisk at de ser oss som ekstra farlige for seg. Det skyldes både at vi er medlem av NATO og at de tror vi har store mengder Amerikansk/NATO-våpen stasjonert hos oss, klare til å angripe dem! Ikke rart de blir engstelige. Det tror jeg både du og jeg ville bli om vi var i deres situasjon.

NATO/Amerika/England har naturligvis stor fordel av å overføre mest mulig av sine krigsvåpen hit. Da blir det her truslene er lokalisert. Særlig steder som Tromsø, Bergen, etc. vil de da uskadeliggjøre. Vi er blitt kamparena nr. 1, og vi står fremst i køen for å bli utslettet!

Nå vurderer Sverige og Finland også NATO-medlemskap, og de står i fare for å gjøre nøyaktig de samme dumheter som oss! Er vi kyniske nok, kan vi kanskje si at de er snille mot oss når de vil overta deler at den mest utsatte posisjonen! Men slik må vi naturligvis ikke tenke. Vi har et alt for godt samhold å ta vare på.

De er også grepet av hysteriet som florerer i Europa. Da kan de allikevel finne på å søke om medlemskap, selv om det er tåpelig sett fra alle synsvinkler:

  1. Et angrep fra Russland er ikke sannsynlig. Når Russland angrep Ukraina, var det fordi de ønsket frihet for Donbass til å knytte seg nærmere til seg. De har ikke behov for å legge landet under seg. De har nå erfart store problemer ved å gå til krig! De har blitt så skadelidende av krigen at de nok  heller ønsker angrepet ugjort.
  2. Så lenge Sverige og Finland ikke har levert angrepsvåpen til Ukraina, har ikke Russland  grunn til å hevne seg. De har  større grunn til å angripe Norge og andre land i Europa som har levert aggressive  våpen.  Da har de  enda mindre grunn til å angripe dem!
  3. Russland har sett  NATO  som hovedtrusselen mot seg. Sverige og Finland har de neppe vurdert å være noen trussel i det hele tatt. Dette forholdet vil naturligvis endre seg drastisk om landene knytter seg til NATO og deltar i krigsforpliktelser.
  4. Sverige og Finland har neppe annet enn fredelige relasjoner for tiden. De truer ingen og er ikke truet av noen. Melder de seg inn I NATO som har drevet trusler og kriger på mange fronter, kommer de naturligvis i en tilsvarende truet situasjon. De vil bli forpliktet til høyt våpenberedskapsnivå med farer for eget omdømme og trusler fra ulike hold.
  5. De vil, på grunn av NATO-traktatens §5, bli forpliktet til å delta i helt uvedkommende militære angrep på ellers for dem vennskapelige nasjoner
  6. I dag er Sverige og Finland, i likeht med det Ukraina egentlig skulle være, en fredelig buffersone som kan dempe konflikter mellom øst og vest. Som NATO medlemmer vil det dessverre miste sin troverdighet.
  7. Nedrustning har gjennom tidene vært ønskescenarioet for oss alle. I økende grad har vi blitt oppmerksom på at nøytralitet, omsorg og fravær av trusler har vært den sikreste vei til fred. Sverige og Finland har vært forbilder på dette. Men så har vi hatt en tro på at våpenberedskap virker avskrekkende. Der har vært en forestilling om at når andre nasjoner ruster opp, så er det for å kunne angripe oss. Når vi ruster opp er det for å avskrekke, ikke for å angripe! Kunne det bare gå ordentlig opp for oss, at slik tenker våre motstandere også! Nå begynner vi heldigvis å se, at opprustning slett ikke virker avskrekkende. Tvert imot! Det skaper gjensidig opprustning: Det skaper påskrekking!
    Holder Sverige og Finland seg unna NATO, kan de fortsatt vise oss at rustningsmoderasjon og nedrustning skaper trygghet og fred for oss alle!
  8. Det verste for Sverige og Finland likevel, er nok at skulle det noen gang bli krig mellom NATO/USA og Russland, må de regne med å bli slagmarken! Nærmest utslettende ødeleggelse av både natur og infrastruktur med katastrofale drapstall kan da finne sted.
  9. Økonomien vil bli belastet i en grad at det vil gå ut over både levestandard og deres mulighet for fredsskapende virksomhet i verden.
  10. Klima- og miljøødeleggelsene som allerede er nært fatale for kloden vil økes ytterligere, og de mellommenneskelige forhold mellom øst og vest vil bli skadelidende.

Hva vil  du  vi skal gjøre med dette? Vil du finne deg i at verden ødelegges mer og mer på denne måten,  eller vil du heve din røst mot de ødeleggende kreftene?
Bjørn

 

Hva tenker du om våpenleveransene til Ukraina som vi har rotet oss bort i?

Når jeg noen ganger skriver ting jeg synes er særlig viktig for samfunnet sender jeg det gjerne som private meldinger til stortingsrepresentantene og/eller regjeringen.  
Noen ganger høster jeg ros og oppmuntring, andre ganger det motsatte. Skrivet mitt om Våpenleveranser til Ukraina som jeg gjengir her, høstet naturligvis sur kritikk fra en betrodd Høyre-representant på Stortinget. (Jeg bør kanskje ikke røpe navnet her, men jeg gjengir innholdet etter brevet som jeg gjengir her):

Stans Våpenleveransene! Øk den humanitære hjelpen! Redd Ukraina!

Er ikke dette den komplette galskap, ikke bare fra russerne, men også  fra vår side?: Jo mer våpen Ukraina får, dess mer kamp må det da bli fra begge sider? Dess lengre vil vel kampene fortsette? Dess mer vil lidelsene, ødeleggelsene og hatet øke. Dess mer vil vel også farene for miljøet vårt og resten av verden  vokse? Hadde ikke Ukraina fått våpentilskudd, hadde sannsynligvis kampene forlengst vært over, og alle kunne begynne å slikke sine sår. Russerne vil jo utvilsomt til sist vinne kampene likevel! Jo lengre det drar ut, dess grusommere vil ødeleggelsene bli,  dess mer må vi vel trolig også regne med  at russerne vil kreve?

Som det står i dag er russernes mål utvilsomt å få frigitt områdene øst i Ukraina, de som har vært kilde til borgerkrigen og ødeleggelsene de siste 8 åra. La oss innse det: Det er da vel ikke noe stort tap for landet å gi majoriteten i disse områdene den frihet de selv hele tiden har sloss for? Da kan de få innrette seg som de ønsker, et selvstendig demokrati.  Det kan antakelig også gi mulighet  for et mer konstruktivt samarbeid, både med Ukraina og Russland?

Resten av landet ønsker å være knyttet til Vest, mens de har ønsket å knyttes seg mest mot Øst. La oss bare innse det, slik er det! Det er ingen katastrofe! Har Amerikanerne med sin Sovjetofobi ildnet oss opp til å tro noe annet?
Å la øst-områdene få styre seg som de vil, er vel neppe noen katastrofe, selv om den muligens litt for krigshissende Zelenskiy fortsatt tviholder på dem og kanskje har klart å få litt for mye kontroll over oss?

Egentlig var vel Russernes mål ikke så gale, selv om krigshandlingene naturligvis har vært groteske, barbariske og komplett  meningsløse? La oss nå få slutt på slossingen. La partene få komme til den løsning  som all fornuft tilsier.  La oss alle nå få være med å gjenreise klokskap, tillit og samarbeid både med øst og vest. Da kan igjen verden få blomstre, og vi kan alle leve sorgløst og lykkelig.

Alle kan gjøre feil. La oss innse det. Det har vært gjort  enorme feil på alle hold i denne saken. La oss begynne på nytt i den positive enden. Tar Ukraina og vi til fornuft, bør vi kunne regne med at kampene raskt vil være over. Du har et stort ansvar! Jeg håper du innser det.  Bryt hysteriet, si nei til flere våpenleveranser! Hjelp oss til heller igjen å gi all den humanitære hjelp og omsorg  som trengs. La oss sammen bygge en fremtid  med håp,  tillit og muligheter for absolutt alle!
Bjørn
——————————————————

Dette var svaret jeg fikk:

Beklager, men dette er komplett vås. Vesten følger en stolt tradisjon fra amerikanernes Lend Lease-støtte, hvor Storbritannia (og senere Sovjet, mfl) fikk våpen for å kjempe mot nazistene. Det forlenget krigen, i en tid hvor de fleste trodde – for å låne din egen formulering – «tyskerne utvilsomt til sist ville vinne kampene likevel». Du kan ikke i fullt alvor mene at man skal slutte å gi Ukraina våpen når de er den underlegne part og holder på å miste sin selvstendighet. Overfør samme tankegang til 1940, og verden hadde sett helt annerledes ut. Heldigvis lytter ingen til dette.

Vi kan snakkes igjen den dagen ukrainerne igjen kan leve i fred, fordi de gjorde motstand. Inntil da vil jeg foretrekke om du slutter å sende meg disse utmattende og fordummende massemailene. Jeg har gjort noen forsøk på å lese dem i god tro, men nå orker jeg dessverre ikke å gjøre det lenger.

Jeg svarte han tilbake som følger:

Takk for at du minte meg på hva som skjedde under 2. verdenskrig.  Ja sannelig der er likhetspunkter! Den gang kunne jo problemene vært løst med omsorg og  omtanke gjennom  30-årene, men vi hadde visst også da, alle mest bare tanke for oss selv. Så våknet vi opp til grufullhetene i 1940.

Helt siden John Kerry fikk forpurret den påtroppende president Porosjenkos lovede folkeavstemning i Donbas-området i 2014, der de skulle få bestemme sin skjebne, har problemene i Øst-Ukraina ulmet, inntil begeret rant over for Putin nå. Så bedrøvelig å tenke på at ingen av oss fikk gjort noe, mens NATO hele veien viste Putin en kold skulder mot hans bønner.

Tenk, at hadde John Kerry ikke kommet farende, folkeavstemningen hadde blitt holdt og de i Øst-Ukraina kunne få utviklet sitt eget demokrati og sitt liv som de ønsket, så ville de grufulle hendelsene i dag ikke ha skjedd. Den 8 år lange borgerkrigen med enorme ødeleggelser og 14000 drap kunne vært spart. Da kunne de både i Øst og Vest i landet  heller ha konsentrert seg om positiv velstandsutvikling.
Ja sannelig skulle vi den gang virkelig ha lært mer av opptaktene til Hitlers herjinger. Den gang  kunne vi da ha spart over 72 millioner liv og ufattelige ødeleggelser og lidelser.

Ja,  vi får håpe at noen kan ta til vettet denne gang, selv om det nå gikk så langt at krigen brøt ut.
Det var naturligvis derfor jeg sendte dere det vesle brevet mitt, og derfor jeg har forsøkt å minne om saken, også noen få ganger før krigsutbruddet. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å uttrykke meg så klart og overbevisende at problemene og mulighetene virkelig ble åpenbare og at noe positivt kunne skje. Vi har visst begge erfart at det ikke er så lett!
Men vi kan da vel ikke bare gi opp og la elendighetene eskalere videre? At mer våpen og mer aggresjon virker opptrappende på elendighetene, bør vel være fullstendig klart for oss alle? Jeg håper  det  snart gå opp for oss alle, at vi må forsøke å løse problemene med litt mer omtanke, uten bare å hamre løs på hverandre. Jeg tror vi ser det, hvor godt det da kunne gå for oss alle. Faktisk mener jeg, at kunne vi nå bare se at slipper vi Øst-Ukraina løs, så de kan styre seg selv, ville det ikke bare tjene dem selv  og Putin – som i sin tid lovet å holde sin vernende hånd over dem. De ville også være en enorm lettelse både for resten av landet, som kunne konsentrere seg om positiv utvikling, og alle oss andre som kunne slippe å tenke tilbake på 2. verdenskrig med granatsplinter, bomberom og blendingsgardiner som vi var så opptatt av her da de alliertes bombefly  nattes tid kom farende inn over oss.
Bjørn

Så sendte han meg dette tilsvaret:


Vi har helt forskjellig syn på hvem som står ansvarlig for disse massemordene, og hvordan de stanses. Man må aldri la seg forville til å tro på at voldelige tyranner kan stoppes uten motstand og maktbruk. Mitt syn er preget av min farfar, som satt fanget i konsentrasjonsleiren Buchenwald under krigen. Hver dag var en nedtelling til døden – utryddelsen. Hadde det ikke vært for synet av de amerikanske og britiske flyene over dem, som minnet dem om: Noen der ute slåss for oss. Vi er ikke glemt. Noen er villige til å dø for vår frihet, og for våre barns fremtidige frihet. Og en vinterdag i 45, da alt virket tapt, hørte de endelig amerikanske kanondrønn på horisonten… Redningen var nær.

Nøyaktig slik resonnerer ukrainerne i dag. Jeg snakker med flere av dem flere ganger i uken. Vi skal ikke svikte dem, slik du – selv i god hensikt -tar til orde for. Vi skal aldri la russiske tyranner med våpen i hånd få viljen sin, kun fordi de tror at «might makes right».

Til slutt svarte jeg han som følger:
Takk! Jeg likte  tonen i brevet ditt bedre denne gangen! Din farfar satte i Buchenwald. Min far satte bare på Grini noen år. Vi var sikkert begge lettet da de kom hjem, utmagrede og utslitte. Som nevnt, der var 72 millioner som aldri kom hjem.  Neppe mange av dem var glade for å å høre bombeflyene som kom.  Jeg var heller ikke det. Selv om vi mange ganger kunne ty til bomberommene, følte vi oss langt fra sikre. En gang da vi kom ut fra kjelleren til skolen vår (med 500 elever), var toppen av det store flotte bygget blåst bort.  Vi fikk nok et lite støkk. Det var britiske fly som skulle «redde» oss  på denne måten, midt i skoletiden, selv om det naturligvis ikke var oss de hadde håpet å treffe, og selv om de hadde mange fra hjembyen vår i London som de kunne ha rådført seg med.
Jeg håper vi kan være enige om at det er langt bedre å snakke pent og konstruktivt sammen på forhånd og bli så rimelig enige som mulig, enn å sloss i ettertid. Jeg er lite i tvil om at det  hadde vært mulig, både  i Ukraina-saken som i mange andre. Det skjedde ikke. Det gikk så langt at det ble krig. Det tok i alle fall 8 år. Kanskje kan vi ta det som et tegn på at også Putin har en viss tålmodighet – på tross av kritikken han er blitt utsatt for, utvilsomt mye berettiget, men i dag likevel svært overdrevet! Det er ikke slik at om det sprakk for han denne gangen,  at vi dermed kan vente at han vil kaste seg over andre land for å «erobre» dem. Tvert imot har han nå også erfart noe av alle de enorme problemer som krigføring fører med seg.  Kanskje finner han ut/har han funnet ut hvor idiotisk det er å gå til krig og at vi dermed er enda sikrere mot det enn før?
Den som har ansvaret for krigen er naturligvis alltid den annen part. Slik vil det vel alltid være. Det er normalt et delt ansvar. Alle gjør vi feil, og skal det bli krig kreves det nok at begge parter gjør feil eller dumheter. Det er da ikke særlig aktuelt å gå til krig mot noen som gjennomgående er snill og god mot deg? Vår feil i denne saken synes primært å være at vi, som liksom skal være demokratiets forkjempere, totalt neglisjerte ønskene om fristilling for Donbas-regionen, hvor det altså gjennom lang tid har foregått urimelige kamper.
Ellers, i denne saken som nevnt, ser der faktisk ikke ut til å være noen kostnader eller ulemper i det hele tatt ved å  akseptere Putins betingelser; frihet for Donbas-regionen. Vurder det opp imot følgene av en langvarig bitter krig med enorme negative konsekvenser for oss alle. Dette er komplett meningsløst!

Skal en gå til krig tror jeg også det kreves en viss grad av ikke bare uenighet, med også fiendskap. Synes du også vi  bør ta vår del av skylden for den usemje og motvilje/mistenksomhet og sabelrasling som i senere tid har utviklet seg mellom landene våre? Stemningen var vel en helt annen den gang Nansen og Quisling viste omsorg for nøden i Russland.  Kanskje burde vi heller nå søke etter en ny Nansen-ånd og en positiv velvilje og forsøke å bygge opp en ny positivitet og utvidet samarbeid heller enn endeløs vrangvilje og sanksjoner og dels meningsløs mistenksomhet?*

Jeg må nok tilstå at jeg mener vår trygghet vil bli langt bedre fundert på et slikt grunnlag enn på stadig mer opprustning og tanker om avskrekking. Jeg forstår heller ikke at det går  an å ha tillit til avskrekking når all erfaring har vist oss at jo farligere vi fremstår, dess engsteligere  blir våre motparter, men i stedet for avskrekking og lammelse, fører frykten til motreaksjoner og ytterligere opprustning, en voldsspiral! Skal vi kalle det påskrekking???
Kan vi ikke være enig om at å forsøke å finne konstruktive løsninger heller enn destruktive ikke er noe svik?
Uansett: Takk for at du gir meg anledning til å forsøke tenke litt over vår situasjon og våre muligheter! Jeg tror det kan være fruktbart!
Bjørn
—————————————————-
Nå vil jeg veldig gjerne høre hva du, kjære leser, tenker om denne saken. Den er etter mitt skjønn svært viktig. Skriv gjerne noen ord her nedenfor og send det inn!

Den meningsløse krigen kan stanses, men ikke med våpen!

Så har det ulykksalige hendt! Putin har startet krig! Nå gjelder det å ikke handle i affekt, men tenke klart for å gjøre det beste ut av en forferdelig og livsfarlig situasjon for oss alle. To saker er særlig viktig nå:

1.     Å tenke over hva som er årsaken til konflikten som kan skape så mye elendighet for oss alle. Har vi noe skyld?

2.     Hva bør vi gjøre for å få slutt på elendigheita?

I utgangspunktet ønsket faktisk Putin fred og slutt på 8 års krig i Øst-Ukraina med ødeleggelse av land og folk som der hovedsaklig er russere. Han  ønsket også trygghet for sitt folk. Derfor har han i  lange tider forhandlet for reelt demokrati og frihet i Donetsk og Luhansk, og for stans i NATOs utvidelser som han har følt truende. Han møtte ingen forståelse, bare en kald skulder, både fra USA og NATO.

Til slutt reagerte han dessverre med det dummeste og farligste som tenkes kan. Krig! Nå finnes det 3 måter å reagere på:

1.     Militær motstand. Zelenskiy kan oppfordre folket sitt til å sloss og andre land kan sende våpen og assistere militært. Det vil med sikkerhet føre til intensivering av  krigshandlingene, forlengelse av krigen, økte ødeleggelser, drap  og grusomheter på alle hold med økende forferdelighet, hat og spredning til andre land. Selv om NATO besitter 10 ganger så mye våpen og ødeleggelsesevne, har Russland nok til å ta livet av oss alle. I den situasjon vi er kommet nå, vil økt motstand uten tvil virke oppildnende på Russerne.

Ikke tro at militær motstand  kan dempe noe som helst. Det virker alltid oppildnende og intensiverende.  Hvis det ikke er det vi ønsker, så la oss besinne oss og stanse før det er for sent!  Det finnes ingen avskrekking, bare påskrekking! Verden og sivilisasjonen, Norge inkludert, kan forsvinne om ikke noen nå tar til vettet!!

2.     Passivitet.  Gjør verken vi eller Ukraina noe som helst, vil  Russerne antakelig overta mye av styringen av landet som opprinnelig var russisk. De vil neppe ha intensiver til å angripe andre land, men de vil styre Ukraina etter sitt sitt eget hode, til glede for noen og sikkert til ergrelse for mange, men konsekvensene vil formodentlig  bli begrensede.

3.     Problemløsning og samarbeid. Be om våpenhvile og konstruktive drøftinger. Sett dere ned igjen sammen med Putin og hans menn. Drøft saklig de problemer som finns, uten å tviholde på prestisje, standpunkter og tidligere kampsaker.  Kanskje kan dette være viktige momenter i en fornuftig agenda:

·    Folkeavstemning om Selvstendighet og  internt demokrati i Donetsk og Luhansk, kanskje med noe omorganisering

·       Styring av Ukraina mot å bli en demilitarisert frisone mellom øst og vest.
·       Mulige konstruktive samarbeidsprosjekter
·       Trygging av landene og befolkningene mot overgrep
·        Inngå en ikke angrepsavtale med NATO
·       Opphør av  sanksjoner.

Hva tror du? Hva ser du på som det mest  fornuftige? Alle muligheter er åpne! Jeg tror jeg kan garantere at Putin kan være med på den sistnevnte!
Jeg håper du kan være med å få partene til fornuft og hindre at der blir med våpen tilgjengelig. Det vil bare øke og forlenge grusomhetene, og det vil også sette våpenleverandørene og store deler av verden i den største fare!
Bjørn