Kategori: Annektering av Krim

Norsk sikkerhetspolitikk fullstendig på avveie!

SYNES  DU  NOE  AV  DET  JEG  SKRIVER  HER  ER  VIKTIG?
Jeg håper det, og skriver  naturligvis  i håp om at noen skal komme til litt fornuft og at det kan bli forandring. I det siste har jeg skrevet mer på http://quora.com/profile/Bjørn-Eidsvig.   Der skriver jeg en del i en engelsk avdeling men  mye mer i en norsk. Du finner det ved å trykke på lenken. Hvis du kan være snill å gjøre  det, og trykke på oppoverpilen på det du liker,  så vil det bli lagt ut langt mer synlig, mange flere vil lese det og det kan få større betydning! (Antall lesere der har  variert for meg fra 10 til 7 milloner!)
——————————————————–

GLEMTE LØFTE: Tidligere president i Ukraina, Petro Porosjenko, i møte med USAs utenriksminister John Kerry i 2015. Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB

Du husker vel oppstanden på Maidanplassen i 2014? Ukraina var nært knyttet til Russland. Men så ville de heller høre til oss i Vesten! Økonomien var ikke god og vi hadde lokket dem med bedre hjelpepakker. De ville endre tilslutning og laget stor oppstand!

På Krim – egentlig en del av Russland, men som Khrushchev av praktiske grunner hadde overlatt styringa av til Ukraina i 1954, var de ikke særlig interessert i overgang til Vesten. Det ble holdt folkeavstemning. 96,7 prosent stemte for fortsatt tilknytning til Russland. Russerne kom, deltok i styringen og folket jublet! Ingen blodsdråpe ble spilt!

Vi ville nok ha valgt annerledes, men dette var deres valg. Det var ikke rart. Slik hadde de hatt det og slik ønsket de det. Særlig USA var misfornøyde og fikk oss alle til å kalle overtakelsen for annektering!

I andre østregioner var folket av samme oppfatning, med mye russisk opphav, sterk tilknytning til Russland og de snakket russisk. De ville heller ikke være med på overgang til Vesten. President Porosjenko var på valg, han lovet dem folkeavstemning om sin fremtidige tilknytning. De slo seg til ro med det.

Det tålte ikke amerikanerne! Utenriksminister John Kerry kom og kontaktet Porosjenko. Da han dro igjen, hadde Porosjenko glemt sitt løfte til folket i øst!

Da rant det over for befolkningen der og borgerkrigen startet! De ville ikke være med på vestlig tilknytning. Borgerkrigen varte i åtte år og tok livet av 14.000 mennesker. Det ble for mye for Putin som hadde lovet dem beskyttelse: Han startet den ulykksalige krigen!

Putin spesifiserte straks at hans angrep utelukkende gjaldt østregionene og deres frihet til å slutte seg til den de ønsket. Han ville heller ikke akseptere ukrainsk tilslutning til NATO. Det ville han nok anse som en betydelig trussel mot Russland.

Tenk; Hadde Porosjenko holdt sitt løfte og gjennomført folkeavstemning i østprovinsene, ville vi ha unngått alle disse grusomhetene. Det ville være reelt demokrati, folket kunne få sine ønsker oppfylt. Landet ville antakelig blitt delt, men det ville vært grunnlag for samarbeid mellom østlige og vestlige regioner.

Hadde ikke Nato og vi i vest involvert oss med våpenleveranser og egget til strid, hadde nok Russland etter få dager seiret militært. Folkeavstemninger kunne bli holdt. Provinsene kunne selv fått velge tilknytning og vi kunne alle bli tilfreds.

Det paradoksale er også at skulle vestmaktene «vinne» krigen, så vil ikke bare Ukraina i stor grad være ødelagt. Østprovinsene vil da være i samme situasjon som før borgerkrigen startet, i opposisjon til resten av landet. Nye strider kan oppstå. Intet vil være vunnet!

Nå har Putin igjen kommet med tilbud om fredsforhandlinger på samme betingelser som før: Østprovinsene må få frihet til å bestemme over seg selv. Dette har vi i vest dessverre forsøkt å bagatellisere og se bort ifra.

Nato har kommet med meningsløse påstander om at Putin vil legge under seg ikke bare hele Ukraina, men også oss. Vi vet nå at det er opp til oss å få slutt på stridighetene på en positiv måte. Forholdene til Russland og Østen lar seg reparere!

I stedet for å mane til samtaler og fred, har NATO og Stoltenberg nektet overhode å snakke med Putin, og har kommet med meningsløs propaganda om at lar vi Russland vinne krigen, risikerer vi at Putin i neste omgang vil kunne ramme oss.

Dette er naturligvis helt feil: Fortsetter vi å øse inn våpen, hisse til krig og ruste opp, ser Putin hvor krigersk vi oppfører oss. Han vil bli uhyre engstelig for hva mer galt vi kan finne på. Det vil utvilsomt føre til redsel og intensivert opprustning også fra russisk side. Det er merkelig at vi ikke har gjennomskuet dette for lengst! Ønsker vi at sivilisasjonen skal overleve, må vi snart se hvor forferdelig galt både vi og Stortinget er blitt misledet.

På toppen av det hele fortsetter vi nå å ødelegge vårt forhold også til Kina som aldri har gjort oss noe vondt. Selv Støre prøver stadig å skape mer og mer mistro som ødelegger samarbeidet. Mistankene og frykten som piskes opp er faktisk grunnløse. Vi må ikke ødelegge samarbeidet mellom landene. La oss heller vise oss fra den positive siden. Da kan vi skape gjensidig tillit, samarbeid og fred!

Vi skryter av at vi ruster opp, intensiverer våpenindustrien og mangedobler våpenproduksjonen, og vi stenger grensene vår mest mulig. De som blir stengt ute må tro at vi ruster til tennene for å gå til angrep. Vi skaper naturligvis enorm frykt! I øst må de tro vi er krigerske og farlige. Slik skaper vi frykt og gjensidig opprustning!

Nei, la oss ønske alle hjertelig velkommen! La oss vise landet vårt som vi er så stolte av. La alle forstå at vi ikke har vonde hensikter, men ønsker å skape tillit og samarbeid. Spioner er ikke farlige! Vi har intet å skjule! Jo mer andre får rede på om oss, i desto større grad kan de dra hjem å fortelle at vi ikke er ondsinnede, at vi ikke har farlige planer. La oss heller starte fruktbart samarbeid!

Nå har vi også gitt plass for en rekke amerikanske militærbaser. De gjør oss til angrepsmål. Amerikanerne skyver sin forsvarsfront hit. Vil noen angripe USA, må de først tilintetgjøre disse basene – og dermed mye av oss. Vi må forlange at USA trekker tilbake sine krigshissende angrepsvåpen så raskt som overhodet mulig.

På grunn av alt dette, og den propaganda vi er utsatt for fra våre samarbeidspartnere, har vi dessverre oversett disse problemene. Vi har skjøvet feilene over på Russland og Putin. De gjør også sine feil, men la oss nå først og fremst se hvordan vi kan rette på våre. Det er det viktigste for oss nå.

Vi setter verdensfreden, miljøet og eksistensen i fare, bl.a. fordi NATO har misledet oss. Vi har vært skyld i mye av ødeleggelsene i Ukraina – simpelthen fordi vi ikke har tillatt noen provinser å få styre over seg selv!
Bjørn    

Reprint av min kronikk i avisa Dagen 3/8–2024.)

Hvordan er befolkningsfordelingen på Krim, hvorfor snakkes det om annektering av Krim og hva bør vi gjøre nå?

Dette er fakta:
  • Krim tilhørte Russland i flere hundre år. Slik var det til Khrusjtsjov i 1954 av praktiske og beliggenhetsmessige grunner overførte halvøya til den samarbeidende sovjetstaten Ukraina.
  • I folkeavstemning i 2014 stemte 96.7% av befolkningen for tilslutning til Russland. OSSE; CIS, SLO, politikere og journalister var invitert som observatører.
  • Siden folkeavstemningen er Krim nå organisert som en egen stat, under det Russiske
    samveldet. Der er en egen President og et Statsråd med 75 medlemmer. 25 av dem er utnevnt av presidenten. 50 av dem blir valgt av Krims befolkning hvert
    5. år.
  • Fraskillelsen fra Ukraina, kontrollert av Russland skjedde helt uten noen som helst motstand
    eller slette miner. Ingen blodsdråpe ble felt og fotografier gjengitt i vår presse viser tiljubling fra folket.
  • Siden sovjettiden har befolkningen på Krim bestått av 65% russere, 15% ukrainere, 10% tartarer. Der er også mindre grupper armenere, jøder og grekere.
  • Det er derfor neppe vanskelig å forstå at majoriteten av innbyggerne stemte for tilhørighet til Russland.
  • Å kalle dette russisk annektering er derfor et ytterst tvilsomt begrep. Betegnelsen har
    likevel, antakelig på initiativ fra USA, fått fotfeste utenom øststatene. (Annektering er definert som en ensidig erklæring fra en stat om at de tar kontroll over et landområde som ikke tilhører dem.)

Tilbakeføring av Krim til den Russiske føderasjonen må vi derfor vedgå har skjedd på både på lovlig, fornuftig og demokratisk vis. Vi må kunne akseptere virkeligheter selv om det ikke alltid går i vestens favør, og selv om amerikanerne tror at alt som går i Russlands favør er uheldig for oss. Den
vestlige holdningen til saken bør vi kunne innrømme er både meningsløs og
propagandapreget. Skal vi kunne få en slutt på krigen i Ukraina, og skal vi kunne redde verden fra en meningsløs undergang, må vi i det minste kunne akseptere virkeligheten. Betingelser for helt nødvendige forhandlinger for å få fred, må i det minste være at vi innrømmer
historiske fakta. Vi taper heller ikke noe på at også folket på Krim kan få beholde et styresettet de ønsker.
Bjørn

Krigen i Ukraina kan være over i morgen – og til alles fordel – hvis vi tar til vettet!

Når krigen i Ukraina raser, og våre høye herrer forteller oss at den kan fortsette i flere år, så svelger folk det! Dette selv om vi vet at det vil ruinere landet og sette oss alle i store fare, både økonomisk og eksistensielt! Hva i all verden står på spill om vi ikke vinner denne krigen? NATO-sjefen forteller oss at om vi ikke vinner, så kan Putin og russerne invadere oss alle! Tenk over det! Det er renheklet propaganda og rent tøv!

Vi er nå blitt så innsauset i Amerikansk propaganda at vi tror på det, selv om vi vel skjønner at dette har Amerikanerne kokt opp og serverer oss gjennom NATO. Hele tiden får vi bare tilgang til ensidig propaganda som sverter Putin og forherliger Zelensky! Selv når Zelensky bønnfaller om mer våpen stiller vi opp – selv om vi vet at det gjør forholdene i Ukraina verre. I sitt raseri nærmest utsletter de sine østlige provinser. Å holde landet samlet i en enhet er faktisk ikke viktig! Det som er viktig er at folket i hele regionen kan bli fornøyde, klare seg økonomisk, forsyne verden med korn og styre seg selv!

Alt galt som skjer, samme hvor usannsynlig, skylda blir lagt på Putin!: Noen eksempler:

  • Russernes egen gassrørledning i Østersjøen ble sprengt. Samme hvor meningsløst, sies det at Putin gjorde det!
  • Korn-eksport er viktig. Hvorfor ville Putin ikke gi aksept? Når vi får vite at han selv i samme forbindelse ble nektet å eksportere korn og gjødsel, stiller vi kanskje ikke oss selv i noe bedre lys?
  • Krim ble etter innbyggernes ønske holdt tilbake fra å bli vestifisert, og folket der jublet faktisk – uten tap av en eneste bloddråpe: Men hos oss lyder det fortsatt konsekvent: Krim ble annektert av russerne!
  • I Russland tar de imot barn fra Russiskvennlige i Øst-Ukraina for å skjerme dem fra krigen. Da lyder det: Putin har deportert dem i sin grusomhet!
  • Putin vil naturligvis heller ikke være den som sprenger demningen i et område han selv har kontroll over, og som også ødelegger vannforsyningen til hans tilhengere i Krim. Men også det anklages han for!
  • Østprovinsene i Ukraina, består mye av Ruslandtilknyttede mennesker. Majoriteten der ønsker neppe å bli overført til vesten. De startet en borgerkrig for å slippe. Den raste i 8 år og drepte 14 000: Putin var ikke involvert, men fikk skylda!

Etter en lang borgerkrig klarte ikke Putin mer: Han kastet seg inn i kampen med hele sin tyngde. Det skulle han ikke ha gjort! Han trodde krigen ville bli over på 2 dager da han ba om folkeavstemning i øst-provinsene: Han hadde nok hørt at vi tror på demokrati!! Alle områdene skulle kunne knytte seg til øst eller vest etter eget ønske og vi alle burde kunne leve i harmoni og fordragelighet.

Putin feilberegnet så til de grader! Utenriksminister John Kerry fra USA besøkte president Porosjenko like etter opprøret på Maidanplassen 8 år tidligere. Han fikk dem til å tro at det nå vestliggjorte landet måtte tviholde på østområdene, uansett hva folk der selv ønsket.
Tenk om befolkningen kunne få lene seg mot den siden de ønsket, mot den siden de allerede hørte hjemme, når de ønsket å fortsette med det. Men nei! Alt skulle på død og liv komme inn under USA’s kontrollsfære. Hadde østprovinsene kunnet lene seg mot den siden de befant seg og ønsket, kunne alle nå ha levd i fordragelighet med fornuftig samarbeid til alle kanter.

Det verste er kanskje at skulle Zelensky vinne denne krigen, vil ingen problemer være løst! Motsetningene og hatet mellom øst og vest i landet vil da utvilsom øke ytterligere. Østprovinsene vil bli styrt mot sin vilje, og det er slett ikke usannsynlig at borgerkrigen da vil bli tatt opp igjen! Unnskyld at jeg sier det: Dette er Amerikansk Russofobi på sitt verste med redsel for alt russisk. Resultatet av en vunnet krig vil slett ikke bli fredelig, men preget av de store motsetningene. Skal vi være ærlige må vi da innrømme at det var vi i vest som annekterte østprovinsene. Putin annekterte ikke Krim!

USA forteller oss nå gjennom NATO, at Putin vil angripe også oss om han skulle vinne krigen. Det er naturligvis rent vrøvl! Taper Putin krigen, og blir østprovinsene for alvor mot deres vilje kontrollert fra vest, da blir han naturligvis bitter og engstelig for hva mer som kan bli tvunget ut av hans herredømme. Da vil han utvilsomt føle stort behov for kraftig opprustning.
Skulle derimot østprovinsene bli stilt fritt, vil han utvilsomt føle seg mer tilfreds og slappe av i sine militære bestrebelser. Det bør da være temmelig åpenbart for oss alle???

La oss ta til vettet og snakke fornuft med Putin. Han har nå fått herredømme over de områdene som sannsynligvis ønsker tilknytning mot øst. Få i gang en våpenhvile og la felles styrte og vel kontrollerte folkeavstemninger få bestemme hvilke områder som fortsatt vil være en del av det nye Ukraina, og hvilke som fortsatt ønsker å lene seg mot øst. Det er det Putin har kjempet for hele tiden. Da bør alle kunne bli glade og fornøyde. Verden vil igjen blomstre!

La oss nå også ha lært at propaganda er meget virksomt og farlig, særlig nå vi har blitt så massivt utsatt for den både gjennom media, NRK og myndighetene. Neida, jeg tror heller ikke at det russiske styresettet er noe ideal, langt derifra! Men det er, som vi nå har erfart, livsfarlig å forsøke å tvinge andre til å tenke som oss!

Det ser ut til at området, som russerne nå har fått kontroll over, antakelig stemmer rimelig godt overens med den delen av landet som fortsatt ønsker å være knyttet til Russland. Vi ser også at russerne neppe søker å utvide området ytterligere. Nå driver de nærmest en forsvarskrig.
Putin har siden dag 2 i krigen tilbudt fred om vi bare vil akseptere at det blir holdt folkeavstemning. Da kan østområdene knytte seg til øst eller vest etter eget ønske.

Putin blir utvilsomt glad om han nå blir møtt av en vilje til å drøfte saken fornuftig sammen! At folk får styre seg som de ønsker er ikke noe tap! La oss komme til fornuft! La oss forsøke å hindre sivilisasjonens undergang! La oss igjen få fred, tillit og samarbeid mellom øst og vest! Det er opp til oss!
Bjørn

Verdensherredømme eller Fred?

Jeg fikk dette spørsmålet og svarte som vist nedenfor. Situasjonen er nå blitt svært uhyggelig, farlig og folk er dessverre ført fullstendig på villspor. Det paradoksale er nok at  situasjonen fortsatt kan løses om vi bare viser litt fornuft og en smule samarbeid.
Nå vil jeg veldig gjerne høre hva du mener bør gjøres. Du kan sende oss ditt bidrag nedenfor!


Hvis det Putin sier er sant, at hans eneste ønske er å holde NATO unna og befri Donbas, er det virkelig i Europas interesse å la USA føre en proxy-krig mot Russland i Ukraina fremfor å la Putin få viljen sin, når Putin åpent antyder bruk av atomvåpen?

Hjertelig takk for et meget betimelig spørsmål! Jeg er nok som deg lei for de mange til dels meningsløse svar du har fått.

Som vi vel alle har erfart, har USA gjennom alle våre tider hatt en voldsom og nærmest hysterisk frykt og aversjon mot kommunismen og Russland. I Europa har vi nok hatt et mer avslappet og realistisk forhold til den, selv om det vel ikke har vært noen ideal-ideologi for oss heller.
Kanskje er det derfor USA stadig forsøker å skaffe seg et verdens-hegemoni, og tilegner seg så mye makt og innflytelse som mulig.

Det synes åpenbart at den sørgelige urealistiske russofobi, engstelse og rustningsideologi vi nå er inne i, slett ikke forsvarer oss, men bare  setter oss i stadig stigende fare med økende propaganda, hat og rustningshysteri. Det er uhyre leit at vi ikke ser dette selv! Selv om vi ikke deler ideologi med Russland, har vi nå siden Nansen og Quisling’s hjelpeprogram overfor nødlidende Russland, hatt et gjennomgående fornuftig samarbeid med Russland uten store konflikter.

Det er åpenbart at ikke bare i Russland, men også her, er våre oppfatninger i  høy grad preget av den propaganda vi er utsatt for fra myndigheter, media og andre! Vi er uten å reflektere over det, hele tiden utsatt for urealistisk svartmaling av Putin og Russland. Det betyr naturligvis slett ikke at Putin er noen engel, men hele tiden blir vi pumpet full av at nærmest alt galt som skjer er Putin’s og Russlands feil! Det er synd, det ødelegger fornuftig meningsutveksling og mulighet for fruktbar gjensidig påvirkning.

Vi husker godt hva som hendte: Vi fikk opprøret på Maidanplassen. Storparten av det Ukrainske folket jublet. De overstrømmende hjelpepakkene fra vest var så mye mer generøse enn det østen kunne tilby. Men provinsene øst i Ukraina,  mye med russisk opphav, slekt og forbindelser, ville beholde sin tilknytning til Russland
President Poroshenko lovet folkeavstemninger. Områder som foretrakk å fortsette sin øst-tilknytning skulle få fortsette med det. Alle var glade og optimistiske. Men så kom utenriksminister John Kerry fra USA farende for å ordne opp. Da han drog hjem var det hele glemt; alt skulle vestifiseres!

Krim ville ikke være med på dette, holdt folkeavstemning, som vesten ikke ville støtte, men fikk over 96% oppslutning for å bevare sin tilknytning til Russland. Vi husker det godt. Folket der jublet. Ikke en blodsdråpe ble spilt, men Vesten gremmet seg.

Hadde avstemning blitt foretatt også andre steder, ville nok det samme skjedd blant annet i Donbass. Da kunne landet blitt delt i to med fortsatt samarbeid og lykkelige forhold mellom øst og vest i landet. Der er rikelig med livsgrunnlag med korn og metallindustri på begge sider.
Men USA fikk med seg Europa, som dilter etter i ærbødighet, skummet over av raseri og kalte dette for Annektering av Krim. Uttrykket er altså fullstendig feilaktig, men har konsekvent blitt tviholdt på siden!

Det samme kunne ha skjedd i Donbass og andre øst-provinser. Dette ble det satt en stopper for. Folket var i opprør, borgerkrigen startet, og varte i 8 år frem til Putin overtok med sin krig. Borgerkrigen viste naturligvis hvor mye heller folket ønsket fortsatt Russland-tilknytning. 14 000 Ukrainske liv gikk tapt og mye ble ødelagt. Hatet på begge sider av frontlinjen økte!
Hadde bare vesten velsignet et fritt lokaldemokrati i landet, kunne Ukraina i dag levd lykkelig med fredelig fordeling mellom øst og vest!

Etter Putin’s stadige oppfordringer, og   langvarig intens borgerkrig i landet, ble det for mye for Putin. Han tenkte utvilsomt at en rask avslutning på konflikten ville være mulig om han intervenerte med stridskrefter. Etter to dagers krig uttalte han som så mange ganger før, og etter: «Tillat folkeavstemning i øst, og hold Ukraina fri fra NATO, så kan demokratiet få råde og alle kan leve lykkelig forlikte. «Dette uttalte han klart og tydelig selv om vesten hadde vunnet herredømme og oppslutning over nesten hele det store, fra naturens side meget rike landet Ukraina! Men der tok han dessverre skammelig feil, ingen ville høre på han!

Baktanken var antakelig god, alt skulle bli bra! Men USA kunne ikke tenke seg å miste grepet, nå som de hadde fått kontroll over dette store rike landet helt på grensen av Russland! USA så for seg en voldsom styrking av sin posisjon overfor Russland. USA satte alle mulige krefter inn for å bevare HELE landet under sitt herredømme!

Historien har vist oss det så mange ganger: Har du først startet en krig, vil du nødig slutte og gi opp, samme hvor galt det går!!
Jeg tror nok Putin, da han fikk se hvor voldsomme motkrefter han møtte, angret voldsomt på angrepet. Så klarte USA, med hjelp fra NATO, å stable nesten hele Europa på bena i sin enorme våpen- og krigsinnsats. Og har du begynt, er det ikke lett å stanse, selv hvor ødeleggende alt ble for Ukraina!
Det er paradoksalt at USA, med sin propaganda og noe forvridd informasjon, har klart å få med seg nesten hele Europa i sitt våpenkappløp mot Russland..

Dette er vel litt av USA /NATO’s propaganda overfor oss:

Folkeavstemninger. Vi skal liksom være strålende mennesker og hyller naturligvis demokrati og folkeavstemninger. Allikevel er vi nå livredde for å få sannheten på bordet! Putin har gang på gang forsøkt å iverksette distriktsvise folkeavstemninger, men resultatene har slett ikke alltid blitt troverdige. Hadde vi derimot vært litt oppriktige i vårt ønske om å måle folkemeningen, kunne vi utmerket godt blitt enige om opphold i kamphandlingene, felles styring og kontroll av avstemningene og enighet om å handle deretter. Men dessverre, helt tydelig, i stedet for å være enige om å handle etter resultatet, har vi (eller USA?) har vært livredde for resultatene og motsatt oss avstemningene med alle krefter! Vi vil, som på Krim ikke ha et oppriktig avstemningsresultat!

Skremselsbilder. Sannsynligvis etter avtale med USA, står NATO-sjefen i ramme alvor og forteller oss at om vi ikke vinner krigen, må vi regne med at Putin vil angripe også oss! Jeg tror nok han også forstår at det er det motsatte som er tilfelle: Jo mer vi deltar i krigsforberedelsene, dess mer vil Russernes fortvilelse og hat vokse. Dess mer vil de ruste opp og farene for angrep mot oss vil øke!

Rørledningen. Etter stor innsats fikk Russerne på plass en rørledning gjennom Østersjøen for å kunne eksportere gass til Europa. Rørledningen ble sprengt. Vi hørte litt om en Ukrainer og En båt som ble leiet fra nordkysten i Sentraleuropa. Vi hørte ikke mer om det. I stedet kom det ganske straks opp et syn på at det måtte være Russland som stod bak!
I all verden, å sage av den grenen du selv sitter på, hvor sannsynlig er det?

Korn-eksporten. Russerne ville ikke fornye avtalen. Selvfølgelig barbarisk og umenneskelig, det må vi da kunne være enige om! Men når det så dukker opp at deres betingelser var at deres korn også skulle komme verden til gode må vi vel også kunne rette søkelyst mot oss selv og våre egne motiver?

Prigozhin. Ja, Wagnergruppen består av brutale russiske krigere. Putin burde holde seg for god til å benytte dem, og Prigozhin var rasende på Putin fordi han ville ha mer våpen. Konflikten løste seg og nye oppgaver for Russlands sak stod på vent i Afrika. Vi vet ikke hvem som sprengte flyet, men at Putin stod bak drapet på samarbeidspartneren som fikk nye oppgaver fra han er nok det aller minst sannsynlige. Allikevel proklameres det uten motsigelser at Putin står bak!
——————
Vi svelger det hele og ser ikke all propagandaen vi ligger under for! Hele stortinget (?) er omsider blitt overbevist! NATO har en leder som ligger fullstendig under for amerikanernes meningsløse konklusjoner, påstår at krigen må fortsette to the bitter end for å unngå selv å bli angrepet, mens alle bør forstå at det er hatet vi skaper som nettopp setter oss i fare! Han vedgår også at han ikke overhode har forsøkt å snakke fornuft med Putin til tross for at Putin hele tiden har kommet med tilbudet: Tillat folkeavstemning og følg resultatet. Hold Ukraina fri fra NATO som russerne ser som en voldsom trussel mot seg. Kanskje er det ikke rart at USA er fornøyd med en NATO- leder som så lett kan styres i den retningen de ønsker?

I vår politiske ledelse har vi også 3 uhyre krigerske damer fra ulike partier. De lykkes i å hisse oss opp mer og mer og setter oss i den største fare. De går ikke bare inn med krigshissing. De ser ikke at de ødelegger Ukraina fullstendig med sin kamp for våpenleveranser.  De setter også oss alle i fare for total-utslettelse, kanskje  med atomvåpen – alt for at USA skal kunne få kontroll også over hele Ukraina, inkludert de som motsetter seg det med alle midler!

Situasjonen innbyr oss nå kanskje primært til et spørsmål: Hva kan du og jeg gjøre for å få vårt folk til å se realitetene og få i gang fredsforhandlinger med Putin før det er for sent? Det koster så lite!: En fornuftig fredsløsning der alle får sin frihet til å slutte seg til dem de vil – og bare er til stor fordel for absolutt alle – og antakelig vil sikre oss mot en ny borgerkrig !!! Det vi nok kan være rimelig sikre på er at det vil få Putin til å puste lettet ut!

Bør Ukraina forsøke å ta kontroll over Krim?

Jeg fikk meg dette spørsmålet forelagt og svarte som følger:

Bør: Nei, definitivt ikke!!
Vil: Jeg er redd Ja!

I 2014, under vestliggjøringen av Ukraina, var det, som du vet, en folkeavstemning på Krim der 96,7 % av folket stemte for fortsatt russisk tilknytning. De var glade for å forbli koblet til Russland, både da og siden. Ingen bloddråpe ble spilt!
Det var neppe på grunn av  fordeler, men fordi befolkningen stort sett var russere og halvøya også nylig var russisk, overdradd til partnerstaten Ukraina av Krustshov av praktiske grunner. Helt naturlig!
​At man i Vesten kaller dette annektering er vel helst et propagandatriks?!

Hvis Zelensky begynner å kjempe for å få Krim under ukrainsk styre vil det være langt unna ethvert fornuftig demokrati, det vil skape en forferdelig krigsforlengelse med enorme skader på begge sider. Motstanden fra lokalbefolkningen vil være stor, og en borgerkrig​,​ også i denne regionen​,​ som i​ Donbass ​i løpet av de siste 8 årene​ kan oppstå!

Kanskje du også husker at da Poroshenko ble valgt til ny president i Ukraina i 2014, lovet han en folkestemning om uavhengighet i de østlige regionene – helt til USAs utenriksminister John Kerry kom i en hast og fikk det forhindret.
Hadde Porosjenkos løfter blitt holdt, ville sannsynligvis de østlige delene av Ukraina fått sin uavhengighet, og både borgerkrigen og dagens forferdelige krig ville vært unngått.

Putins angrep på Ukraina skaper et enormt tilbakeskritt for Ukraina og verden. Men jeg er redd han kan dele årsakene med meningsløs amerikansk grådighet, representert ved John Kerry og NATO.
Vi er nok ikke slike engler i vesten  som vi tror!

Gulrot er alltid bedre enn pisk – også internasjonalt!

 

Sånn er det! Vil du oppnå noe fra en annen, svarer det seg alltid bedre å belønne forbedringer enn å straffe ugjerninger! Når vi blir refset for noe vi har gjort, trer forsvarsmekanismene inn: Vi beflitter oss på å forklare hvorfor vi har rett. Vi slår tilbake med gjensidige beskyldninger. Føler vi behov for det, ruster vi oss til å ta igjen eller  bekjempe angriperen.

Slik har det vært i uminnelige tider hva enten det gjelder små filleting eller svære internasjonale kampsaker. Hadde vi gjort oss dette virkelig bevisst, kunne de største menneskeskapte katastrofene i verden vært unngått!

Sånn er det også i Ukraina i dag! Det er helt åpenbart  at hadde vi satt oss ned med Putin, og sammen sett på problemer og muligheter, kunne vi ha funnet konstruktive løsninger på alle konflikter, og krigen kunne vært stanset raskt, eller aldri blitt aktuell!

Da det tragiske angrepet på Ukraina var et faktum, svarte Ukraina straks med militær motstand, og kampene økte i intensitet og omfang. Forbitrelsen steg på begge sider. Problemene og ødeleggelsene vokste helt ut av proporsjoner.

Vestmaktene reagerte på samme måte, og pøste på med våpen, dels meningsløse sanksjoner, hat, fordømmelse, propaganda og vi hisset president  Zelenskiy opp ytterligere. Dermed fortsatte krigen som ellers kunne vært avsluttet raskt  med begrensede skadevirkninger. Landet, miljøet og sinnene  ødelegges mer og mer. Jo sannelig, hadde vi tenkt oss om, har vi noe å lære av dette enkle ordtaket om gulrota! Putins handlinger kan på ingen måte forsvares, men det er likevel viktig å forstå dem. Norge er i dag medskyldig i å ha kastet bensin på bålet med våre våpenleveranser, harske propaganda og  dels meningsløse sanksjoner.

I Norge har det nå utviklet seg en psykose, der det viktigste synes å være å forherlige alle mulige angrep på alt russisk, et land vi stort sett har hatt fredelige relasjoner og et visst samarbeid med gjennom alle tider siden Nansen og Quisling brukte gulrot og hjalp til å begrense hungersnøden der.

Vi har fullstendig glemt å spørre: Hvorfor gikk Putin til det groteske angrepet på Ukraina, og hva kunne vi ha gjort for heller å løse de underliggende problemene? Så, hva var problemene? Hvorfor fant Putin på noe så sinnsvakt som å gå til krig, og ødelegge fremtid, livsvilkår, samarbeid, og bryte ned alt av verdi? Og hvem var det som egentlig skapte de problemene han i sin fortvilelse til slutt  reagerte så fullstendig meningsløst og destruktivt på?

Jeg tror du egentlig vet svaret like godt som meg: Det var ikke særlig pent av vesten å karre til oss det store kornkammeret Ukraina uten tanke på folk i landsdelene som var sterkt i mot det, og ønsket at Ukraina skulle bestå som en uavhengig buffersone mellom øst og vest. Du husker antakelig også at Porosjenko som stod på valg som ny president i landet, lovet  øst-provinsene folkeavstemning så de selv skulle kunne velge sin fremtidige styreform og mulige tilknytning. Så kom den amerikanske utenriksminister John Kerry  farende i all hast. Etter det var alle fagre løfter glemt!

På Krim var folkeavstemning, og det egentlig russiske området ble med stor majoritet besluttet beholdt som et russisk dominert område til glede for de aller fleste. Ingen blodsdråpe ble felt! Men Vesten fordømte det i sterke ordelag og kaller det annektering, et begrep som vel  innbefatter erobring etter kamp.

I Øst-Ukraina, provinsene Donetsk og Luhansk, ble de  snytt for sitt ønske om fristilling, noe som skapte stor forbitrelse.  Den mer uformelle folkeavstemningen som ble holdt der sies å ha resultert i 80% majoritet for fristilling fra Ukraina. Nektelsene falt tungt for brystet både for befolkningen der og for Putin som hadde lovet dem beskyttelse. Som vi vet gjorde de opprør, noe som gjennom de siste 8 år siden 2014, har tatt 14 000 liv, og forårsaket voldsomme ødeleggelser.

At det opprinnelige russisktilhørige Ukraina med de motvillige øst-provinsene nærmest ble annektert av vesten falt naturligvis Putin tungt for brystet. At han også har hatt stigende frykt for hva NATO med sin stadig mer omgripende opprustning kunne finne på, er kanskje ikke rart, når han også har lyttet til den stadig harskere retorikk fra vesten? At han da har bedt forsikring om, og vært meget engstelig for  at NATO ikke også måtte suge til seg Ukraina, er vel egentlig forståelig? Selv om NATO har vært ment å være mer til beskyttelse enn angrep, bør en vel forstå at han har tvilt på organisasjonens edle hensikter?

Putin har sittet igjen med 3 ønsker:  Anerkjennelse av at Krim hører til under Russland, frislipp av provinsene Luhansk og Donetsk og forsikring om at Ukraina ikke må bli med i NATO. Disse ønskene synes ikke bare fornuftige, men er også til stor fordel for oss alle! Områdene det er snakk om kan endelig få den frihet de ønsker, Ukraina kan igjen bli et fredelig område uten indre motstand, Russland kan begrense sin frykt for vesten og alle vi andre kan fortsette  viktig samhandel  og samarbeid med Russland, begrense vår angst  og unngå klargjøring av bomberommene.

Dette vil være ikke bare til stor fordel for oss alle, men er faktisk de betingelser Putin har satt for øyeblikkelig stans av den meningsløse krigen. Hva mer kan vi ønske oss? Gulrota trenger ikke bare henge dinglende foran nesen vår. Vi kan alle nyte den i fellesskap!  I stedet for  massedrap og meningsløse ødeleggelser  kan vi nærmest med et pennestrøk oppnå fred, forsoning og et viktig samarbeid. Å få Zelensky til å innse det samme, bør vel heller ikke være umulig?

Sørgelig å tenke på, er det naturligvis at når Putin gang på gang har tatt opp disse spørsmålene med NATO og andre, har han bare blitt møtt med kald skulder og harske trusler. Til slutt rant det over for han og krigen var et faktum!

I stedet for fornuftige samtaler for problemløsning og  avspenning, ivrer nå NATO og Norge for ytterligere opprustning, livsfarlig for oss alle, en uhyre forstemmende utvikling!
Bjørn 

Betyr språket vårt noe for oppfatningen vår og for Verdensfreden?

Bruken av visse tendensiøse ord tror jeg betyr alt for mye for folks alminnelige oppfatning.
Jeg tenker særlig på krisen i Ukraina der  ordene annektering og opprørere konsekvent, og sikkert bevisst, kanskje anbefalt, benyttes for å svartmale russernes involvering.
I Leksikonet står det: «Å annektere betyr å overta et område, erobre det og erklære det for sitt.»
Vi har hørt det helt konsekvent: «Russlands annektering av Krim».
Men vi har aldri hørt: «Vestens annektering av Ukraina».
Begge tilfellene hadde like mye eller like lite av annektering i seg. Ingen av dem involverte erobring.  Begge steder, kanskje særlig på Krim var det snakk om frie valg.
Nå er det blitt snakk om «opprørere» og «opprørsstyrker» i Øst-Ukraina, selv om de utvilsomt representerer over 90% av befolkningen der.  Her hjemme under krigen snakket vi om folk i en lignende situasjon som  hjemmestyrker eller «frigjøringshelter» .
Kanskje bør vi snakke om propaganda og et språk som lurer oss til å ta side i en konflikt? Dette er farlig! Hva bør vi gjøre med det? Tenk om vi kunne tenke fritt og selvstendig.
Bjørn

Ukraina. Hvem har skyld i hva? Hva nå?

Krig, slossing og ufred er ikke noen fornuftig løsning på noe som helst! Det skaper bare nød og elendighet, lidelser, hat, flyktningekriser, forverring av problemene som skulle løses, og enorme ødeleggelser, som vi alle, innenforstående eller utenforstående, får lide av i lange tider. Det gir nok også det aller største bidrag til meningsløs CO2-utvikling og klimaødeleggelser.

Noen farlige krigssituasjoner kan også løses til alles fordel på en enkel måte, uten at en behøver å vise noe som helst annet enn sunn fornuft og kanskje innrømmelser av de feil en har gjort.  Noen ganger skyldes feilene den ene part, noen ganger bør en dele på skylden, og noen ganger den annen.
Beklageligvis har den mest skyldige part ofte de største vansker med å se hvilke feil de har gjort, innrømme det og komme med fornuftige innrømmelser og tiltak.

Aftenposten slår nå stort opp fare for russisk invasjon i Ukraina, og jeg leser mellom linjene at det hevdes at feilen ligger på Russisk side. Men gjør den det? Ukraina var gjennom alle år en del av det Russiske imperium, og etter 2. verdenskrig, av begge parter sett på som en gunstig og fredelig buffersone. Særlig i de østlige provinsene Krim, Donetsk og Luhansk var russisktilhørigheten og andelen av russere og russisktalende særlig høy.

Da det ble opprør på Maidanplassen i Kiev i 2014 , og utvilsomt et flertall av befolkningen ønsket en sterkere vestlig tilknytning, kanskje særlig p.g. av den lovede økonomiske vestlige støttepakke, ble president Janukovitsj  kastet, Porosjenko ble valgt og den vestlige tilknytning ble nærmest et faktum. De nevnte 3 østlige provinsene ville ikke være med på dette. Krimhalvøya som opprinnelig tilhørte den russiske sovjetrepublikk, ble under president Krustsjov, kanskje mest av praktiske geografiske grunner, overført til den ukrainske sovjetrepublikk i 1954. Det var åpenbart at det store flertallet der ville foretrekke heller å bli tilbakeført for å fortsette med tilknytning av Russland.  For å sikre legitimiteten av dette ble det den 16. mars 2014 hold folkeavstemning om saken. Vestlige observatører ble innbudt men kom ikke. Valget gikk likevel greit for seg, og over  96% av befolkningen stemte, som referert i Aftenposten, for en tilbakeføring til den russiske føderasjonen. Dette ble gjennomført, folk var fornøyde, og ingen blodsdråpe ble spilt.

Til tross for sin lovprisning av demokrati, falt dette tungt for brystet for vestmaktene, som siden aldri helt har blitt fornøyd med overføringen som  sett utenfra må sies å være fornuftig. De har i hele ettertiden kalt den fredelige tilbakeføringen for annektering, selv om det må være åpenbart for enhver, at det like gjerne var Ukraina som ble annektert av vestmaktene.  Før valget lovet Porosjenko provinsene Donetsk og Luhansk frie valg, underforstått at de, om de ønsket, heller kunne knytte seg til Russland enn å fortsette som en del av det vestifiserte Ukraina.
Med valget av Porosjenko som ny president, knyttet landet seg nært til vesten, utvilsomt etter ønske fra folk flest, men ikke fra folket i Øst-Ukraina! I all hast kom den Amerikanske utenriksminister   John Kerry farende, ga ytterligere støtteløfter. Dermed ble løftet om frie valg i øst-provinsene fullstendig neglisjert.  Folket i øst ble tvunget til å være med på lasset mot vest. Dette var til stor forargelse og motstand på de kanter, og så startet den ufred og kriging som siden har pågått mellom øst og vest i landet – og vel enda mer beklagelig, kampene ble støttet av stormaktene på begge sider.

Hvorfor i all verden skulle Amerikanerne og Vesten tviholde på å beholde disse provinsene som en del av Ukraina, i høyeste grad mot deres egen vilje? Måtte de ikke være fornøy med å ha karret til seg resten av landet, så fred og fordragelighet kunne bestå?  Annekteringen  (om vi kan kalle det så) fra vest har siden i stor grad  ødelagt utviklingen ikke bare i østprovinsene, men i stor grad i hele landet. Dette har skapt mistro og hat mellom øst og vest og har ødelagt mye av den fredelige utvikling som var på gang. Når russerne har forsøkt å holde sin vernende hånd over disse provinsene og gitt dem i alle fall moralsk støtte i kampen for frihet fra det nye Ukraina, har de blitt møtt med betydelige sanksjoner fra vest, Norge inkludert, og mistilliten og hatet mot vest har økt.

Når nå Aftenposten skriver om fare for invasjon i Ukraina, rett eller feil,  bør det være åpenbart at det finnes en enkel løsning på problemet:

La de østlige provinsene få frihet til å gjøre som de ønsker, å lene seg mot øst eller vest, la dem få gjennomføre frie valg. La det bli fred i området.
La oss endelig få se at vår Jens Stoltenberg, generalsekretær i NATO,  gjør noe viktig som gavner verdensfreden. La oss endelig få se at han kan vise litt selvstendighet, og kalle på frie valg og frigivelse av øst-provinsene i i Ukraina.

La oss få slutt på den nye kalde krigen som dette har skapt. La Øst-Ukraina få  holde frie valg. La dem få sin frihet. La oss alle få begynne på en fredelig æra med slutt på meningsløs skitt-kasting mellom øst og vest. La oss få slutte å være engstelige for ytterligere militær opptrapping og for de fullstendig meningsløse konfliktene, utvilsomt for størstedelen  skapt av oss! Nå har vi sjansen!  Det kan bli fred i verden om vi ønsker det!
Bjørn

Konflikten i Øst-Ukraina er farlig. Vi kan gi den en lykkelig løsning!

Nå brygger det opp til ny strid i Ukraina. Det er svært alvorlig. Ingen vet hva det kan ende med.  Det startet i 1954, da var både Ukraina og Russland en del av Sovjetunionen. Russland med Khrusjtsjov i spissen ville styrke sitt forhold til Ukraina, og fant det praktisk å delegere administrasjonen av Krim-halvøya til Ukraina. Dermed ble Krim en del av Ukraina, men likevel fortsatt en del av Sovjetunionen.

Men så I 1991, under Gorbatsjov, ble Sovjetunionen oppløst. Russland og Ukraina ble selvstendige stater i nært samarbeid med hverandre. Ukraina er vel ½ gang større enn Norge, og er rikt på jordbruksressurser. Landet har 41 millioner innbyggere, hvorav 2 millioner på Krim. Krim har over 60% russere og bare  20% Ukrainere.

I 2014 var Janukovitsj president i Ukraina, og det var magre tider. Det kom tilbud om hjelpepakker både fra Russland og fra EU/USA. Tilbudet fra vest var best. Særlig Amerikanerne ønsket å få mer innpass i landet, støttet av store demonstrasjoner på Maidan-plassen i Kiev. Janukovitsj som var øst-orientert ble kjeppjaget og den vest-orienterte Porosjenko ble valgt i stedet. Før valget ble det murring i de østlige oblastene (fylkene) Donetsk og Luhansk. De ønsket ikke å være med på noe flyttlass mot Vest. Porosjenko lovde dem folkeavstemning om tilknytningen til Ukraina straks valget var over. Da roet de seg, og regnet med at de ville slippe å endre sin internasjonale tilknytning fra øst til vest.

Befolkningen i disse 2 oblastene består av nesten 40% russere. Språket er hovedsaklig russisk.  De opprinnelige russerne hører til der i forbindelse med drift av kull- og malmgruver, stålverk og maskinproduksjon. Området grenser mot Russland og utgjør knapt 9% av arealet i Ukraina, og 17% av befolkningen.

Men så hendte det under valget av Porosjenko som ny president, at særlig amerikanerne nødig ville gi slipp på dette Donbass-området (Donetsk og Luhansk).  USAs utenriksminister John Kerry kom farende i all hast og fikk forpurret den lovede folkeavstemningen i Donbass.  Dette vakte betydelig harme, og konflikten utviklet seg snart til vold og krigshandlinger.
Det har forundret og overasket meg litt at Putin lot dette skje uten å bry seg, eller ta særlig del i konflikten. Han hadde lovet å holde sin beskyttende hånd over Donbass-samfunnet.

Det eneste russerne foretok seg var å organisere en folkeavstemning på Krim. Den fikk over 96% tilslutning til ønsket om tilbakeføring av Krim til russisk styre. Dette ble da gjennomført, og var til glede for befolkningen der. Ingen blodsdråpe eller tåre ble felt på Krim i den anledning.  Vesten, Norge inkludert, har i ettertid kalt dette for annektering. Det er dessverre ikke særlig realistisk eller flatterende for oss! Folk som frekventerer området forteller meg at den alminnelige tilstand på Krim er vesentlig bedre nå enn den var før 2014 da russerne overtok

I 2019 ble show-mannen Zelensky valgt til ny president i Ukraina. Han har i hovedsak videreført Porosjenkos linje, men er dessverre vesentlig mer aggressiv.  Han har innført flere restriksjoner overfor Russland, blant annet stengt 3 russisk-vennlige TV-kanaler. Utviklingen har falt russerne og Putin tungt for brystet, og de rasler nå med sablene. Ingen vet hva dette kan føre til. Merkelig nok har NATO i stedet for å forsøke å roe gemyttene, støttet Zelensky og kommet med trusler mot russerne. Lykkeligvis er Ukraina, så langt, ikke med verken i EU eller NATO.   Vi kan likevel ikke se bort i fra, at Norge med sitt NATO-medlemsskap, kan bli tvunget inn i konflikten!

Ingen fra vest har så langt gjort noe konstruktivt i saken. Jeg regner med at det bare er en viktig ting som må til for å løse problemet: Gjennomfør folkeavstemningen i Donbass-området og la demokratiet få seire! Da vil utvilsomt disse oblastene få sin selvstendighet.  En rimelig grad av rettferdighet kan bli gjeninnført, vi kan alle puste lettet ut og vi kan se fremtiden lysere i møte!
Norge kan gjøre en viktig ting: Forlang overfor presidentene Biden og Zelensky samt NATO at det straks blir gjennomført folkeavstemning i Donbass-området øst i Ukraina, så demokratiet kan seire og vi alle kan smile til hverandre og puste lettet ut! Dette er alvor. 13000 er drept i saken så langt, det kan vise seg å bli bagateller.
Hva vil du gjøre med saken? Nå haster det!
Bjørn