Hvor farlig er det å ha en negativ innstilling?

Dette spørsmålet ble forelagt meg. Jeg syntes det var for negativt vinklet, og jeg svarte som følger:

Negativ innstilling til hva??
Selvfølgelig skal vi ikke ha en en negativ innstilling til noe uten situasjonsvurdering. Ved de aller fleste saker er der pros og cons, og disse må vi alltid veie mot hverandre før vi tar stilling til en sak.
Å la være å vurdere en situasjon og bare jatte med er livsfarlig og er utvilsomt noe av årsaken til alt galt og uheldig som foregår både i samfunnet og på det personlige plan.
Det kan også også være uhyre skummelt for opphavet til nye eller gamle ideer ikke å få innsigelser. Noen ganger kan innsigelser være basert på vanetanker og feiloppfatninger som florerer i samfunnet. Du kjenner nok begrepet hylekor! Andre ganger er de basert på tenkning og fornuft og kan hjelpe oss å komme på rett kjøl, hva enten det gjelder storsamfunnets tanker og handlinger eller personlige saker.
(Det forsøker jeg her i bloggen, men jeg vil gjerne også gi plass til dine tanker.  Vi bør jo alle være åpen for at motsigelser noen ganger kan være på sin plass.  Er de ikke det, så åpner de i alle fall for drøfting av saken og ytterligere  forklaring som det ofte kan være behov for!)
Nå vil jeg gjerne høre hva du tenker om saken!
Bjørn

Hvordan virker vår opprustning på andre nasjoner og på oss selv?

Tror du vi får folket og ledelsen til å forstå realitetene og problemene?
Forsvaret er dessverre for fryktinngydende! Særlig

fordi det er sammenspunnet med NATOs enorme krigskraft.
For ikke lenge siden hadde vi besøk av amerikanske atomvåpenfarkoster både i
Tromsø og Bergen. Dette, og mye annet, har naturligvis vakt stor bekymring i
Russland. Selv om vår intensjon bare har vært å sikre oss selv, har det av
andre blitt oppfattet som en voldsom trussel mot dem!

Hva har det resultert i? Naturligvis betydelig frykt, særlig hos russerne! Frykten har igjen trigget både akselerert opprustning og krigstrening rettet mot oss. Frykten deres har blant annet ført til trening i atomangrep, spesifikt rettet mot Tromsø og Bergen med øvelser utenfor Norskekysten! Det har gjort dem klare til å utslette oss, ikke fordi de ønsker det, men av ren redsel for hva vi kan finne på overfor dem!

Svaret på enhver opprustning på vår side er helt naturlig økt opprustning også der, økt spenning, økt hat, økt gjensidig opprustning og økt utslettelsesfare: Jo mer vi ruster, dess større fare setter vi ikke bare potensielle motstandere i, men faktisk, særlig oss selv!
Supplert med den ganske meningsløse nedsnakkingen og propaganda vi har brukt om russerne har det hele i stor grad resultert i økt trussel mot oss!

Det er på høy tid at vi ser disse enkle fakta i øynene. Det er på tide at vi innser at skal vi få økt trygghet i landet vårt, må vi faktisk ruste ned og ikke opp!
Vi må slutte å tro at noen vil angripe oss for å erobre oss. Når noen ruster mot oss er det fordi de er engstelige for hva vi kan finne på, ikke fordi de vil kapre vårt territorium!
Russerne på sin side er humanitært sett dårligere stilt enn oss. For dem er opprustning en veldig stor byrde som går ut over levestandard og trygghetsfølelse. Spør dem! De kan utvilsomt forsikre deg om at det er ikke noe de heller vil enn å kunne engasjere seg mer i å utvikle de positive sidene ved tilværelsen og mindre i krigsforberedelse. Mest av alt ønsker de egentlig å være venner med oss. La oss reagere tilsvarende!!

Se nå bare på det nøytrale Sveits med sitt folkestyre og sine enorme verdier som vel kunne friste noen hver:
De er ikke medlemmer verken av NATO eller EU, og deres forsvarsutgifter er blant de aller laveste i verden med 0,7% av sitt BNP. De virker ikke truende på noen. Derfor har de heller ikke, gjennom alle moderne tider, vært truet eller angrepet!
(Kanskje det dummeste de har gjort er å være med på de samarbeidsødeleggende sanksjonene mot Russland, men foreløpig har ikke det hatt noen betydning for dem. For å kunne påvirke russerne i positiv retning er naturligvis noe tillit og samarbeid viktig.)

Javisst: Putin gikk til et grusomt angrep på Ukraina. Hvorfor gjorde han det? Det var, helt åpenbart fordi (og det har han bekreftet!):

  1. Han ble engstelig for Vestens stadige overtakelse av flere av deres nabostater som var tenkt å være noenlunde nøytrale.
  2. Hoveddelen av Ukraina ønsket tilknytning mot vest, men han ble fortvilet da vesten også tiltvang seg østområdene i landet som i stor grad var bebodd av hans folk. Han hadde allerede sett på borgerkrigen som hadde rast i 8 år, og har fra tidligere lovet dem beskyttelse.
  3. Han var engstelig for at NATO skulle inkludere Ukraina og utgjøre en økt trussel mot samfunnene i øst. (NATOs nylige oppførsel i Libya og Irak har neppe heller beroliget ham.)

Det paradoksale er, at hadde vi i stedet for å overøse Ukraina med
ødeleggelsesvåpen, latt østprovinsene få sin frihet etter folkeavstemning,
hadde krigen vært over forlengst! Da kunne vi alle ha levet med tillit,
samarbeid, reelt demokrati, fred og en positiv utvikling.
Det vil dessverre amerikanerne og NATO fortsatt ikke
være med på, og vi lar oss styre av dem – heller enn å tenke selv!

Unnskyld uttrykket: Da går alt som vi ser til Helvete. Hva kan du gjøre for å hjelpe oss å snu den meningsløse utviklingen?
Bjørn

Hvorfor vil så mange sende mer våpen til Ukraina, når de ser at det bare forlenger krigen, skaper mer vondt blod, dreper flere og ødelegger landet?

Dette spørsmålet fikk jeg på et nett-forum og svarte som følger, så nå vil jeg gjerne høre hva du tenker om saken!:

Takk for et godt og viktig spørsmål!
Det er dessverre ikke bare russerne som driver propaganda. Vi er også i høyeste grad utsatt for opphissende propaganda, kanskje særlig fra USA og NATO.  At vestlig propaganda virker på oss, kan du også tydelig se på de fleste innleggene i media!

Putin har gjentatte ganger  fortalt oss at det han sloss for er frihet for Ukrainas  øst-provinser.   I motsetning til resten av landet,  ønsker  majoriteten der sin primære tilknytning til Russland.  Hos oss hamres det  løs om at Putin ønsker å legge hele landet under seg og nærmest tyrannisere dem – og klarer han det, vil han også forsøke å gjøre det samme mot oss, hevdes det. Påstandene er naturligvis uten noen som helst sannsynlighet eller rot i virkeligheten. Skulle han ønske å angripe oss, ville  det nok langt heller være som en reaksjon på vår understøttelse av krigen mot Russland.

Vi  vet utmerket godt  at ønsket i Øst-Ukraina om fortsatt Russisk tilknytning er både reelt  og  heller ikke unaturlig, ettersom en stor del av befolkningen der er av russisk opphav og har mye av sin kontakt i Russland. For å forsøke å skjule dette faktum har vi heller ikke ville være med å styre og kontrollere folkeavstemninger om saken, men heller stemplet dem som urealistiske, noe de da gjerne også har blitt.

Putin har faktisk gjentatte ganger tilbudt fred om øst-regionene kan få sin frihet. Det var da også tvangs-vest-tilknytningen   av de uvillige øst-provinsene i 2014 som førte til borgerkrigen i Øst-Ukraina som varte i 8 år og krevde 14 000 menneskeliv! Den ble dessverre avløst av Putins enda grusommere og ganske umenneskelige invasjon. Han orket ikke å være vitne til krigen lengre, og startet noe som skulle vise seg å bli langt verre!

At majoriteten i øst heller ønsket å knytte seg til Russland enn til oss, det burde vi ha respektert. Demokrati bør også gjelde når det går i vår disfavør! (Som vi husker var det USA’s utenriksminister John Kerry som fikk president Poroshenko til å gå fra sine løfter om folkeavstemning om saken)

Noen blåser av Putins tilbud og sier  det er bløff når han ber om stillstand i kampene for å gjennomføre fredelige forhandlinger. Men i en sånn situasjon er vel intet bedre enn å prøve ut hans ønsker og snakke fornuftig sammen, så erfarer en snart i hvilken grad de uttrykte ønskene er alvorlig ment eller ei!?

Når vi på vår side ikke vil erkjenne at det er fornuftig, er jeg redd vi må innse at amerikanerne, også gjennom Zelensky,  for en hver pris vil sikre seg hele landet, koste hva det koste vil. Det vi nå erfarer er katastrofalt og sørgelig! Krigen kunne, om vi ville, vært over forlengst!
Bjørn

Burde vindturbinene på Fosen rives?

En bør aldri bygge noe som helst uten at alle konsekvenser er utredet og alle berørte har fått sagt sin mening. Der er alltid kryssende hensyn og følger.

Du trenger den strømmen du får, og vi har for lite av den! Hvorfor det? Primært fordi både folketallet, kravene og det individuelle forbruket øker og vi «trenger» stadig mer bygg, bedrifter, veier, mat og klær som alt trenger strøm.
Vi burde egentlig klare oss godt med vannkrafta, om vi ville stanse befolkningsveksten og redusere kravene. Det aller enkleste og viktigste er naturligvis å redusere befolkningsmengden, kravene og forbruket, men det mases dessverre hele tiden om det motsatte! Hva vil du?

Da blir spørsmålet: Hvordan skal vi dekke kraftbehovet? Vannkraft, Vindkraft på land eller hav, Solstrøm, Kullkraft, Gasskraft, Bølgekraft, Kjernekraft, Jordvarme eller hva? Selvfølgelig må vi da vurdere fordeler og ulemper. Alle har de ulemper, større eller mindre! Jeg vil gjerne sette opp et regnestykke, men er ennå ikke klar for det. Men dette er vel noen av de viktigste faktorene:

Hva er ulempene med vindkraft på land?
– Investeringer i forhold til produksjon og levetid: Langt ifra blant de verste. Svært mye bedre enn havvind.
– Ofring av liv for mennesker og dyr: Faktisk blant de bedre. ( De desidert verste her er nok kullkraft og kanskje kjernekraft)
– Natur- og arealbelastning: Får vindkraftra levetid, er den kanskje den beste av alle, noen få kvm og noen enkle adkomstveier, som kan gro til. Vesentlig bedre enn vannkraft!
– Utseende: Som med motene, et spørsmål om innstilling til saken!
– Tid for strømproduksjon i forhold til forbruk: Så lenge vi har vannkraft ved siden av, er det et begrenset problem.
– Lyd: Normalt moderat og søvndyssende
– Klimabelastning: Moderat. Den stagger også vinden i området!
– Beiteutnytting: Sannsynligvis et spørsmål om tilvenning. Da de første bilene kom ble hestene livredde. Nå enser de dem ikke!

Vi kan ikke si nei til noe uten å si ja til noe annet. Hva velger du da? (Personlig ser jeg at befolkningsbegrensning er det viktigste. Den sparer oss ikke bare for folks kraftbehov men også for  videre utbygging av bygg, veier, industri m.m. som alt igjen krever strøm og bryter ned naturen. Å redusere folketallet henger ikke bare sammen med fødselsraten men mer med innvandringen.  Nøden i verden lindrer vi ikke ved å ta folk hit, men ved å hjelpe folk der de hører til. Det har jeg god erfaring for!)

Vindmøllene står der allerede og belastningene er små i forhold til andre alternativer. De gir store fordeler i forhold til belastningene. Å flytte dem er nå svært krevende og virker mot sin hensikt!
Vindmøllene gir inntekter. Sørg da bare for at disse kommer lokalbefolkningen, reindriftsamene og reinbeitingen til gode i stor grad så tror jeg alle kan bli  godt fornøyde.
Bjørn

Skal vi fortsette å levere våpen eller få i gang en dialog?

Ja! Nå begynner det heldigvis omsider å gå opp for oss at løsningen også for Ukraina, går igjennom å snakke sammen! Da er der håp!
Som ved andre kriger er det bare gjennom samtaler og fornuftige forhandlinger  problemene kan løses! Fortsetter vi bare å ødelegge hverandre med krig, løser vi ingen problemer. Tvert imot!  Vi bør nå ha erfart at krigen ødelegger ikke bare hverandres liv og livsgrunnlag men også tillit og vilje til å kommunisere. Med krig skaper vi hat, ødeleggelse og hevnlyst.

Beklagelig, dette har ennå ikke gått  fullt opp for verken oss, USA eller NATO. Vi fortsetter med krigshissing, våpenrasling og  meningsløs propaganda full av falske slutninger. Blant vår farligste propaganda  er påstander om at gir vi etter for Putins ønsker, så vil hans appetitt på å legge under seg resten av Europa vokse, og vi setter oss selv i fare!

Dette er naturligvis meningsløst og livsfarlig tøv. Jo mer  motstand og vold Putin møter, dess mer vokser både hans frykt og hevnlyst. Ikke bare han, men store deler av  østen  vil da erfare at vi vil rane til oss områder og tviholde på dem. De vil tro at vi vil gjøre  nye fremstøt for etter hvert å legge Russland under oss! Dette uttalte Putin også i sin tale til folket nå den 22/2. Det var tydelig å se i videoen fra det store møtet at han fikk gjennomslag for sin frykt.  Dette er dessverre en naturlig reaksjon på situasjonen slik de opplever den.

Derimot, forhandler vi fornuftig og respektfullt med Russerne om situasjonen, vil de erfare at vi er humane mennesker som ønsker konstruktive løsninger til det beste for alle. Realiteten er altså det motsatte av de tanker både NATO og flere av våre ledere pumper oss fulle av!
Til overmål, NATOs leder har også gått ut og skrytt av at han ikke har villet snakke med Putin overhode!

At Putin på sin side ønsker å snakke med lederne i Ukraina og Vesten, har han gjentatte ganger vist. Han har også gjort klart sitt mål for krigen: Mulighet for selvstyre i østlige områder i Ukraina uavhengig av resten av landet. Målet er faktisk fornuftig, selv om hans krigsangrep var og er barbariske og tragiske. De virker også til de grader mot sin hensikt. Det gjelder generelt for krigsangrep og  voldsanvendelse. Problemer med motstridende interesser kan ikke løses med vold. Det burde v i for lengst ha lært!

Hvorfor gikk Putin til krig? Hva vil han oppnå? Vi vet det godt! Men det ser ut til at noen ønsker at vi skal glemme det! Putin har mast om det igjen og igjen. Han nevnte det også som et ultimatum kloss etter krigens start:  Han aksepterte faktisk at Ukraina slet seg løs fra sin Russland-tilknytning og knyttet seg til Vesten. Folket ønsket det. Det stemte bare ikke for majoriteten i øst-provinsene. De ønsket å beholde Russland som sin nærmeste samarbeidspartner. Det var neppe rart i deres tilfelle. De snakker Russisk, har sine forbindelser der og er av Russisk ætt. (Donbas-regionen som det særlig dreier seg om utgjør 7% av  arealet og 14% av befolkningen i Ukraina) President Porosjenko lovet dem folkeavstemning og frihet. Men da kom USAs utenriksminister John Kerry farende. Da han drog tilbake var lovnadene glemt. Ukraina skulle være ett rike, basta!  Så brøt helvete løs! Folket i Donbass-regionen var i opprør og borgerkrigen som varte i 8 år med 14 000 drepte startet!

Ukraina er egentlig et rikt land, Europas største og et gedigent kornkammer. Der er  rikelig næringsgrunnlag både i Øst og Vest. Landet tåler utvilsomt godt å bli delt i to!
Putin ble forferdet over mangel på frihet for østprovinsene. Han ble også redd  for ytterlige krav om vestifisering fra USA.
Hans bønn om folkeavstemning og frislepp for øst-provinsene møtte døve ører, også hans frykt for NATO medlemsskap. Spenningene bygget seg opp gjennom 8 år.  Til slutt ble det for mye for han, og det braket løs!

I 2019 overtok Zelensky som president etter Porosjenko. Han viste seg å være striere og  mindre kompromissvillig. Jeg vet ikke hva som ville skjedd om Porosjenko hadde fortsatt som president. Kanskje hadde krigen vært unngått?
Jeg forstår ikke hvorfor Zelensky er så tiljublet i Vesten som han er. Var det ikke for han, ville nok kompromisser vært mulig. Når han nå blir tiljublet i Vesten og får levert mye våpen, er det utvilsomt grunnen til at krigen fortsetter. Vi har altså en stor del av skylden for det!  At krigen ødelegger landet fullstendig og skaper livsfarlige gnisningen i verden må være åpenbart for oss alle. Det resulterer i økt frykt og økt opprustning. Det skaper økt fare for oss alle. Det ødelegger miljøet og  livsgrunnlaget i mange land.

Løsningen synes åpenbar: Gi Øst-Ukraina den frihet de ønsker. La dem selv få bestemme gjennom frie valg! Da kan vi oppnå:

  1. I  Øst-provinsene får de etterlengtet frihet og kan endelig konsentrere seg om positive oppgaver. Jeg tror nok de da gjerne vil samarbeide med både oss og resten av landet. Årsaken  til borgerkrig er også forsvunnet!
  2. I resten av Ukraina blir de omsider kvitt all frykt og krig. De kan starte å bygge opp igjen landet sitt og jobbe mot positive mål i stedet for en ny borgerkrig.
  3. Putin og Russland vil se at vi ikke er så maktsyke, truende og utilnærmelige som vi nå gir inntrykk av.  Da foretrekker de utvilsom samarbeid fremfor krig.
  4. Vi i Vesten kan igjen  legge angsten på hylla og se at samarbeid med alle skaper mer trygghet og glede enn det våpen og krig gjør. Vi kan igjen samarbeide mot felles fornuftige mål.

Kan vi nå bare tenke klart, fritt for falsk propaganda, stanse krigshissingen og våpenleveransene, få partene til å sette seg ned og søke fornuftige løsninger vil våre  sorger være slukket! Da kan  vi skape samkvem og tillit, demilitarisere, og heller ofre oss for reelle problemer i verden. Vi har nok av dem!

Men egentlig: Det er ikke spørsmål om vi kan, bare om vi vil! Vi har selv forårsaket økning av spenningene og krigen. Vi kan få partene til å roe seg. Vi kan begynne å samarbeide i stedet for å sloss og ødelegge. Vil vi det? Vil du?
Bjørn 

 

Spionasje. Hva tenker du om det?

En litt uvanlig tanke kanskje, men det spørs om det ikke er riktig lell:


La dem spionere på oss så mye de vil! Jo mer spionasje dess større trygghet for oss!:
Når de vet alt om oss, skjønner de at vi ikke vil dem noe vondt!
Da behøver de  ikke  å være redde for oss! Da trenger de ikke å beskytte seg mot oss: De ønsker egentlig ikke å ruste opp, de bare tror de er nødt til det fordi vi oppfattes som så grusomme!
Da kan alle slappe av og heller bruke kreftene til å skape en bedre verden!


Spionasje skal drøftes i Ekko på P2 tirsdag formiddag. Jeg sendte dem dette innlegget. Jeg tviler sterkt på om de er enige med meg, og om de tør ta opp innlegget i det hele tatt. Men tenk over saken, lytt gjerne på dem og hør om dette kommer med!
Så vil jeg gjerne høre hva du tenker om saken: Skal vi tro at det svarer seg å være åpen om hva vi driver med, eller tror du der er ting vi bør holde hemmelig? Driver vi med masse snusk vil vi vel helst det, men ønsker vi fred, tillit med samarbeid om positive verdier og fornuftig utvikling i verden, er vel saken en annen?

Kanskje sier de: Huff nei! Se bare på Ukraina hvordan Putin massakrerer dem. Var jeg der ville jeg kanskje prøve å forklare  årsaken til Putins barbariske handlinger.  Da amerikanerne fikk Porosjenko til  å tviholde på de østlige, veldig pro-russiske provinsene og der ble langvarig og alvorlig borgerkrig, rant det  til slutt over for Putin. Da torde han ikke annet i frykt for videre maktovertakelser. Hva slags demokrati  sloss vi for når  kontakten med Russland er så viktig for dem at de i 8 år har drevet blodig borgerkrig?

La oss nå få høre dine tanker om saken!

Jeg fikk dette spørsmålet fra en mann: Hvor kan jeg benytte mine ypperlige russiske språkferdigheter?

«Har du litt fornuftige synspunkter og konstruktive tanker også, så vet jeg en russer som føler seg ensom, og nok veldig gjerne vil drøfte problemene sine med deg. Det dreier seg om en uhyre viktig sak! Jeg vil også gjerne høre fra deg når dere har snakket sammen. Det er dessverre nesten ingen som har villet snakket med han det siste året. De sier veldig feilaktig at han ikke vil snakke med dem og at de ikke har noe å snakke om.
Han har dessverre drevet krig i det siste og forsøkt å fortelle oss at det han sloss for, egentlig bare er at befolkningen i Øst-Ukraina skal få sin frihet og et selvstendig demokrati, men det har visst ikke gått opp for oss ennå. Det ville kanskje ikke være så dumt ettersom vi da antakelig slipper å frykte en ny borgerkrig i området der.
Han heter Putin, og en av dem som ikke har villet snakke med han er sjef for NATO, og sitter nå å lager propaganda med merkelige skrekkhistorier om hva Putin kan finne på om ikke Ukraina «vinner» krigen. Men blir Putin overvunnet, så blir han nok veldig redd,  vonbråten og  hevngjerrig!
Jeg håper det kan være noe for deg, så kanskje du kan bli verdens reddende engel!  Lykke til!»
Bjørn

Ikke bli en slave av hva andre tenker! Bli som eselet, fri og sterk!

En dag falt et bondeesel ned i en brønn. Dyret gråt høyt i timevis, mens bonden prøvde å finne noe å gjøre for å få ham ut.
Til slutt bestemte bonden at eselet var gammelt og brønnen allerede var tørr og måtte tildekkes likevel; at det virkelig ikke var verdt å trekke eselet ut av brønnen..
Han inviterte alle naboene til å komme og hjelpe ham. De tok hver sin spade og begynte å kaste skitt i brønnen.
Eselet skjønte hva som skjedde og gråt fryktelig høyt. Så, til alles overraskelse, ble han stille etter noen spader med skitt.
Bonden så til slutt ned i brønnen og ble forbløffet over det han så… for hver spade med skitt gjorde eselet noe utrolig: Det ristet av seg jorda og tråkket på toppen av skitten.
Snart så alle overrasket hvordan eselet nådde munningen av brønnen, gikk over kanten og trasket ut…

Livet kommer til å kaste skitt på deg, all slags skitt… trikset for å komme ut av hullet er å riste det av seg og bruke det til å trappe opp. Hvert av våre problemer er et steg opp.
Vi kan komme ut av de dypeste hullene hvis vi ikke gir opp…
Bruk landet de kaster deg for å komme deg videre!!!

Husk de 5 reglene for å være lykkelig:

1. Frigjør hjertet ditt fra hat.
2. Frigjør sinnet ditt for distraksjoner.
3. Forenkle livet ditt.
4. Gi mer og forvent mindre.
5. Elsk mer og… rist på skitten, for i dette livet må du være en løsning, ikke problemet!

Forfatter ukjent
(tatt fra et annet forum til ettertanke!)

Hva tenker du om å gi Stridsvogner til Ukraina? Vil det påvirker kampene ?

Dette spørsmålet fikk jeg i et temmelig krigersk tidsskrift. Jeg svarte som følger og fikk der noen negative reaksjoner fra de mer krigerske som jeg svarte på.
Fint om jeg også kan få dine reaksjoner når du har tenkt  nøye gjennom saken!:


Ja, all innpøsingen av våpen har både påvirket og muliggjort kampene! Var det ikke for alle våpnene ville krigen vært over etter få dager. Ukraina kunne vært spart for enorme ødeleggelser, lidelser og drap. Donetsk-området hadde nok da blitt en selvstendig stat med samarbeid først og fremst med Russland men også med Ukraina og Vesten. Vi kunne utvilsomt ha pustet lettet ut!

Tyskland er naturligvis den som har erfart størst krigsødeleggelser og antakelig derfor ser lettere hva våpen kan føre til i aggressive hender. Allikevel lot de seg til slutt presse til å akseptere disse våpenleveransene.
Ja, det vil få konsekvenser. Det vil påvirke kampene. Slossingen, drapene, og ødeleggelsene vil forlenges og økes. Hatet og hevnlysten vil vokse på begge sider. Alt dette vil naturligvis først og fremst gå ut over Ukraina selv der kampene foregår, selv om Russerne nok også vil lide mer.

Åh, hadde vi bare unngått alle våpenleveransene, hvor mye lettere og fredeligere ville ikke alt ha vært!
Putins angrep var umenneskelig og barbarisk selv om han hadde sine grunner. Det vanskeliggjorde også mulighetene for en fornuftig og fredelig løsning på Donbass-konflikten.

Fornuftig sett kunne alt ha blitt så mye bedre for alle uten denne meningsløse krigen. Øst-regionene i Ukraina kunne blitt selvstendige og etablert et fruktbart samarbeid med både øst og vest, og vi kunne alle konsentrere oss om å redde verden i stedet for å bryte den ned med uvennskap, mistillit, våpen og krig.

Kommentarer fra Publikum:

Fra  A.L.:
En verden der gale imperialister får ture fram uten motstand, er ikke en verden vi vil ha. Å nekte Ukrainerne hjelpen de ber om, er jo nettopp å la de aggressive hendene vinne fram. Vi kan ikke la Putin forme Europakartet! Er det noen som bringer uvennskap og mistillit er det styret hans. Og de skal belønnes med å få ta det de vil???
Mitt Svar:
Nei, helt klart, vi ønsker ikke gale imperialister verken i øst eller vest, og slett ikke krig!
Putin har gjentatte ganger erklært sine mål med krigen: Frihet for øst-regionene etter folkeavstemning til å danne selvstendig demokrati og mulighet til å beholde sin sterke tilknytning til Russland. Få dager etter krigsutbruddet lovet han Zelensky å stanse krigshandlingene om det ble etterkommet. Det er vel neppe rart at majoriteten i Øst-Ukraina ønsker det? De er av russisk opprinnelse, snakker russisk og føler seg knyttet til slekt og venner der.
Det ulykksalige var at John Kerry kom fra USA og fikk Porosjenko til å gå fra sine løfter om folkeavstemning i regionene om spørsmålet. Da, i 2014, startet borgerkrigen om frihet for regionene og 14000 ble drept. Til slutt mistet Putin besinnelsen og gikk til det ulykksalige krigsutbruddet.

Skulle Ukraina «vinne» denne krigen vil ikke bare mye av landet være ødelagt, men verst av alt: Øst-Ukrainernes ønsker vil ikke bli etterkommet, de får ikke sin frihet, og vi risikerer gjenopptakelse av borgerkrigen!!! Og enda verre: Putin vil erfare seg slått og se at Østregionene er «stjålet». Da vil han nettopp føle behov for ytterligere opprustning, og kanskje også angrep mot vesten.
Løsningen må være åpenbar: De ansvarlige må sette seg ned og drøfte saken med Putin, og la Øst-regionene få sin frihet. Da vil krigen stanse, gjenoppbygning, forsoning og internasjonalt samarbeid kan starte. Farene fore eskalering vil da forsvinne.
Det trenger vi sårt!!!

Fra I. K. H.:
Akkurat som i 1938–45 Hadde dei angrepne ikkje fått hjelp utanfrå den gong heller så hadde krigen vore langt kortare enn den vart. Men Jødeforfølging og rensking av ikkje ariske element i befolkningen hadde nok gått som planlagt i lang tid. Høyrest forlokkande ut, eller?
Mitt svar:
Det er mye å si om den saken, men neppe særlig relevant for situasjonen i dag. Det aller beste hadde naturligvis vært om vi hadde vist omsorg for Tyskland i 30-åra, da hadde der neppe vært særlig grobunn for utvikling av Hitlers aggresjonsoppbygging, og krigen kunne ha vært unngått

 Fra H.B.:
Du skriver at Donetsk også ville samarbeidet med Ukraina, men glemmer vist at Russland prøvde å innta Kiev og da hele Ukraina. Dessverre tror jeg du er ganske naiv og glemmer Russlands aggresjon som nå har foregått over lengere tid. Det er ikke bare Ukranias frihet som står på spill.
Mitt Svar:
Nei, jeg glemmer ikke, er bare ikke sikker på at «innta» er det riktige uttrykket her. De sloss dessverre mot store deler av Ukraina ja, men jeg tror vel helst at de sloss mot de som tviholder på Dontetsk etc. for å få dem til å frigi områdene.
Jeg er ellers ikke den rette til å svare på det! Snakk heller med Putin. Det er det dessverre ingen andre som har prøvd, verken Zulensky eller NATO-sjefen. Putin vet nok svaret. Kanskje går det an å finne løsninger sammen med han også?

Fra C.P.K.:
Hadde Europa lagt seg flat for Hitler i sin tid hadde en del millioner liv vært spart — i først omgang. Uten noen motstand hadde det vært fritt frem for Hitler & Co å drepe enda flere jøder, «bolsjeviker» og «annerledestenkere» enn det han til slutt klarte. Det er ikke klart at det hadde vært et bedre scenario.
Mitt Svar:
Nei, der finnes naturligvis ulike reaksjonsmåter utenom det å legge seg flat. Eksempelvis kunne vi ha vist mer omtanke og omsorg for tyskerne i 30-åra.
Problemsituasjoner som fører til krig er naturligvis ulike og krever ulike løsninger. Jeg har aldri sett at krig har noe som helst med konstruktive løsninger å gjøre. Den er jo ellers metoden som forverrer problemene heller enn å løse dem?
Drøfting og samarbeid pleier normalt å være grunnlag for alle gode løsninger.

Fra A.H.:
Først trodde jeg du var ironisk, men så kom tvilen. Hvis du har jobbet for FN så skjønner jeg at systemet forblir svakt. Så du vil ofre Ukraina for å sove bedre? Tror du virkelig Putin ville la Ukraina beholde noen form for selvstendighet? Tror du Putin er en pålitelig avtalepartner? Du fortjener ikke motargumenter, men noe langt enklere… en saftig spytteklyse midt i planeten…
Mitt Svar:
Les mitt svar over til A.L.!
Jeg er ellers ikke overbevist om at du er den fødte problemløser.

Fra B.B.
En artikkel befriende rensket for logisk tekning! Hvis Putin hadde kunnet så hadde han selvfølgelig erobret hele Ukraina (har du sovet i timen?). Dette ville vært første ledd i hans masterplan om å gjenopprette Stor-Russland. Neste post på erobringen ville da vært Baltikum, så en liten tur til Svalbard, og Finnmark ville vært umåtelig fristende.
Men selvfølgelig – i troll-briller ville en snill Putin etablert vennskap mellom rest-Ukraina og øvrige (livredde) sentral-europeiske stater. Og da hadde vi sluppet denne «meningsløse» krigen.
At du tørr!!
Mitt Svar:
Selvfølgelig! Denne krigen, som kriger flest. er meningsløs! Det behøver du ikke å sette i anførselstegn.
Les mitt svar til A. L. så oppfatter du kanskje litt av logikken.
Det er ikke logisk for meg at Putin ønsker å erobre hele Ukraina. Når han har angrepet dem, skyldes det nok først og fremst at det er de som holder fast ved områdene som ønsker uavhengighet fra Ukraina. Det har han også poengtert. Å sloss så hardt og ødeleggende i områdene han ønsker å beskytte er heller ikke logisk for meg.
Når Ukraina er villig til å sloss så voldsomt for å beholde motvillige Donetsk etc. er jeg litt engstelig for at han i økende grad kan føle behov for å få styring over landet som sådant.
Vil du ha sikkert svar på spørsmålene så snakk med Putin selv. Det er det mest fornuftige. Ingen andre involverte ser ut til å ha kommet på den tanke, verken Zelensky eller NATO-sjefen. Slike samtaler, om de føres noenlunde konstruktivt, kunne ellers vært uhyre givende og problemløsende!

Ukraina-krigen: En bønn til Folket, Stortinget og Regjeringen.


Dette er forferdelig! Vi oppfører oss grusomt, er medskyldige i at et fruktbart land som Ukraina legges i grus og folket der drepes for fote. Vi ødelegger verdensklimaet, skaper vondt blod mellom nasjonene, setter sivilisasjonens eksistens i fare; alt for å beholde kontrollen over et par meget motvillige provinser i Øst-Ukraina! Det er det det dreier seg om!

Kom til vettet! Si nei til enda mer våpeneksport og oppmuntring til enda mer forferdelig krig som ødelegger landet!

Joda, vi kan være hjertelig enig i det: Putin startet denne krigen. Det var en umenneskelig og fullstendig barbarisk handling. Det skulle han aldri ha gjort! Krig er alltid meningsløst og forferdelig. Krig bare forverrer situasjonen ytterligere, uansett hva det gjelder.
Men hvorfor i all verden gjorde han det?

I 2014, etter opprøret på Maidanplassen var Ukrainas tilknytning blitt endret fra øst til vest til stor jubel for storparten av landets befolkning. Putin aksepterte det, til tross for landets sterke tilknytning til Russland, og selv om han nok følte betydelig engstelse for hva det kunne føre til.
I  Donetsk-området i øst var situasjonen likevel en annen. Der ville brorparten av folket beholde tilknytningen til Russland. Det er kanskje ikke så rart siden de fleste er av russisk opprinnelse, snakker russisk og har nære kontakter i Russland?  Da Poroshenko ble valgt til president lovet han folkeavstemning i østområdene om fristillelse og selvstendig demokrati. Fristillelse ville etter alt å dømme ha ført til selvstendighet for disse områdene med fredelig samarbeid, først og fremst med Russland men nok også med Ukraina og Vesten

Hvorfor ville ikke USA være med på det? Hvorfor måtte de sende sin utenriksminister John Kerry til å be om fravikelse av planene? USAs ønske om å nekte fristillelse ble akseptert av Poroshenko, folkeavstemningen ble nektet og elendighetene begynte!
Nektelsen av frihet for Østområdene var ikke en god løsning! Borgerkrigen startet!

Borgerkrigen hadde vart i 8 år. 14 000 var blitt drept. Dette ble for mye for Putin, han som tidligere hadde lovet å holde sin vernede hånd over dem. Han lyttet også til NATOs uttalelser om innlemming av Ukraina i NATO. Han følte at alle hans ønsker om begrensning av trusselbildet mot Russland ble neglisjert. (Det er uhyre viktig å forstå hva han tenker, selv om det ikke stemmer helt med NATOs mål som nok er defensive. Like mye må vi  forstå at Putins mål  nok også egentlig er like defensive! Russland har intet å vinne på å beseire noe land i Europa )

Putin, som hadde lovet å holde sin vernende hånd over dem ble forferdet og forbitret, og ga dem moralsk støtte under borgerkrigen. Til  slutt, etter mye  resultatløse diskusjoner, bønner og formaninger mot døve ører fra NATO, om i det minste å holde Ukraina fri for NATO-utvidelse startet Putin sin offensiv!

Skulle likevel Ukraina ”vinne” denne krigen,  er det åpenbart at det vil koste langt større ødeleggelser av landet enn vi har sett til nå, mer drap, økt fare for eskaleringer på alle måter, og paradoksalt nok, problemsituasjonen vil ikke være løst: Østprovinsenes misnøye vil være minst like stor som før! Kanskje kan vi da risikere at borgerkrigen starter på nytt?

Kan det ikke nå snart bli mulig for oss å se at vi har stor skyld i  Putins aggresjon og at den beste løsningen fortsatt vil være at Øst-Ukraina får opprette selvstendig demokrati? Fred og samarbeid mellom alle nasjoner kan gjenopprettes og verden kan blomstre!
Putin har hele tiden poengtert sine to mål med krigen: Selvstendig demokrati i Østprovinsene og et Ukraina uten NATO-medlemskap! Hadde Zelenskiy akseptert dette, som han fikk tilbud om få dager etter krigsutbruddet, kunne fortsettelsen av krigen vært unngått!

Joda, vi har hørt skrekkuttalelelser fra NATO om at ettergivelse overfor Putin kan bety økt apetitt for han til å ville legge under seg mer av Europa. Men dette er noe av det dummeste vi har hørt i moderne tid: Når Russland nå har lidd så mye, brent seg så kraftig på denne krigen, erfart så mye elendighet,  motstand, aggresjon og våpenrasling; var du i hans sted¸ ville ikke også du da ha erfart at krig slett ikke er måten å vinne verden og folkets hjerter på?

Jeg har en oppfordring til dere: For alt i verden, stans våpenleveransene! Søk heller å få både Putin, Zelenskiy og NATO til å forstå at krig og trusler ikke kan løse noen problemer, det bare forverre dem. Få dem alle til å stanse kamphandlingene og ødeleggelsene, sette seg rolig ned og drøfte saken og finne gode samarbeidsløsninger så Øst-Ukraina kan bli tilfreds, Putin kan miste sine bekymringer og Vesten stanse sin fryktskaping og sitt sanseløse våpen-engasjement, og heller satse på konstruktivt arbeid for å løse verdens problemer!

Jeg oppfordre dere: Se at vi også har vår skyld i konflikten, stans våpenleveransene og start gjenoppbygging av tillit, samarbeid, fred, trygghet og velstand i verden!
Bjørn

Bør Ukraina forsøke å ta kontroll over Krim?

Jeg fikk meg dette spørsmålet forelagt og svarte som følger:

Bør: Nei, definitivt ikke!!
Vil: Jeg er redd Ja!

I 2014, under vestliggjøringen av Ukraina, var det, som du vet, en folkeavstemning på Krim der 96,7 % av folket stemte for fortsatt russisk tilknytning. De var glade for å forbli koblet til Russland, både da og siden. Ingen bloddråpe ble spilt!
Det var neppe på grunn av  fordeler, men fordi befolkningen stort sett var russere og halvøya også nylig var russisk, overdradd til partnerstaten Ukraina av Krustshov av praktiske grunner. Helt naturlig!
​At man i Vesten kaller dette annektering er vel helst et propagandatriks?!

Hvis Zelensky begynner å kjempe for å få Krim under ukrainsk styre vil det være langt unna ethvert fornuftig demokrati, det vil skape en forferdelig krigsforlengelse med enorme skader på begge sider. Motstanden fra lokalbefolkningen vil være stor, og en borgerkrig​,​ også i denne regionen​,​ som i​ Donbass ​i løpet av de siste 8 årene​ kan oppstå!

Kanskje du også husker at da Poroshenko ble valgt til ny president i Ukraina i 2014, lovet han en folkestemning om uavhengighet i de østlige regionene – helt til USAs utenriksminister John Kerry kom i en hast og fikk det forhindret.
Hadde Porosjenkos løfter blitt holdt, ville sannsynligvis de østlige delene av Ukraina fått sin uavhengighet, og både borgerkrigen og dagens forferdelige krig ville vært unngått.

Putins angrep på Ukraina skaper et enormt tilbakeskritt for Ukraina og verden. Men jeg er redd han kan dele årsakene med meningsløs amerikansk grådighet, representert ved John Kerry og NATO.
Vi er nok ikke slike engler i vesten  som vi tror!

Hva er egentlig målene i Ukraina for Putin og for Vesten ?

Jeg svarte som følger:

Profile photo for Bjørn Eidsvig

Sorry, the Russian aim seems far from clear to you! Putin made his aims clear to all of us when he, after 3 days of war, offered to stop his terrible fighting, provided his aims were fulfilled:
  1. Free referendum in the Donbas region
  2. Keep NATO out of Ukraine.

What are Putin’s aims today? Nobody knows! Nobody has even bothered to ask him! Putin started a ridiculous war to reach reasonable goals. Probably he expected acceptance, and we could all, including the Donbas population, live in peace and friendship today. But no!!! The west, in its greed, wanted to keep it all, probably against the wishes of the majority in Donbas!!
The West wants to keep it all – in spite of the local public opinion there and terrible damages on both sides: growth of hatred, mutual armament, poverty, environment destruction, climate worsening, and possibly the end of  life for us all.

I hope the aim for us all is to make the world  a pleasant place to live, without hatred, poverty, weapon-threats, environment-  and climatic destruction and human disasters.
With our present reactions and our weapon supply, we achieve just the oposite. What will you do to this?
Bjørn

Nå lurer jeg på hva du tenker og vil svare på spørsmålet, så håper jeg å kunne gjengi det her!

Hva er galt med NATO?

Vi har levd med NATO siden Einar Gerhardsen rotet oss bort i det i 1949. Vi er blitt så vant med det at mange har sluttet å reagere på at NATO faktisk  er livsfarlig, både for oss og for verdensfreden! Vi er blitt lullet inn i troen på  at NATO gir oss trygghet. Men analyserer vi forholdet skikkelig vil vi se at det motsatte er tilfelle.   Dette er bl. a. fordi:

  1. For å sikre sin berettigelse driver NATO hele tiden tvilsom propaganda i NATO-landene der de anklager Russland og østen for et eller annet. De skaper dermed uberettiget  angst og hat både i øst og vest.
  2. NATO bygger krigsmakt, særlig rundt Russland og andre østlige stater. Selv om det ikke er meningen  gå til angrep, men bare være til forsvar, virker det svært foruroligende på østen, og det er rimelig å forstå at deres frykt er logisk. De frykter angrep, de ruster imot og det  blir dermed en rustningsspiral der begge parter er økende engstelig for hverandre. Det fører til økende fare for krig og utslettelse av sivilisasjonen.
  3. NATO er den direkte årsak til Putins angrep på Ukraina fordi NATO  i 2014 ikke aksepterte folkeavstemning om selvstendighet for øst-provinsene. De sendte USA’s utenriksminister John Kerry som forlangte at påtroppende president Porosjenko skulle gå bort fra sine løfter om folkeavstemning, og slik ble det!
  4. NATO ville heller ikke love Putin av Ukraina ikke skulle tas opp som medlem i organisasjonen, noe som skapte frykt og voldsomme problemer for Putin.
  5. NATO har en helt meningsløs artikkel 5 som tvinger uberørte medlemsstater til å delta i krig som er dem fullstendig uvedkommende! Dette øker naturligvis gjensidig opprustning, og er en unødvendig og stor fare for NATO-land som ikke  er involvert i konflikten.
  6. NATO driver enorm opprustning og krigertrening som ikke bare virker truende men også er en stor og unødvendig belastning på klimaet i verden.
  1. Gjennom opprustning og retorikk  ødelegger NATO  samarbeidsklima og samarbeid mellom øst og vest.
  2. NATO oppnår gjennom sin meningsløse «forsvars»-retorikk unødvendig fokusering på «forsvar» i en grad at det tar fokus vekk fra vesentlige og reelle problemer i verden.
  3. NATO belaster også landenes økonomi og  dermed fattige lands kår betydelig med ødeleggende investeringer.
  4. NATO tror fortsatt at deres opprustning virker avskrekkende på sine motparter og forstår fortsatt ikke at deres opprustning tvert imot virker stikk motsatt og påskrekkende med gjensidig opprustning og angrepsfare.
  5. NATO har sendt amerikanske fartøyer og fly med atomvåpen til Tromsø og Bergen, noe som har økt russernes frykt og fått dem til å  legge spesielt til rette for atomangrep mot norskekysten.
  6. NATO har fått oss til å levere våpen til krigen i Ukraina, noe som har forlenget krigen unødvendig, ødelagt mye av landet og forårsaket ekstra død og elendighet for begge parter, men først og fremst for Ukraina selv. (Skulle Ukraina «vinne», er det dessverre stor fare for at ØstUkraina gjenopptar  borgerkrigen for selvstendighet, som så langt har drept 14000, noe mange nå allerede ser ut til å ha glemt.)

Dette er naturligvis alt svært alvorlig, men lista  er nok ikke fullstendig. Hva er det alvorligste jeg har glemt? Jeg hører gjerne fra deg!
Bjørn

NATO på ville veier!

I dag forkynte NATO’s generalsekretære Jens Stoltenberg for verden at:
”Det blir ingen vedvarende fred om Russland skulle vinne krigen mot Ukraina”. Han indikerte at NATO vil være pådriver for slossingen til Ukraina har ”vunnet”! Han hevdet også at Putin har ytterligere aggressive planer. Det er forskrekkelig å høre noe sånt fra verdens sterkeste militærmakt. Det tyder  på at NATO ikke har tiltro til at problemer i verden  kan løses gjennom annet enn trusler og slåssing. Å vite at vi er en del av at dette er forstemmende.

Vi burde nå snart ha erfart at slåssing ikke løser problemer. Slåssing bare forsterker problemene og ødelegger liv, håp, verdier og livsgrunnlag for sivilisasjonen.  Problemer kan bare løses gjennom samtaler, forhandlinger og overenskomster. Forhandlingene kan føres som resultat av utmattelser og ødeleggelser i krig,  men bedre frivillig på et tidligere stadium!  Forhandlingene bør føres mens en ennå  har noenlunde brukbare  relasjoner, før forbitrelsen har vokst over alle grenser. Jo før en kan snakke sammen, dess bedre vil forholdet være og dess enklere er det å komme til fornuftige resultater.

Å postulere at det ikke kan bli fred om Russland skulle vinne, er uten grunnlag i virkeligheten. Nei, Russland er ingen engel, like lite som NATO er det. Det er ingen fordel om Russland skulle ”vinne”,  men å påstå at det vil innebære varig krig er meningsløst. Uansett hvem som ”vinner” blir det enorme tap og lidelser for begge parter., med  økende hat, drap, sivilisasjons-, natur- og klimaødeleggelser. Det som er viktig er ikke å ”vinne”, men å få stanset grusomhetene fra begge sider, komme frem til en fornuftig overenskomst og begynne å reparere ødeleggelsene, uavhengig av hvem som ”vinner”.

Det som kan  gi basis for varig fred, er slett ikke å ”vinne” men gjensidig samarbeid, hjelpsomhet, omtanke og tiltro som må utvikles på nytt.

Putin hadde to uttalte mål for denne krigen:
1. Å hindre Ukrainsk NATO-medlemskap. Dette fordi han er genuint engstelig for vestlig angrep og  maktovertakelse, ikke bare av Ukraina, men store deler av det Russiske imperiet. Om det ikke har vært NATOs intensjoner, så er det likevel viktig å forstå hva som har drevet han  til grusomhetene – som han neppe gikk til med noe lett hjerte!
2. Via folkeavstemninger å gi øst-regionene i Ukraina frihet til å velge sin tilhørighet. Så lenge områdene vesentlig befolkes av Russisk-ættede er det kanskje ikke rart om de velger å lene seg mot Russland. At det har vært deres reelle ønske kan vi vel ikke se bort fra når de nå har holdt en borgerkrig med 14000 døde gående i 8 år? Vi holder demokratiet høyt. Hvorfor vil vi ikke  akseptere demokrati, også når det gå i favør av andre?

Der er neppe noe som tyder på fortsatte stridigheter fra Russisk side om de skulle ”vinne” krigen. Sjansene for det er nok større om de skulle tape! Da vil de naturligvis murre sterkt under overflaten, og ingen vet hva det kan resultere i.

Disse målene var tydelig proklamert også da Russerne innbød til fredsforhandlinger etter 3 dagers krig. Hadde Ukrainerne tatt innbydelsen på alvor, var disse målene klare, og en kunne formodentlig ha gjenopprettet freden, til rimelig grad av tilfredshet for begge parter. Om Russland fortsatt er fornøyd med disse målene, etter alt de har ofret i denne krigen vet knapt noen, men la oss håpe det! Det paradoksale er at dette burde være en akseptabel løsning for alle. Blir derimot Donbass-regionen ved en Ukrainsk ”seier” værende under Ukraina, er misnøye og fortsatte stridigheter i disse områdene sannsynlig.

Forstemmende er det også å tenke på, at hadde vi fra vår side latt være å oppmuntre Zelenskiy til krig, og latt være å sende våpen, ville krigen for lengst ha vært over!

Stoltenberg uttalte også at ”NATO vil stå side om side med Ukraina så lenge det trengs”. Alle vet hva han tenkte på og at NATO ikke tilbyr annet enn militærmakt.  Tenk om han heller kunne ha lovet å hjelpe å finne konstruktive løsninger og få til forhandlinger mellom partene. Tenk også om han heller kunne si  at nå må hatets, mistankenes og stridighetenes tid være over, nå må vi  alle begynne å samarbeide også med Russland. Da tror jeg vi alle kunne ha pustet lettet ut og sett lyst på fremtiden. Det tror jeg faktisk at Putin også ville tenke!

Kan du, kjære leser, prøve å gjøre noe med dette før sivilisasjonen går ad undas?
Bjørn

Hva er galt med NATO?

Jeg fikk dette spørsmålet, tenkte nøye over det og kom så langt til følgende 11 punkter:
Jeg vet ikke om du er en av dem som har lyttet for mye til det vi blir pumpet ørene fulle av hele tiden, men jeg tipper at du som jeg forsøker å tenke litt selvstendig og trekker dine egne konklusjoner. Nå vil jeg i alle fall gjerne høre hva du tenker om saken. Skriver du til meg her kan jeg forsøke  å ta tankene dine med nedenfor.

NATO er livsfarlig for oss og for verdensfreden fordi:

  1. NATO driver tvilsom propaganda i NATO-landene for å sikre sin berettigelse.
  2. NATO bygger krigsmakt, særlig rundt Russland og andre østlige stater. Selv om det ikke er meningen deres å gå til angrep, men bare være til forsvar virker det svært foruroligende på østen, og det er rimelig å forstå at deres frykt er logisk. De frykter angrep, de ruster imot og forårsaker dermed en rustningsspiral der begge parter er økende engstelig for hverandre. Der er dermed økende fare for krig og utslettelse av sivilisasjonen.
  3. NATO er den direkte årsak til Putins angrep på Ukraina fordi de ikke aksepterte folkeavstemning om selvstendighet for øst-provinsene og dermed sendte USA’s utenriksminister John Kerry som forlangte at påtroppende president Poroshenko skulle gå bort fra sine løfter om folkeavstemning.
  4. NATO ville heller ikke love Putin av Ukraina ikke skulle tas opp som medlem i organisasjonen noe som skapte voldsomme problemer for Putin.
  5. NATO har en fullstendig meningsløs artikkel 5 som tvinger uavhengige medlemsstater til å delta i krig som er dem fullstendig uvedkommende! Dette øker naturligvis gjensidig opprustning, og er en ellers unødvendig og stor fare for ikke involverte NATO-land.
  6. NATO driver en enorm opprustning som er en stor og unødvendig belastning for klimaet i verden.
  1. NATO ødelegger gjennom opprustning og retorikk samarbeid og samarbeidsklima mellom øst og vest.
  2. NATO oppnår gjennom sin meningsløse «forsvars»-retorikk unødvendig fokusering på «forsvar» i en grad at det tar fokus vekk fra vesentlige og reelle problemer i verden.
  3. NATO belaster også landenes økonomi betydelig med ødeleggende investeringer.
  4. NATO tror fortsatt at deres opprustning virker avskrekkende på sine motparter og forstår fortsatt ikke at deres opprustning tvert imot virker stikk motsatt og påskrekkende med gjensidig opprustning og angrepsfare.
  5. NATO har fått oss til å levere våpen til krigen i Ukraina, noe som har forlenget krigen unødvendig, ødelagt mye av landet og forårsaket ekstra død og elendighet. (Og skulle Ukraina «vinne» er det dessverre stor fare for gjenopptakelse av borgerkrigen som så langt drepte 14000, som mange nå dessverre ser ut til å ha glemt.)

What are the pros and cons on the Russian attack on Ukraine?

I got this question on the Quora side and replied as follows:
What is your opinion?

——————–

Yes for sure, we must admit there are very serious both pros and cons:

  1. One should never fight or start a war, trying to solve a problem! The negative material and human consequences are always enormous, and the brutality can never help to solve real problems!
    As we clearly see, also in this case, the population opinion rightly turns against the aggressor, the opposite of his aims! Surely, also Putin has now experienced this!
    The worst may still be the reactions to such inhumanity. Technically, this war could have ended after just 3 days when Putin proposed to stop his brutalities, provided individual democracy could have been allowed to the Donbas region. It was of course Putin’s initiating that triggered all the horrible vestern support of Selensky’s violent reactions and our fatal delivery of western weaponry.
  2. But you must admit, Putin’s original goals were in reality positive!: He wanted freedom for the people of Donetsk and Luhansk to administer themselves, and Ukraine to stay free from any NATO involvement. That was also Poroshenko’s initial goal, but much to regret, rejected, mainly by the USA. For 8 years now the civil war hence has hampered Ukraine and killed 14000 inhabitants, while Putin has tried to get us to our senses.
    Much to regret, finally he gave up and started the terrible war.
    Bjørn

Putin og Selensky på ville veier!

Jeg skvatt da jeg hørte det: På NRK Nyhetsmorgen, onsdag den 24/8, like før kl 9 ble vi servert nyheten om at Selensky nettopp har holdt en tale der han presiserte at Ukraina  uansett vil fortsette krigen  mot Russland helt til de har gjenvunnet Donbass og Krim!
Begriper vi hva vi har inngitt oss på, å forære våpen til landet med en så krigersk leder?

Åpenbart, vi må nå erkjenne det:  Selensky er en like meningsløs krigshisser som Putin, og sånt skal vi gi våpen til for at kampene skal kunne fortsette? Hallvard Sandberg uttalte nå at Ukraina ikke er i stand til å gjenerobre Donbass og Krim, og at noe sånt antakelig vil forlenge krigen med  kanskje 3 år.
Begriper vi overhode hva vi har inngitt oss på?

Da krigen hadde vart i 3 dager var der et møte mellom partene. Putin tilbød da å stanse all krigføring hvis Krim og Donbass kunne bli garantert uavhengighet fra Ukraina. Også da var Selensky bestemt og sa kategorisk nei. Og krigen fortsatte!

Vi vet også utmerket godt at der i 2014 var avstemning  på Krim der 96,7% av folket,  ifølge bl.a. NRK, bifalte et frislipp fra Ukraina, noe som deretter foregikk fullstendig fredelig, uten protester og uten at det falt en eneste blodsdråpe.  I Donbass var der også holdt en folkeavstemning, om enn mindre offisielt, og med litt lavere tilslutning på noen og åtti prosent. Det ble ikke akseptert av Ukraina – og borgerkrigen har siden rast og forårsaket  store ødeleggelser og 14.000 drap.  Skulle nå Ukraina etter langvarige krigshandlinger virkelig makte å vinne tilbake områdene: Tror da virkelig noen, at der vil bli fred og fordragelighet?

Vi snakker varmt om demokratibegrepet og er stolte av det. Men hvorfor i all videste verden har vi glemt hele demokrati-idealet  når det går i favør av andre enn oss selv?

Av en eller annen merkelig grunn har Norge bifalt Ukrainas krigføring og i likhet med resten av NATO-landene ukritisk forært krigsvåpen til landet. Jeg håper vi nå begynner å se hvilken enorm fadese vi har innlatt oss på.  Ukraina blir kontinuerlig ødelagt i krigen, hatet vokser, Putin blir stadig villere, store folkemengder på begge sider dør. På grunn av sanksjonene mot Russland, har  de, som en vel kan vente, gått til lignende skritt og stengt igjen noen gasskraner. Norge som gassleverandør  har kanskje tjent på det i denne omgang. Men vi er da vel ikke så blinde at vi ikke ser at vi setter verdensfreden i fare? Ser vi ikke  at der til og med er atombombefarer og at atomkraftverkene kan komme helt ut av kontroll? Ser vi heller ikke at ødeleggelsene på miljøsiden også kan bli så store at også det setter oss alle i fare?

Tenk om Selensky hadde akseptert det første tilbudet han fikk! Eller tenk  om ingen hadde støttet Selensky med våpen. Da hadde nok for lengst denne krigen vært historie. Da kunne vi alle slikke våre sår og begynne å samarbeide på en positiv og fredsskapende måte både med Ukraina og med Russland. Attpå til, folk i Donbass og Krim kunne se fremtiden lyst i møte! Vi kunne bli venner igjen og verden kunne blomstre.

Tenk dere om! Kom til fornuft  før det er for sent! Der er absolutt ingen ting å vinne på å støtte krigen. Der er veldig mye å vinne på å få i gang et konstruktivt samarbeid,  både med Ukraina og Russland!
Stans våpenleveransene! Få Selensky til fornuft! Lov han samarbeid om det kan skje med konstruktive mål!  Aksepter at Krim og Donetsk kan få sine folkeavstemninger og  bli anerkjent som den de måtte ønske å være i fremtiden! Snakk fornuft også med Putin. Beklag både feilgrepene hans og det vi har gjort i denne saken til nå. Tilby dem begge konstruktivt samarbeid om alle de positive mål vi sammen bør sette oss!
Bjørn

Svensk og Finsk NATO-medlemskap er slett ikke problemløst!

Boris Johnson besøkte Sverige  og Finland. Han forteller dem at han vil rykke ut med sitt krigsmaskineri, komme til  Sverige eller Finland og sloss mot Russland for dem om nødvendig.

Da jeg så dette nevnt på TV, tenkte jeg tilbake til 1945. Alle 500 elevene satt vi fredfullt ved pultene våre i klasserommene. Flyalarmen uler,  vi iler alle til bomberommene i kjelleren, og vi hører bråk. Flyalarmen uler igjen: Faren over. Vi kommer ut, og hva ser vi? Det prektige tårnet og øverste etasje på skolen vår er blåst bort!

Engelskmannen var der og bombet, det mest iøynefallende og ruvende bygget i byen, Aspøyskolen! Det var neppe oss bombeflyene siktet etter, men det var oss de traff – midt i skoletiden.  Så mange sunnmøringer som var stasjonert i London, måtte de utmerket vel kunne vite at vi var der, alle 500! Kanskje var ikke vi særlig viktige for dem, krigerne?
Under krigen var nøytrale Sverige redningen. Vi fikk Svenskesuppe hver dag på skolen. Var Tyskerne etter deg gav Sverige deg ly.

Amerikanske atomubåter og atombombefly har nå vært på flere besøk i Tromsø og andre steder.  Nærværet av NATO-krigerne har økt. Vi egler med Russerne. Vi kjøper ubåter og krigsfly, livsfarlige først og fremst for oss selv! Russerne blir naturlig nok engstelige. Selv om vi mener vi er verdens mest fredelige folk, finner de det nødvendig  å kappruste med oss. Tonen mellom landene blir stadig iltrere. Vi sender også drapsvåpen rettet mot dem til Ukraina. Hva i all verden skal de tro om oss? Utvilsomt, vi er kommet i en stadig mer tvilsom og utsatt situasjon!

Vi har satt oss selv i en økende fare for å bli angrepet! Russland har oppfattet dumhetene våre. De har allerede sendt atombombefly på treningstokter mot Tromsø og Bergen.  Det er tragisk at de ser oss som ekstra farlige for seg. Det skyldes både at vi er medlem av NATO og at de tror vi har store mengder Amerikansk/NATO-våpen stasjonert hos oss, klare til å angripe dem! Ikke rart de blir engstelige. Det tror jeg både du og jeg ville bli om vi var i deres situasjon.

NATO/Amerika/England har naturligvis stor fordel av å overføre mest mulig av sine krigsvåpen hit. Da blir det her truslene er lokalisert. Særlig steder som Tromsø, Bergen, etc. vil de da uskadeliggjøre. Vi er blitt kamparena nr. 1, og vi står fremst i køen for å bli utslettet!

Nå vurderer Sverige og Finland også NATO-medlemskap, og de står i fare for å gjøre nøyaktig de samme dumheter som oss! Er vi kyniske nok, kan vi kanskje si at de er snille mot oss når de vil overta deler at den mest utsatte posisjonen! Men slik må vi naturligvis ikke tenke. Vi har et alt for godt samhold å ta vare på.

De er også grepet av hysteriet som florerer i Europa. Da kan de allikevel finne på å søke om medlemskap, selv om det er tåpelig sett fra alle synsvinkler:

  1. Et angrep fra Russland er ikke sannsynlig. Når Russland angrep Ukraina, var det fordi de ønsket frihet for Donbass til å knytte seg nærmere til seg. De har ikke behov for å legge landet under seg. De har nå erfart store problemer ved å gå til krig! De har blitt så skadelidende av krigen at de nok  heller ønsker angrepet ugjort.
  2. Så lenge Sverige og Finland ikke har levert angrepsvåpen til Ukraina, har ikke Russland  grunn til å hevne seg. De har  større grunn til å angripe Norge og andre land i Europa som har levert aggressive  våpen.  Da har de  enda mindre grunn til å angripe dem!
  3. Russland har sett  NATO  som hovedtrusselen mot seg. Sverige og Finland har de neppe vurdert å være noen trussel i det hele tatt. Dette forholdet vil naturligvis endre seg drastisk om landene knytter seg til NATO og deltar i krigsforpliktelser.
  4. Sverige og Finland har neppe annet enn fredelige relasjoner for tiden. De truer ingen og er ikke truet av noen. Melder de seg inn I NATO som har drevet trusler og kriger på mange fronter, kommer de naturligvis i en tilsvarende truet situasjon. De vil bli forpliktet til høyt våpenberedskapsnivå med farer for eget omdømme og trusler fra ulike hold.
  5. De vil, på grunn av NATO-traktatens §5, bli forpliktet til å delta i helt uvedkommende militære angrep på ellers for dem vennskapelige nasjoner
  6. I dag er Sverige og Finland, i likeht med det Ukraina egentlig skulle være, en fredelig buffersone som kan dempe konflikter mellom øst og vest. Som NATO medlemmer vil det dessverre miste sin troverdighet.
  7. Nedrustning har gjennom tidene vært ønskescenarioet for oss alle. I økende grad har vi blitt oppmerksom på at nøytralitet, omsorg og fravær av trusler har vært den sikreste vei til fred. Sverige og Finland har vært forbilder på dette. Men så har vi hatt en tro på at våpenberedskap virker avskrekkende. Der har vært en forestilling om at når andre nasjoner ruster opp, så er det for å kunne angripe oss. Når vi ruster opp er det for å avskrekke, ikke for å angripe! Kunne det bare gå ordentlig opp for oss, at slik tenker våre motstandere også! Nå begynner vi heldigvis å se, at opprustning slett ikke virker avskrekkende. Tvert imot! Det skaper gjensidig opprustning: Det skaper påskrekking!
    Holder Sverige og Finland seg unna NATO, kan de fortsatt vise oss at rustningsmoderasjon og nedrustning skaper trygghet og fred for oss alle!
  8. Det verste for Sverige og Finland likevel, er nok at skulle det noen gang bli krig mellom NATO/USA og Russland, må de regne med å bli slagmarken! Nærmest utslettende ødeleggelse av både natur og infrastruktur med katastrofale drapstall kan da finne sted.
  9. Økonomien vil bli belastet i en grad at det vil gå ut over både levestandard og deres mulighet for fredsskapende virksomhet i verden.
  10. Klima- og miljøødeleggelsene som allerede er nært fatale for kloden vil økes ytterligere, og de mellommenneskelige forhold mellom øst og vest vil bli skadelidende.

Hva vil  du  vi skal gjøre med dette? Vil du finne deg i at verden ødelegges mer og mer på denne måten,  eller vil du heve din røst mot de ødeleggende kreftene?
Bjørn

 

Ukraina: Velg veien videre!

Krig er aldri noen fornuftig måte å løse problemer på! Krigsangrepet mot Ukraina var meningsløst, barbarisk, uhensiktsmessig  og fullstendig uakseptabelt . Vi har nå to muligheter:

A: Vi kan pøse inn mer våpen i en slik grad at Ukraina til slutt kanskje kan vinne. Russerne kan muligvis gi opp angrepet.

B: Vi kan stanse all våpenleveranse, hisse Zelenskiy ned og få han til å forhandle seriøst med motparten og gå med på å fristille Donbass-regionen .

——————

Jeg tror vi kan være enige om å vurdere følgene av de to alternativene slik:

A:  Å pøse inn mer våpen:
Da må vi regne med at følgende vil skje:

  1. Krigen vil utvilsomt vare mye lengre. Ødeleggelsene, drapene, lidelsene, hatet,  på  begge sider vil øke dramatisk, og  mer enn på noen annen måte. Miljøet vil lide enormt, både ved selve kamphandlingene, forbruket av materiell, naturødeleggelser,  matmangel og  innsatsen til gjenoppbygging. Områdene blir satt langt tilbake!

  2. Resultatet som kan oppnås kan bli at  Ukraina kan beholde områdene i øst. Det vet vi er sterkt mot ønsket til beboerne der. Dermed må vi tro den ødeleggende borgerkrigen mellom øst og vest i landet vil fortsette. Den har så langt vart i 8 år og krevd 14000 liv. Borgerkrigen har også hindret viktig  produksjon og utvikling og gjort landet fattigere. Å stanse borgerkrigen vil bli vanskelig.  Jeg tviler på at der da finnes noen løsning.

  3. Det vil ta vesentlig lengre tid før livet i landet kan bli normalt igjen og flyktningene kan vende hjem.

  4. Russland vil fortsatt være misnøyde. Det vil bli vanskeligere for alle oss andre å fortsette handel, utvikling  og gjensidig nedrustning. Gjensidige sanksjoner og  mistro vil fortsette. Sjansene både for krig  og atombombeangrep vil øke  dramatisk.  Noen er også engstelige for en ny verdenskrig.
    Og langt mindre viktig: Det vil gå hardt ut over økonomien i bidragslandene. Du får mer mangelfulle tjenester og må betale  mer skatt.

  5. Sivilisasjonen kan i ytterste fall bukke under. Jeg vet ikke om det betyr noe for deg?

Jeg kan ikke se noen fordeler ved dette, kan du? Det måtte i tilfelle være å kunne gi Putin en lærepenge, men den tror jeg han allerede har fått i rikelig monn, med halve verden mot seg! En mulig vinnerstolthet kan du vel ikke for alvor verdsette høyt i forhold til all denne elendigheten?
Er det virkelig dette du ønsker?

————-

B.  Å  stanse krigsinnsatsen  og akseptere seriøse forhandlinger med Russerne:
Det som sannsynligvis kan skje da er følgende:

  1. Kamphandlingene kan settes på vent/opphøre straks hvis seriøse forhandlinger pågår.

  2. Det blir utvilsomt  nødvendig å innrømme/tillate folkeavstemning i Luhansk og Donetsk, slik Putin har bedt om siden 2014.  Det som da vil skje er nok at disse østområdene vil be om uavhengighet fra Ukraina, og knytte seg nærmere opp til Russland.  Det er kanskje ikke rart når befolkningen stort sett er russere.

  3. En må kanskje, siden krigshandlingene nå har gått så langt, også forvente at områdene rundt Mariupol, Melitopol og Kherson kan bli ønsket inn i det nye samfunnet.  Tilgang til disse områdene kan lette kontakten med Krim og Azovhavet.

  4. Får disse områdene full frihet, vil borgerkrigen opphøre. Det bør da kunne  blir fornuftig samarbeid mellom dem, Russland  og  Ukraina, med handel og felles utviklingsprosjekter. Det kan bli bedre samarbeid enn det har vært i senere år når borgerkrigen har rast.  En kan vente  at disse områdene vil slå seg sammen til et felles demokrati.

  5. Får vi til dette, kan det også utvikles et bedre samarbeid mellom Russland og Vesten. Sanksjoner  og gjensidig propaganda kan opphøre og det blir grunn for avspenning. Verden kan igjen blomstre med tiltro, samarbeid, samhandel og nedrustning.

Et tankekors er det likevel, at Russland har en så ødeleggende adferd mot folk og eiendom i områdene de ønsker å redde. Det må bety at kampene må opphøre raskt! Folk og land som bygger godt forhold slåss ikke, de hjelper hverandre!

Så hva velger du, A eller B? Skal vi fortsette å sloss eller skal vi komme til fornuft og la verden igjen få begynne å blomstre?
Bjørn

 

 

Hva tenker du om våpenleveransene til Ukraina som vi har rotet oss bort i?

Når jeg noen ganger skriver ting jeg synes er særlig viktig for samfunnet sender jeg det gjerne som private meldinger til stortingsrepresentantene og/eller regjeringen.  
Noen ganger høster jeg ros og oppmuntring, andre ganger det motsatte. Skrivet mitt om Våpenleveranser til Ukraina som jeg gjengir her, høstet naturligvis sur kritikk fra en betrodd Høyre-representant på Stortinget. (Jeg bør kanskje ikke røpe navnet her, men jeg gjengir innholdet etter brevet som jeg gjengir her):

Stans Våpenleveransene! Øk den humanitære hjelpen! Redd Ukraina!

Er ikke dette den komplette galskap, ikke bare fra russerne, men også  fra vår side?: Jo mer våpen Ukraina får, dess mer kamp må det da bli fra begge sider? Dess lengre vil vel kampene fortsette? Dess mer vil lidelsene, ødeleggelsene og hatet øke. Dess mer vil vel også farene for miljøet vårt og resten av verden  vokse? Hadde ikke Ukraina fått våpentilskudd, hadde sannsynligvis kampene forlengst vært over, og alle kunne begynne å slikke sine sår. Russerne vil jo utvilsomt til sist vinne kampene likevel! Jo lengre det drar ut, dess grusommere vil ødeleggelsene bli,  dess mer må vi vel trolig også regne med  at russerne vil kreve?

Som det står i dag er russernes mål utvilsomt å få frigitt områdene øst i Ukraina, de som har vært kilde til borgerkrigen og ødeleggelsene de siste 8 åra. La oss innse det: Det er da vel ikke noe stort tap for landet å gi majoriteten i disse områdene den frihet de selv hele tiden har sloss for? Da kan de få innrette seg som de ønsker, et selvstendig demokrati.  Det kan antakelig også gi mulighet  for et mer konstruktivt samarbeid, både med Ukraina og Russland?

Resten av landet ønsker å være knyttet til Vest, mens de har ønsket å knyttes seg mest mot Øst. La oss bare innse det, slik er det! Det er ingen katastrofe! Har Amerikanerne med sin Sovjetofobi ildnet oss opp til å tro noe annet?
Å la øst-områdene få styre seg som de vil, er vel neppe noen katastrofe, selv om den muligens litt for krigshissende Zelenskiy fortsatt tviholder på dem og kanskje har klart å få litt for mye kontroll over oss?

Egentlig var vel Russernes mål ikke så gale, selv om krigshandlingene naturligvis har vært groteske, barbariske og komplett  meningsløse? La oss nå få slutt på slossingen. La partene få komme til den løsning  som all fornuft tilsier.  La oss alle nå få være med å gjenreise klokskap, tillit og samarbeid både med øst og vest. Da kan igjen verden få blomstre, og vi kan alle leve sorgløst og lykkelig.

Alle kan gjøre feil. La oss innse det. Det har vært gjort  enorme feil på alle hold i denne saken. La oss begynne på nytt i den positive enden. Tar Ukraina og vi til fornuft, bør vi kunne regne med at kampene raskt vil være over. Du har et stort ansvar! Jeg håper du innser det.  Bryt hysteriet, si nei til flere våpenleveranser! Hjelp oss til heller igjen å gi all den humanitære hjelp og omsorg  som trengs. La oss sammen bygge en fremtid  med håp,  tillit og muligheter for absolutt alle!
Bjørn
——————————————————

Dette var svaret jeg fikk:

Beklager, men dette er komplett vås. Vesten følger en stolt tradisjon fra amerikanernes Lend Lease-støtte, hvor Storbritannia (og senere Sovjet, mfl) fikk våpen for å kjempe mot nazistene. Det forlenget krigen, i en tid hvor de fleste trodde – for å låne din egen formulering – «tyskerne utvilsomt til sist ville vinne kampene likevel». Du kan ikke i fullt alvor mene at man skal slutte å gi Ukraina våpen når de er den underlegne part og holder på å miste sin selvstendighet. Overfør samme tankegang til 1940, og verden hadde sett helt annerledes ut. Heldigvis lytter ingen til dette.

Vi kan snakkes igjen den dagen ukrainerne igjen kan leve i fred, fordi de gjorde motstand. Inntil da vil jeg foretrekke om du slutter å sende meg disse utmattende og fordummende massemailene. Jeg har gjort noen forsøk på å lese dem i god tro, men nå orker jeg dessverre ikke å gjøre det lenger.

Jeg svarte han tilbake som følger:

Takk for at du minte meg på hva som skjedde under 2. verdenskrig.  Ja sannelig der er likhetspunkter! Den gang kunne jo problemene vært løst med omsorg og  omtanke gjennom  30-årene, men vi hadde visst også da, alle mest bare tanke for oss selv. Så våknet vi opp til grufullhetene i 1940.

Helt siden John Kerry fikk forpurret den påtroppende president Porosjenkos lovede folkeavstemning i Donbas-området i 2014, der de skulle få bestemme sin skjebne, har problemene i Øst-Ukraina ulmet, inntil begeret rant over for Putin nå. Så bedrøvelig å tenke på at ingen av oss fikk gjort noe, mens NATO hele veien viste Putin en kold skulder mot hans bønner.

Tenk, at hadde John Kerry ikke kommet farende, folkeavstemningen hadde blitt holdt og de i Øst-Ukraina kunne få utviklet sitt eget demokrati og sitt liv som de ønsket, så ville de grufulle hendelsene i dag ikke ha skjedd. Den 8 år lange borgerkrigen med enorme ødeleggelser og 14000 drap kunne vært spart. Da kunne de både i Øst og Vest i landet  heller ha konsentrert seg om positiv velstandsutvikling.
Ja sannelig skulle vi den gang virkelig ha lært mer av opptaktene til Hitlers herjinger. Den gang  kunne vi da ha spart over 72 millioner liv og ufattelige ødeleggelser og lidelser.

Ja,  vi får håpe at noen kan ta til vettet denne gang, selv om det nå gikk så langt at krigen brøt ut.
Det var naturligvis derfor jeg sendte dere det vesle brevet mitt, og derfor jeg har forsøkt å minne om saken, også noen få ganger før krigsutbruddet. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å uttrykke meg så klart og overbevisende at problemene og mulighetene virkelig ble åpenbare og at noe positivt kunne skje. Vi har visst begge erfart at det ikke er så lett!
Men vi kan da vel ikke bare gi opp og la elendighetene eskalere videre? At mer våpen og mer aggresjon virker opptrappende på elendighetene, bør vel være fullstendig klart for oss alle? Jeg håper  det  snart gå opp for oss alle, at vi må forsøke å løse problemene med litt mer omtanke, uten bare å hamre løs på hverandre. Jeg tror vi ser det, hvor godt det da kunne gå for oss alle. Faktisk mener jeg, at kunne vi nå bare se at slipper vi Øst-Ukraina løs, så de kan styre seg selv, ville det ikke bare tjene dem selv  og Putin – som i sin tid lovet å holde sin vernende hånd over dem. De ville også være en enorm lettelse både for resten av landet, som kunne konsentrere seg om positiv utvikling, og alle oss andre som kunne slippe å tenke tilbake på 2. verdenskrig med granatsplinter, bomberom og blendingsgardiner som vi var så opptatt av her da de alliertes bombefly  nattes tid kom farende inn over oss.
Bjørn

Så sendte han meg dette tilsvaret:


Vi har helt forskjellig syn på hvem som står ansvarlig for disse massemordene, og hvordan de stanses. Man må aldri la seg forville til å tro på at voldelige tyranner kan stoppes uten motstand og maktbruk. Mitt syn er preget av min farfar, som satt fanget i konsentrasjonsleiren Buchenwald under krigen. Hver dag var en nedtelling til døden – utryddelsen. Hadde det ikke vært for synet av de amerikanske og britiske flyene over dem, som minnet dem om: Noen der ute slåss for oss. Vi er ikke glemt. Noen er villige til å dø for vår frihet, og for våre barns fremtidige frihet. Og en vinterdag i 45, da alt virket tapt, hørte de endelig amerikanske kanondrønn på horisonten… Redningen var nær.

Nøyaktig slik resonnerer ukrainerne i dag. Jeg snakker med flere av dem flere ganger i uken. Vi skal ikke svikte dem, slik du – selv i god hensikt -tar til orde for. Vi skal aldri la russiske tyranner med våpen i hånd få viljen sin, kun fordi de tror at «might makes right».

Til slutt svarte jeg han som følger:
Takk! Jeg likte  tonen i brevet ditt bedre denne gangen! Din farfar satte i Buchenwald. Min far satte bare på Grini noen år. Vi var sikkert begge lettet da de kom hjem, utmagrede og utslitte. Som nevnt, der var 72 millioner som aldri kom hjem.  Neppe mange av dem var glade for å å høre bombeflyene som kom.  Jeg var heller ikke det. Selv om vi mange ganger kunne ty til bomberommene, følte vi oss langt fra sikre. En gang da vi kom ut fra kjelleren til skolen vår (med 500 elever), var toppen av det store flotte bygget blåst bort.  Vi fikk nok et lite støkk. Det var britiske fly som skulle «redde» oss  på denne måten, midt i skoletiden, selv om det naturligvis ikke var oss de hadde håpet å treffe, og selv om de hadde mange fra hjembyen vår i London som de kunne ha rådført seg med.
Jeg håper vi kan være enige om at det er langt bedre å snakke pent og konstruktivt sammen på forhånd og bli så rimelig enige som mulig, enn å sloss i ettertid. Jeg er lite i tvil om at det  hadde vært mulig, både  i Ukraina-saken som i mange andre. Det skjedde ikke. Det gikk så langt at det ble krig. Det tok i alle fall 8 år. Kanskje kan vi ta det som et tegn på at også Putin har en viss tålmodighet – på tross av kritikken han er blitt utsatt for, utvilsomt mye berettiget, men i dag likevel svært overdrevet! Det er ikke slik at om det sprakk for han denne gangen,  at vi dermed kan vente at han vil kaste seg over andre land for å «erobre» dem. Tvert imot har han nå også erfart noe av alle de enorme problemer som krigføring fører med seg.  Kanskje finner han ut/har han funnet ut hvor idiotisk det er å gå til krig og at vi dermed er enda sikrere mot det enn før?
Den som har ansvaret for krigen er naturligvis alltid den annen part. Slik vil det vel alltid være. Det er normalt et delt ansvar. Alle gjør vi feil, og skal det bli krig kreves det nok at begge parter gjør feil eller dumheter. Det er da ikke særlig aktuelt å gå til krig mot noen som gjennomgående er snill og god mot deg? Vår feil i denne saken synes primært å være at vi, som liksom skal være demokratiets forkjempere, totalt neglisjerte ønskene om fristilling for Donbas-regionen, hvor det altså gjennom lang tid har foregått urimelige kamper.
Ellers, i denne saken som nevnt, ser der faktisk ikke ut til å være noen kostnader eller ulemper i det hele tatt ved å  akseptere Putins betingelser; frihet for Donbas-regionen. Vurder det opp imot følgene av en langvarig bitter krig med enorme negative konsekvenser for oss alle. Dette er komplett meningsløst!

Skal en gå til krig tror jeg også det kreves en viss grad av ikke bare uenighet, med også fiendskap. Synes du også vi  bør ta vår del av skylden for den usemje og motvilje/mistenksomhet og sabelrasling som i senere tid har utviklet seg mellom landene våre? Stemningen var vel en helt annen den gang Nansen og Quisling viste omsorg for nøden i Russland.  Kanskje burde vi heller nå søke etter en ny Nansen-ånd og en positiv velvilje og forsøke å bygge opp en ny positivitet og utvidet samarbeid heller enn endeløs vrangvilje og sanksjoner og dels meningsløs mistenksomhet?*

Jeg må nok tilstå at jeg mener vår trygghet vil bli langt bedre fundert på et slikt grunnlag enn på stadig mer opprustning og tanker om avskrekking. Jeg forstår heller ikke at det går  an å ha tillit til avskrekking når all erfaring har vist oss at jo farligere vi fremstår, dess engsteligere  blir våre motparter, men i stedet for avskrekking og lammelse, fører frykten til motreaksjoner og ytterligere opprustning, en voldsspiral! Skal vi kalle det påskrekking???
Kan vi ikke være enig om at å forsøke å finne konstruktive løsninger heller enn destruktive ikke er noe svik?
Uansett: Takk for at du gir meg anledning til å forsøke tenke litt over vår situasjon og våre muligheter! Jeg tror det kan være fruktbart!
Bjørn
—————————————————-
Nå vil jeg veldig gjerne høre hva du, kjære leser, tenker om denne saken. Den er etter mitt skjønn svært viktig. Skriv gjerne noen ord her nedenfor og send det inn!

Stans Våpenleveransene! Øk den humanitære hjelpen! Redd Ukraina!

Er ikke dette den komplette galskap, ikke bare fra russerne, men også  fra vår side?: Jo mer våpen Ukraina får, dess mer kamp må det da bli fra begge sider? Dess lengre vil vel kampene fortsette? Dess mer vil lidelsene, ødeleggelsene og hatet øke. Dess mer vil vel også farene for miljøet vårt og resten av verden  vokse? Hadde ikke Ukraina fått våpentilskudd, hadde sannsynligvis kampene forlengst vært over, og alle kunne begynne å slikke sine sår. Russerne vil jo utvilsomt til sist vinne kampene likevel! Jo lengre det drar ut, dess grusommere vil ødeleggelsene bli,  dess mer må vi vel trolig også regne med  at russerne vil kreve?

Som det står i dag er russernes mål utvilsomt å få frigitt områdene øst i Ukraina, de som har vært kilde til borgerkrigen og ødeleggelsene de siste 8 åra. La oss innse det: Det er da vel ikke noe stort tap for landet å gi majoriteten i disse områdene den frihet de selv hele tiden har sloss for? Da kan de få innrette seg som de ønsker, et selvstendig demokrati.  Det kan antakelig også gi mulighet  for et mer konstruktivt samarbeid, både med Ukraina og Russland?

Resten av landet ønsker å være knyttet til Vest, mens de har ønsket å knyttes seg mest mot Øst. La oss bare innse det, slik er det! Det er ingen katastrofe! Har Amerikanerne med sin Sovjetofobi ildnet oss opp til å tro noe annet?
Å la øst-områdene få styre seg som de vil, er vel neppe noen katastrofe, selv om den muligens litt for krigshissende Zelenskiy fortsatt tviholder på dem og kanskje har klart å få litt for mye kontroll over oss?

Egentlig var vel Russernes mål ikke så gale, selv om krigshandlingene naturligvis har vært groteske, barbariske og komplett  meningsløse? La oss nå få slutt på slossingen. La partene få komme til den løsning  som all fornuft tilsier.  La oss alle nå få være med å gjenreise klokskap, tillit og samarbeid både med øst og vest. Da kan igjen verden få blomstre, og vi kan alle leve sorgløst og lykkelig.

Alle kan gjøre feil. La oss innse det. Det har vært gjort  enorme feil på alle hold i denne saken. La oss begynne på nytt i den positive enden. Tar Ukraina og vi til fornuft, bør vi kunne regne med at kampene raskt vil være over. Du har et stort ansvar! Jeg håper du innser det.  Bryt hysteriet, si nei til flere våpenleveranser! Hjelp oss til heller igjen å gi all den humanitære hjelp og omsorg  som trengs. La oss sammen bygge en fremtid  med håp,  tillit og muligheter for absolutt alle!
Bjørn

Gulrot er alltid bedre enn pisk – også internasjonalt!

 

Sånn er det! Vil du oppnå noe fra en annen, svarer det seg alltid bedre å belønne forbedringer enn å straffe ugjerninger! Når vi blir refset for noe vi har gjort, trer forsvarsmekanismene inn: Vi beflitter oss på å forklare hvorfor vi har rett. Vi slår tilbake med gjensidige beskyldninger. Føler vi behov for det, ruster vi oss til å ta igjen eller  bekjempe angriperen.

Slik har det vært i uminnelige tider hva enten det gjelder små filleting eller svære internasjonale kampsaker. Hadde vi gjort oss dette virkelig bevisst, kunne de største menneskeskapte katastrofene i verden vært unngått!

Sånn er det også i Ukraina i dag! Det er helt åpenbart  at hadde vi satt oss ned med Putin, og sammen sett på problemer og muligheter, kunne vi ha funnet konstruktive løsninger på alle konflikter, og krigen kunne vært stanset raskt, eller aldri blitt aktuell!

Da det tragiske angrepet på Ukraina var et faktum, svarte Ukraina straks med militær motstand, og kampene økte i intensitet og omfang. Forbitrelsen steg på begge sider. Problemene og ødeleggelsene vokste helt ut av proporsjoner.

Vestmaktene reagerte på samme måte, og pøste på med våpen, dels meningsløse sanksjoner, hat, fordømmelse, propaganda og vi hisset president  Zelenskiy opp ytterligere. Dermed fortsatte krigen som ellers kunne vært avsluttet raskt  med begrensede skadevirkninger. Landet, miljøet og sinnene  ødelegges mer og mer. Jo sannelig, hadde vi tenkt oss om, har vi noe å lære av dette enkle ordtaket om gulrota! Putins handlinger kan på ingen måte forsvares, men det er likevel viktig å forstå dem. Norge er i dag medskyldig i å ha kastet bensin på bålet med våre våpenleveranser, harske propaganda og  dels meningsløse sanksjoner.

I Norge har det nå utviklet seg en psykose, der det viktigste synes å være å forherlige alle mulige angrep på alt russisk, et land vi stort sett har hatt fredelige relasjoner og et visst samarbeid med gjennom alle tider siden Nansen og Quisling brukte gulrot og hjalp til å begrense hungersnøden der.

Vi har fullstendig glemt å spørre: Hvorfor gikk Putin til det groteske angrepet på Ukraina, og hva kunne vi ha gjort for heller å løse de underliggende problemene? Så, hva var problemene? Hvorfor fant Putin på noe så sinnsvakt som å gå til krig, og ødelegge fremtid, livsvilkår, samarbeid, og bryte ned alt av verdi? Og hvem var det som egentlig skapte de problemene han i sin fortvilelse til slutt  reagerte så fullstendig meningsløst og destruktivt på?

Jeg tror du egentlig vet svaret like godt som meg: Det var ikke særlig pent av vesten å karre til oss det store kornkammeret Ukraina uten tanke på folk i landsdelene som var sterkt i mot det, og ønsket at Ukraina skulle bestå som en uavhengig buffersone mellom øst og vest. Du husker antakelig også at Porosjenko som stod på valg som ny president i landet, lovet  øst-provinsene folkeavstemning så de selv skulle kunne velge sin fremtidige styreform og mulige tilknytning. Så kom den amerikanske utenriksminister John Kerry  farende i all hast. Etter det var alle fagre løfter glemt!

På Krim var folkeavstemning, og det egentlig russiske området ble med stor majoritet besluttet beholdt som et russisk dominert område til glede for de aller fleste. Ingen blodsdråpe ble felt! Men Vesten fordømte det i sterke ordelag og kaller det annektering, et begrep som vel  innbefatter erobring etter kamp.

I Øst-Ukraina, provinsene Donetsk og Luhansk, ble de  snytt for sitt ønske om fristilling, noe som skapte stor forbitrelse.  Den mer uformelle folkeavstemningen som ble holdt der sies å ha resultert i 80% majoritet for fristilling fra Ukraina. Nektelsene falt tungt for brystet både for befolkningen der og for Putin som hadde lovet dem beskyttelse. Som vi vet gjorde de opprør, noe som gjennom de siste 8 år siden 2014, har tatt 14 000 liv, og forårsaket voldsomme ødeleggelser.

At det opprinnelige russisktilhørige Ukraina med de motvillige øst-provinsene nærmest ble annektert av vesten falt naturligvis Putin tungt for brystet. At han også har hatt stigende frykt for hva NATO med sin stadig mer omgripende opprustning kunne finne på, er kanskje ikke rart, når han også har lyttet til den stadig harskere retorikk fra vesten? At han da har bedt forsikring om, og vært meget engstelig for  at NATO ikke også måtte suge til seg Ukraina, er vel egentlig forståelig? Selv om NATO har vært ment å være mer til beskyttelse enn angrep, bør en vel forstå at han har tvilt på organisasjonens edle hensikter?

Putin har sittet igjen med 3 ønsker:  Anerkjennelse av at Krim hører til under Russland, frislipp av provinsene Luhansk og Donetsk og forsikring om at Ukraina ikke må bli med i NATO. Disse ønskene synes ikke bare fornuftige, men er også til stor fordel for oss alle! Områdene det er snakk om kan endelig få den frihet de ønsker, Ukraina kan igjen bli et fredelig område uten indre motstand, Russland kan begrense sin frykt for vesten og alle vi andre kan fortsette  viktig samhandel  og samarbeid med Russland, begrense vår angst  og unngå klargjøring av bomberommene.

Dette vil være ikke bare til stor fordel for oss alle, men er faktisk de betingelser Putin har satt for øyeblikkelig stans av den meningsløse krigen. Hva mer kan vi ønske oss? Gulrota trenger ikke bare henge dinglende foran nesen vår. Vi kan alle nyte den i fellesskap!  I stedet for  massedrap og meningsløse ødeleggelser  kan vi nærmest med et pennestrøk oppnå fred, forsoning og et viktig samarbeid. Å få Zelensky til å innse det samme, bør vel heller ikke være umulig?

Sørgelig å tenke på, er det naturligvis at når Putin gang på gang har tatt opp disse spørsmålene med NATO og andre, har han bare blitt møtt med kald skulder og harske trusler. Til slutt rant det over for han og krigen var et faktum!

I stedet for fornuftige samtaler for problemløsning og  avspenning, ivrer nå NATO og Norge for ytterligere opprustning, livsfarlig for oss alle, en uhyre forstemmende utvikling!
Bjørn 

Vi kan få slutt på krigen i Ukraina i morgen – hvis vi vil! – og det til alles fordel!!!

Jo, helt åpenbart: Putin gjorde en forferdelig og livsfarlig kjempetabbe ved å starte og å føre denne krigen!

Vi må likevel spørre oss selv: Hvorfor gjorde han det, og hva kan vi gjøre for å få slutt på den meningsløse elendigheita som ikke har noe positivt for seg?

Egentlig trenger vi bare korttidshukommelse for å svare på spørsmålet:

  1. Ved opprøret på Maidanplassen i Kiev i 2013 var storparten av landet i ekstase. Hjelpetilbudet og løftene de hadde fra Vesten  var vesentlig bedre enn det de hadde fra Russland.  En vestlig orientert president, Porosjenko, ble valgt.
    Ikke alle var enige, særlig ikke i provinsene Donetsk og Luhansk i Øst-Ukraina. Det var naturlig, fordi der bor det hovedsakelig russere med sterk russisk tilknytning. Over 50% av befolkningen i Krim, Luhansk og Donetsk har russisk som morsmål, og føler, naturlig nok, sterk russisk tilknytning. Donetsk og Luhansk utgjør bare 7% av arealet i Ukraina, og har  8% av befolkningen. Porosjenko lovet dem folkeavstemning om sin fremtidige tilknytning, noe USAs John Kerry fikk forhindret.  Det påstås at der allikevel ble avholdt en folkeavstemning i området, der 89% stemte for en løsrivelse fra Ukraina og Vesten. Når du vet at den tilsvarende folkeavstemningen på Krim endte med 96,7% for løsrivelse virker tallet fornuftig. I 8 år har der vært ført frigjøringskamper som til nå har drept over 14 000 og ødelagt mye av landet. Det er da ikke forunderlig at dette har falt Putin tungt for brystet, han som tidligere lovet dem beskyttelse?
    Hvorfor i all verden tviholder Ukraina, NATO og USA på disse to provinsene, de som ellers snakker så vakkert om demokrati? Er det bare en talemåte når det gjelder egen maktutfoldelse? Fristilling vil utvilsomt vært til vår alles fordel: Borgerkrigen har utarmet landet økonomisk og innsatsmessig. Den har skapt mye ondt blod. Det ville være en enorm fordel for oss alle om disse stakkars provinsene kunne  bli frie og selvstendige, og et mer fruktbart samarbeid kunne vært opprettet. Der er intet å vinne på å tviholde på disse provinsene! Best av alt, Putin hadde sluppet å gå til krig, vi hadde sluppet å engste oss for våre bomberom. Vi kunne opprettholdt et godt samarbeid uten sanksjoner, også med Russland.
    Si ja til frihet for disse provinsene!
  2. Det andre kravet Putin hadde mot oss, var at Ukraina ikke måtte innlemmes i NATO – noe som gang på gang nå har blitt iskaldt avvist med  trusler på kjøpet. Medlemskap  ble erklært fullstendig uaktuelt i 2014. Når vi ser på alt det gale vi har innlatt oss på, er det vel slett ikke rart at Putin blir engstelig??? Hva kan han vente seg av oss, som oppfører oss som nikkedukker overfor det aggressive  USA, vi som kjøper angrepsfly og ubåter av verste slag, i strid med alle våre tidligere prinsipper, som ønsker amerikanske atomubåter og atombombefly velkommen, som lar Amerikanske krigere etablere seg med baser i Norge, helt uten vår kontroll, og som stadig gjennomfører store krigstreningsopplegg  for NATO på vår jord. Du kjenner artikkel 5 som forplikter oss  og alle til å være med i meningsløse kriger: I dag kan vi alle være hjertelig glade Ukraina ikke er med i NATO!
    Si et kraftig nei til Ukrainsk NATO-medlemskap! Vi ønsker ikke å virke truende og forårsake mer opprustning!
  3. Vi leverer våpen til Ukraina, selv om vi vet at de vil tape krigen! Vi kaster bensin på bålet! Vi tirrer til gjengjeldelse! Vi øker krigsintensiteten! Vi forlenger lidelsene, øker drapstallene, forverrer ødeleggelsene, spolerer alles økonomi , vi øker vår egen sjanse til å bli angrepet. Vi øker faren for atomkrig, vi nærmest lager opptakten til en 3. verdenskrig. Det er vi som setter verden i fare for utslettelse – helt uten  å være henvist til det! Tenk: Verden ville nå være et bedre sted uten oss! Å for en skam!
    Til  fordel for absolutt alle: Slutt å levere våpen!

Kan vi gjennomføre disse 3 enkle punktene, som er til stor fordel både for Ukraina, Russland og oss selv, (en utpreget vinn-vinn situasjon!) har Putin helt mistet sitt insitament til å sloss, kan legge inn årene og puste lettet ut! Da kan vi  alle se fremtiden lyst i møte, slutte med sanksjoner og begynne å samarbeide om det meste!

Til Zelenskiy: Jo lengre  tiden går og krigen varer, dess mer øker ødeleggelsene, drapene, lidelsene,  og hatet. Dess elendigere blir mulighetene på alle hold, avmakten og kreativiteten og posisjonen overfor russerne. Så, stans kampene, våpenimporten og den krigerske utenlandsk”hjelpen” nå. Posisjonen kan bare bli dårligere! Sett dere ned sammen med motparten straks, drøft mål og muligheter. Vær konstruktive, se felles problemer og oppgaver,  og søk felles  løsninger. Gi aldri opp!
Til deg:  Kan du være snill å snakke Zelenskiy  til litt fornuft?

Bjørn

 

 

 

Den meningsløse krigen kan stanses, men ikke med våpen!

Så har det ulykksalige hendt! Putin har startet krig! Nå gjelder det å ikke handle i affekt, men tenke klart for å gjøre det beste ut av en forferdelig og livsfarlig situasjon for oss alle. To saker er særlig viktig nå:

1.     Å tenke over hva som er årsaken til konflikten som kan skape så mye elendighet for oss alle. Har vi noe skyld?

2.     Hva bør vi gjøre for å få slutt på elendigheita?

I utgangspunktet ønsket faktisk Putin fred og slutt på 8 års krig i Øst-Ukraina med ødeleggelse av land og folk som der hovedsaklig er russere. Han  ønsket også trygghet for sitt folk. Derfor har han i  lange tider forhandlet for reelt demokrati og frihet i Donetsk og Luhansk, og for stans i NATOs utvidelser som han har følt truende. Han møtte ingen forståelse, bare en kald skulder, både fra USA og NATO.

Til slutt reagerte han dessverre med det dummeste og farligste som tenkes kan. Krig! Nå finnes det 3 måter å reagere på:

1.     Militær motstand. Zelenskiy kan oppfordre folket sitt til å sloss og andre land kan sende våpen og assistere militært. Det vil med sikkerhet føre til intensivering av  krigshandlingene, forlengelse av krigen, økte ødeleggelser, drap  og grusomheter på alle hold med økende forferdelighet, hat og spredning til andre land. Selv om NATO besitter 10 ganger så mye våpen og ødeleggelsesevne, har Russland nok til å ta livet av oss alle. I den situasjon vi er kommet nå, vil økt motstand uten tvil virke oppildnende på Russerne.

Ikke tro at militær motstand  kan dempe noe som helst. Det virker alltid oppildnende og intensiverende.  Hvis det ikke er det vi ønsker, så la oss besinne oss og stanse før det er for sent!  Det finnes ingen avskrekking, bare påskrekking! Verden og sivilisasjonen, Norge inkludert, kan forsvinne om ikke noen nå tar til vettet!!

2.     Passivitet.  Gjør verken vi eller Ukraina noe som helst, vil  Russerne antakelig overta mye av styringen av landet som opprinnelig var russisk. De vil neppe ha intensiver til å angripe andre land, men de vil styre Ukraina etter sitt sitt eget hode, til glede for noen og sikkert til ergrelse for mange, men konsekvensene vil formodentlig  bli begrensede.

3.     Problemløsning og samarbeid. Be om våpenhvile og konstruktive drøftinger. Sett dere ned igjen sammen med Putin og hans menn. Drøft saklig de problemer som finns, uten å tviholde på prestisje, standpunkter og tidligere kampsaker.  Kanskje kan dette være viktige momenter i en fornuftig agenda:

·    Folkeavstemning om Selvstendighet og  internt demokrati i Donetsk og Luhansk, kanskje med noe omorganisering

·       Styring av Ukraina mot å bli en demilitarisert frisone mellom øst og vest.
·       Mulige konstruktive samarbeidsprosjekter
·       Trygging av landene og befolkningene mot overgrep
·        Inngå en ikke angrepsavtale med NATO
·       Opphør av  sanksjoner.

Hva tror du? Hva ser du på som det mest  fornuftige? Alle muligheter er åpne! Jeg tror jeg kan garantere at Putin kan være med på den sistnevnte!
Jeg håper du kan være med å få partene til fornuft og hindre at der blir med våpen tilgjengelig. Det vil bare øke og forlenge grusomhetene, og det vil også sette våpenleverandørene og store deler av verden i den største fare!
Bjørn 

Betyr språket vårt noe for oppfatningen vår og for Verdensfreden?

Bruken av visse tendensiøse ord tror jeg betyr alt for mye for folks alminnelige oppfatning.
Jeg tenker særlig på krisen i Ukraina der  ordene annektering og opprørere konsekvent, og sikkert bevisst, kanskje anbefalt, benyttes for å svartmale russernes involvering.
I Leksikonet står det: «Å annektere betyr å overta et område, erobre det og erklære det for sitt.»
Vi har hørt det helt konsekvent: «Russlands annektering av Krim».
Men vi har aldri hørt: «Vestens annektering av Ukraina».
Begge tilfellene hadde like mye eller like lite av annektering i seg. Ingen av dem involverte erobring.  Begge steder, kanskje særlig på Krim var det snakk om frie valg.
Nå er det blitt snakk om «opprørere» og «opprørsstyrker» i Øst-Ukraina, selv om de utvilsomt representerer over 90% av befolkningen der.  Her hjemme under krigen snakket vi om folk i en lignende situasjon som  hjemmestyrker eller «frigjøringshelter» .
Kanskje bør vi snakke om propaganda og et språk som lurer oss til å ta side i en konflikt? Dette er farlig! Hva bør vi gjøre med det? Tenk om vi kunne tenke fritt og selvstendig.
Bjørn

Gratulerer Jonas! Kondolerer Jens!

Nei Jonas, vi er ikke sikre, verken du eller jeg, på at vi straks ser store frukter av Talibanbesøket. Jeg kan ikke garantere verken at jenteskolene blir prioritert, eller at alle kan mettes.
Likevel tror jeg at det var klokt å stille opp både med invitasjon og privatfly! Vi kan ikke vente alt av folk som har en tvilsom fortid, som vi har kriget mot i 20 år, og som fortsatt føler seg forhatt av de fleste. Allikevel: Taliban var både glade for invitasjonen og faktisk svært samarbeidsvillige. Der er et håp!

Osama Bin Laden var lei Amerikansk imperialisme og arrangerte den voldsomme flystyrten mot World Trade Center i New York  i 2001. Da erklærte president Bush krig mot terrorisme.  Han skulle ikke få terrorister til å forstå at terrorisme virker mot sin hensikt. Nei, han var bare hevngjerrig og ville ha virkelig krig med ødeleggende våpen. Utrolig nok fikk han  med seg både NATO og Norge i krigen. Der var  9200 norske soldater.  De slåss både mot Irak, Pakistan, Jemen, Somalia og Syria. 800 000 ble drept,  175 000 av dem  i Afghanistan. Nei, ikke alle var Afghanere, 10  av de drepte var norske, + en journalist på et hotell.  Utenriksminister Jonas Gahr Støre var der også. Var han et mål for angrepet? Så er det da uhyre positivt å erfare at nettopp han tok initiativet til den forbrødring vi nå har erfart. Hvordan ville du ha reagert om noen ville drepe deg?

Krigen i Afghanistan varte i 20 år. Det er ganske merkelig  at verken USA, NATO eller Norge forstod at all denne slossingen ikke kunne løse noen problemer? Selvfølgelig; krigen bare økte grusomhetene, forbitrelsen, hatet  og gjengjeldelsene. Burde ikke det forlengst ha gått opp for oss alle? Det finnes  bare en løsning: Samtaler, forståelse medfølelse, samarbeid og hjelp. Tenk hvor mye elendighet som kunne vært spart om det hadde gått opp for oss for 20 år siden!

Nå håper jeg inderlig det er det som er blitt klart for Jonas Gahr Støre: At forsøker vi å forstå Taliban og deres problemer og vanstyre, så vil de høre på oss. Det har vi da nettopp nå faktisk opplevd! På tross av all skade krigen har forårsaket, var de glade for turen de fikk. De lyttet og lovde! Nei, det er i overkant å vente at de skal legge bort alle sine negative ideer over natta. Jeg tror likevel at viljen de viste var ærlig nok – i alle fall der og da! Det skal litt mer enn en flytur og en positiv mottakelse til for å snu om hodene på et folk, særlig når religion er blandet inn. Holder vi ut, vil vi etter hvert se positive resultater. Sakte vil de forstå mer av både menneskeverd, utvikling, og at det lønner seg å få jentene med i arbeidet. De trenger ikke verken  slakt eller pekefinger, men hjelp og støtte. Vi kan ikke bare sitte på gjerdet, være vrange og vise forakt. Vi må samarbeide og hjelpe til: Det krever anerkjennelse fra vår side, men gjerne med betingelser. De har 100 milliarder kroner på bok i USA. Det må frigis.  Men da bør vi også hjelpe til å styre forbruket til fornuftig nytte og utvikling i samfunnet. Da vil jentene også bli en  viktig ressurs. En invitasjon og en flytur er ikke nok. La oss bruke kløkt og fortsette samarbeidet, så vil vi etter hvert se store resultater!!

Takk Jonas! Stå på! Dette kan gå godt (Jeg har også fått erfare at hjelp til utvikling nytter!)


Jeg beklager å måtte si det Jens: Du har ikke vært like heldig med dine initiativ som Jonas!Jonas satset på samarbeid. Du har nå satset på grove kompromissløse trusler. Da møter vi som du nok nå har erfart, bare motstand, bitterhet og ytterligere innbitthet og negative tiltak!
Putin vartet opp med storstilt opprustning på grensa mot Ukraina. Hvorfor gjorde han det? Du vet det utmerket godt om du tenker deg om. Han er redd! Han er meget engstelig for hva Ukraina og NATO kan finne på. Opprustningen var neppe det klokeste han kunne finne på, men sånn går det ofte med folk som føler seg trykket opp i et hjørne.

Tenk over det: Det er vel ikke så rart at han blir engstelig? Da Porosjenko stilte til valg i 2014 lovet han folkeavstemning i Luhansk og Donetsk  slik at de kunne velge den side de ønsket, Øst eller Vest. Situasjonen var en helt annen enn i storparten av landet. De følte seg som Russere, og ville fortsette med sin fremtidige tilknytning også mot øst. Det gikk da  godt på Krim, de følte det også slik. Der hadde de folkeavstemning. Der fikk demokratiet seire. De fikk  tilbake sin tilknytning til Russland, alle var glade. Det ble ikke spilt en bloddråpe!
Putin hadde da også lovet å holde sin vernende hånd over Øst-Ukraina. Han føler seg naturligvis i en voldsom knipe. Nå har de sloss for sin uavhengighet fra Ukraina i 8 år, 14 000 er drept, områdene er ødelagte og folk er fortvilte både i øst og vest!
Jeg er dessverre  redd det er vår skyld: Da Ukraina, etter mange fagre løfter og store pengesummer (også fra Norge), knyttet seg opp mot vest, var det også gjort klinkende klart at Ukraina ikke skulle bli tatt opp i NATO. De skulle få fortsette som en demilitarisert buffersone mellom øst og vest.  Men nå truer du med det motsatte! Du er vel også medskyldig i at flere land i Vest-Europa sender våpen til områdene nært Russland. Nei, nei, nei! Det er ikke rart at Putin blir mer og mer engstelig!

Ennå er det ikke for sent. Ennå kan du be om folkeavstemning i Øst-Ukraina. Ennå kan du vedgå at Ukraina ikke bør innlemmes i NATO. Ennå kan du begynne å snakke konstruktivt med Putin. Ennå kan dere sammen utmerket godt finne ut at samarbeid er så mye bedre for alle på alle måter enn slike steile og avvisende trusler som du har prestert. Om USA da  vil kaster deg ut av NATO, betyr vel lite nå?

Du har ennå sjansen til å bli en hedersmann. Du har faktisk ennå sjansen til å redde verden!
Bjørn

 

 

Ukraina. Hvem har skyld i hva? Hva nå?

Krig, slossing og ufred er ikke noen fornuftig løsning på noe som helst! Det skaper bare nød og elendighet, lidelser, hat, flyktningekriser, forverring av problemene som skulle løses, og enorme ødeleggelser, som vi alle, innenforstående eller utenforstående, får lide av i lange tider. Det gir nok også det aller største bidrag til meningsløs CO2-utvikling og klimaødeleggelser.

Noen farlige krigssituasjoner kan også løses til alles fordel på en enkel måte, uten at en behøver å vise noe som helst annet enn sunn fornuft og kanskje innrømmelser av de feil en har gjort.  Noen ganger skyldes feilene den ene part, noen ganger bør en dele på skylden, og noen ganger den annen.
Beklageligvis har den mest skyldige part ofte de største vansker med å se hvilke feil de har gjort, innrømme det og komme med fornuftige innrømmelser og tiltak.

Aftenposten slår nå stort opp fare for russisk invasjon i Ukraina, og jeg leser mellom linjene at det hevdes at feilen ligger på Russisk side. Men gjør den det? Ukraina var gjennom alle år en del av det Russiske imperium, og etter 2. verdenskrig, av begge parter sett på som en gunstig og fredelig buffersone. Særlig i de østlige provinsene Krim, Donetsk og Luhansk var russisktilhørigheten og andelen av russere og russisktalende særlig høy.

Da det ble opprør på Maidanplassen i Kiev i 2014 , og utvilsomt et flertall av befolkningen ønsket en sterkere vestlig tilknytning, kanskje særlig p.g. av den lovede økonomiske vestlige støttepakke, ble president Janukovitsj  kastet, Porosjenko ble valgt og den vestlige tilknytning ble nærmest et faktum. De nevnte 3 østlige provinsene ville ikke være med på dette. Krimhalvøya som opprinnelig tilhørte den russiske sovjetrepublikk, ble under president Krustsjov, kanskje mest av praktiske geografiske grunner, overført til den ukrainske sovjetrepublikk i 1954. Det var åpenbart at det store flertallet der ville foretrekke heller å bli tilbakeført for å fortsette med tilknytning av Russland.  For å sikre legitimiteten av dette ble det den 16. mars 2014 hold folkeavstemning om saken. Vestlige observatører ble innbudt men kom ikke. Valget gikk likevel greit for seg, og over  96% av befolkningen stemte, som referert i Aftenposten, for en tilbakeføring til den russiske føderasjonen. Dette ble gjennomført, folk var fornøyde, og ingen blodsdråpe ble spilt.

Til tross for sin lovprisning av demokrati, falt dette tungt for brystet for vestmaktene, som siden aldri helt har blitt fornøyd med overføringen som  sett utenfra må sies å være fornuftig. De har i hele ettertiden kalt den fredelige tilbakeføringen for annektering, selv om det må være åpenbart for enhver, at det like gjerne var Ukraina som ble annektert av vestmaktene.  Før valget lovet Porosjenko provinsene Donetsk og Luhansk frie valg, underforstått at de, om de ønsket, heller kunne knytte seg til Russland enn å fortsette som en del av det vestifiserte Ukraina.
Med valget av Porosjenko som ny president, knyttet landet seg nært til vesten, utvilsomt etter ønske fra folk flest, men ikke fra folket i Øst-Ukraina! I all hast kom den Amerikanske utenriksminister   John Kerry farende, ga ytterligere støtteløfter. Dermed ble løftet om frie valg i øst-provinsene fullstendig neglisjert.  Folket i øst ble tvunget til å være med på lasset mot vest. Dette var til stor forargelse og motstand på de kanter, og så startet den ufred og kriging som siden har pågått mellom øst og vest i landet – og vel enda mer beklagelig, kampene ble støttet av stormaktene på begge sider.

Hvorfor i all verden skulle Amerikanerne og Vesten tviholde på å beholde disse provinsene som en del av Ukraina, i høyeste grad mot deres egen vilje? Måtte de ikke være fornøy med å ha karret til seg resten av landet, så fred og fordragelighet kunne bestå?  Annekteringen  (om vi kan kalle det så) fra vest har siden i stor grad  ødelagt utviklingen ikke bare i østprovinsene, men i stor grad i hele landet. Dette har skapt mistro og hat mellom øst og vest og har ødelagt mye av den fredelige utvikling som var på gang. Når russerne har forsøkt å holde sin vernende hånd over disse provinsene og gitt dem i alle fall moralsk støtte i kampen for frihet fra det nye Ukraina, har de blitt møtt med betydelige sanksjoner fra vest, Norge inkludert, og mistilliten og hatet mot vest har økt.

Når nå Aftenposten skriver om fare for invasjon i Ukraina, rett eller feil,  bør det være åpenbart at det finnes en enkel løsning på problemet:

La de østlige provinsene få frihet til å gjøre som de ønsker, å lene seg mot øst eller vest, la dem få gjennomføre frie valg. La det bli fred i området.
La oss endelig få se at vår Jens Stoltenberg, generalsekretær i NATO,  gjør noe viktig som gavner verdensfreden. La oss endelig få se at han kan vise litt selvstendighet, og kalle på frie valg og frigivelse av øst-provinsene i i Ukraina.

La oss få slutt på den nye kalde krigen som dette har skapt. La Øst-Ukraina få  holde frie valg. La dem få sin frihet. La oss alle få begynne på en fredelig æra med slutt på meningsløs skitt-kasting mellom øst og vest. La oss få slutte å være engstelige for ytterligere militær opptrapping og for de fullstendig meningsløse konfliktene, utvilsomt for størstedelen  skapt av oss! Nå har vi sjansen!  Det kan bli fred i verden om vi ønsker det!
Bjørn

Bare slik kan vi redde klimaet på jorda!

Om CO2-balanse og forurensning.
Glasgow. Nå hadde  de herrer møte i Glasgow for å redde verden og klimaet. Det må ikke bli for varmt på jorda. De har ankommet  med sin tjenerstab i privatfly, men venter naturligvis ikke at resten av verden skal oppføre seg som dem. De vil jo ikke at verden skal gå under i morgen. Da måtte selv de la flyene sine stå på bakken. Det ville vel være en katastrofe!

Ny teknologi. Det de snakket om var ny teknologi, teknologi som kan trylle frem mer energi, for det trenger flyene. Neida, energi kan ikke oppstå eller forsvinne. Det fortalte Clausius  oss med varmelærens første hovedsats.  Vi har vært søkkandes fornøyd med vannkrafta vår. Vi kan omdanne vannet der oppe, til strøm i ledningene. Det har kostet litt. Verdifull mark er demmet ned eller ligger skiftevis  igjen som ørken.  Digre demninger har blitt bygget med naturinngrep  og stor maskininnsats, et svært sementforbruk, rørledninger og maskiner, mineraler i fleng. Det har ikke kostet lite, og CO2 (kulldioksyd eller kullsyre)  har veltet ut. Folk har jobbet med saken, tjent og levd godt og sluppet ut CO2  på mange måter. De har gjort store innkjøp og sørget for at de som de har kjøpt av også har levet godt, og de igjen har kunnet leve på samme måte. Ringvirkningene har vært betydelige, videre og videre utover i store sirkler! Og alle har de skapt CO2, ved at de har pustet og levd, kjøpt og fått forbruket til å spre seg langt utover.
Så sitter vi igjen med spørsmålet: Denne kanskje aller reneste energien, hvor ren ble den egentlig når vi skal ta i betraktning forsvunnet natur, tørrlagte fiskeelver og alt som har blitt skapt av forurensning og CO2 i vide kretser. Det går bare i liten grad an å regne på det. Hm.
Men nå er vi blitt så mange på denne jorda at energien vi skaper på denne måten ikke er nok. Vi har blitt flinke, har funnet opp både god isolasjon, varmepumper og ledpærer så energien strekker mye lengre. Fantastisk! – selv om også dette kan betraktes på samme måte, at utvikling og produksjon har forårsaket svære CO2 -utslipp i mange ledd utover! Vi får håpe at det som er vunnet ikke står i alt for dårlig balanse med det det har krevd.

Så er det  funnet opp alternative måter å omdanne energi på: Vindmøller som skaper om ødeleggende vind til nyttig energi, solceller som gjør det samme av alt for varme solstråler, bølgekraftverk som omdanner energi fra voldsomme havbølger til nyttig elektrisitet og etter hvert atomenergi som bryter ned materialer og forårsaker det samme.
Men vi må ikke glemme at alle disse for så vidt nyttige teknologiene krever voldsom innsats av ressurser med tilhørende utspytting av CO2.  Også her skjer det i vide sirkler utover gjennom de som lever av utvikling og bygging etc. etc.
Selv om alt dette kalles fornybare energikilder, belaster det også klima og natur. Noe fullt regnskap over nytte og ulemper  er vanskelig å lage, selv om første ledds belastninger til en viss grad kan beregnes.
Åpenbart er det likevel at jo flere vi blir på denne kloden, dess dårligere kommer vi ut  av  forholdet.

Nå har dessverre folketallet økt så mye at det vi har av fornybare energikilder, slik vårt levesett er i dag, ikke er tilstrekkelig.

Dermed har vi måttet ty til energikilder som ikke er like fornybare. Vi brenner kull, olje, gass, torv og bio-avfall. Disse energikildene forårsaker  ikke bare CO2-utslipp ved etablering, men også ved hver eneste liten dust som brennes. Ikke alle forårsaker like mye CO2 i forhold til den energi de skaper, og ikke alle tar like lang tid å gjenskape.
Oljen er den som krever lengst tid for å dannes, mens kull er den som utvikler mest CO2 i forhold til energien som utløses.  Regenereringstiden er likevel så lang  for det hele, at vi kan se bort fra noen nyskapning i sivilisasjonens levetid.
Den gunstigste gassen å brenne er utvilsomt metan (CH4)som utvikles ved forråtning og dyrenes og menneskenes  fordøyelsesprosess. Dette ettersom metan i atmosfæren absorberer enormt mye mer energi fra sola enn CO2. Allikevel er dette også litt som å pisse i buksa fordi metan har en kort levetid i atmosfæren, mens CO2 har en svært lang.

Som vi ser,  både fornybare  energikilder og de ikke fornybare har sin pris i miljøet i form av CO2 -utvikling og ressursforbruk, selv om forskjellen mellom dem er stor.

Skal sivilisasjonene og livet på jorda kunne fortsette,  er det naturligvis en betingelse at der er balanse mellom utvikling av og omdanning av CO2.  Ikke bare forårsaker CO2  oppvarming av  joda, med alle de ulemper det fører med seg, men det binder også oksygen (O2), som er en betingelse for alt dyreliv og forbrenning også i våre organismer. En stigende grad av forbrenning betyr også tapping av oksygen-ressursene som er det viktigste våre organismer trenger for å leve.
Det sies at oksygeninnholdet i atmosfæren tidligere var vesentlig høyere enn i dag. Det skal være årsaker til at de svære dinosaurene kunne leve.
Folk snakker i dag mye om det de kaller CO2 -fangst og lagring, som en løsning på den stadig voksende CO2 -krisen i verden. Dette er naturligvis uhyre betenkelig. Når man koster CO2 under teppet fører det til:

  • Betydelig merutvikling av CO2 for å få det til, samt bruk av store ressurs- og energimengder
  • Fare for utblåsning ved jordskjelv, uhell, sabotasje, overtrykk e.l. (Som kjent kan 2-3% CO2 i atmosfæren ta livet av mennesker og dyr)
  • Reduksjon av tilgjengelig oksygen. Det er en tilsnikelse å snakk om karbonfangst fordi det medfører tap av nesten 3 ganger så mye oksygen som karbon!

Det tar lang tid før så mye oksygen er forsvunnet at vi ikke kan overleve, men det tærer naturligvis på den viktigste ressurs vi har, og som vi veldig gjerne skulle hatt mer av. Jo mer oksygen dess aktivere liv!

Nå kan vi være veldig glade for at CO2 hele tiden spaltes til karbon og oksygen. Det sørger skogen og  plantelivet på jorda og i vannet for.  Det er bare det, at der nå er stor og voksende ubalanse i forholdet, og jo lengre utviklingen går dess  mer øker ubalansen.  Skogene forsvinner mens  utviklingen krever stadig mer og mer. På den ene siden øker CO2-utviklingen, og på den andre siden skrumper skogene og grøntarealene mer og mer. Det går ikke i lengden! Veiutbygging og bebyggelse til bolig, industri og mye mer øker dramatisk. Dertil blir det tørrere og svære branner griper mer og mer om seg uten at tilstrekkelig gjøres for å slokke dem. Alt dette fører både til enorm CO2 -utvikling og ødeleggelse av skog og grøntarealer.  På toppen av det hele, og verst av alt, folketallet øker dramatisk. Men i stedet for å forsøke å begrense det, er myndighetene likegyldige til forholdet. Vi opplevde sogar nylig en statsminister i vårt eget land som oppfordret oss til ytterligere folketallsøkning!!! På klimamøtet i Glasgow nylig, hørte vi ingen av delegatene nevne forholdet overhode!!

La oss nå endelig se det i øynene: V i er blitt for mange  på denne jorda! Forbruket er kommet for høyt, tørken utvikler seg mer og mer. Følgelig utvikler det seg stadig svære branner som raserer det hele som vi forsøker å bygge opp. Vi bor for tett og blander oss for mye med hverandre hele tiden – så epidemier som utvikler seg, sprer seg over hele kloden og blir vanskelig å stanse. Jo mer vi vokser i antall, dess mer skog og dyrkningsmuligheter forsvinner! Dess mer går det også ut over regenereringen i havene, dess mer trenger vi plass til flere boliger, dess mer industri og veier bygges det, mens skogen og dyrkningsarealene forsvinner.

Skal vi overleve en stund til på denne så fantastiske kloden vår, nytter det ikke lengre bare med mer og mer teknologisk nyvinning. All teknologiutvikling har som nevnt sin pris!  Å koste CO2  under teppet  er å lure oss selv.  Det vil bli en tikkende bombe  som kan bli fatal. Vi må nok både gradvis redusere folketallet, og vi må stramme inn livremma. Det gjelder både der ute i den store verden, men kanskje særlig her hjemme i vårt lille land hvor vi er blitt en av verstingene, og forbruker kanskje mer enn noen. Klarer ikke vi det, kan vi ikke forvente at andre skal klare det heller!

Vi ser etter hvert problemene, øynene går mer og mer opp for oss. Vi diskuterer og diskuterer, men har så langt ikke kommet noen vei. Det blir bare verre og verre. Hva skal vi så  gjøre for å reparere slike fatale skader?
Jo, nå som vi begynner å se problemene, la oss bli enige om følgende:

  1. Folketallet må ned!
  2. Teknologisk utvikling alene kan ikke redde oss!
  3. Forbruket må reduseres!
  4. Opprustning og krig må stanses. Der fins langt bedre måter å løse mellomfolkelige problemer på!
  5. Energiforbruket må komme under kontroll, og forbrenningen må ned. Vi må stanse rovdriften på kull og olje.
  6. Brannene må stanses, kanskje helst i samarbeid mellom de store mektige nasjonene.
  7. Skogene og dyrkningsarealene må gjenopprettes, mens utbygning av veier og bygg må reduseres.

Klarer vi dette, har vi faktisk en mulighet til å overleve, og vi kan etter hvert slutte å bekymre oss og gjøre kloden vår om til et paradis på jord.
Jo mer vi klarer å redusere folketallet, dess romsligere kan vi tillate oss å leve!

Det er til en begynnelse kanskje litt vanskelig å se det i øynene, men dette er det som må til!
Jada , det er for så vidt enkelt for meg å si det, men hvordan skal vi så få det til i praksis, slik vi mennesker nå en gang er skrudd sammen?

La oss nå se på disse 7 faktorene, en for en, og erkjenne at det er det som må til, så tror jeg vi kan bli enige om at dette slett ikke er umulig!:

 

 

  1. Overbefolkningen, vårt antakelig største problem.
    Dette er kanskje det største problemet , problemet som gjør at alle de andre problemene dukker opp. Jo mer vi kan redusere folketallet, dess roligere kan vi ta det med de øvrige faktorene. Og samtidig er det også det enkleste problemet å løse, når vi bare vil innse hvor viktig det er! Dessuten vet vi at andre land, både Kina og India, som har innsett at de har store problemer med overbefolkning, faktisk har begynt å klare det med små steg!

For det første, og kanskje viktigste: Vi må innse problemet og vi bør sette oss mål, ikke for drastiske og ikke for plutselige. Vi vil trenge noe tid  til omstillingen, ikke la aldersfordelingen i samfunnet komme helt ut av balanse, selv om vi vet at vi etter hvert både har opparbeidet oss en fantastisk arbeidseffektivitet, og vi stadig titter på beskjeftigelsesgraden i samfunnet.  Samtidig som vi hele tiden har uløste oppgaver, snakkes stadig om arbeidsløshet.  Det kommer naturligvis av for dårlig styring. Det jubles også over nye arbeidsplasser som kommer til, selv om mange av arbeidsplassene nærmest kan karakteriseres både som unødvendige og uheldige for utviklingen.

Det produseres varer som vi kanskje helst skulle ha  vært foruten, varer som tærer unødvendig på ressursene. La meg nevne noen få enkle eksempler:
Svært mange av plasttrauene for matvarer du finner i butikkene er både unødvendige og uheldige, de tar også urimelig plass i fryseren din der hjemme. Tenk om de i stedet kunne erstattes med en liten plastpose med vakuumpakking! Melkekartongene burde erstattes med en tappeautomat i butikken for termokannen din. Lystyaktene er for svære og volder for mange problemer for eierne. Våpnene gjør som vi vet bare ugagn og bør erstattes med effektiv internasjonal hjelp og problemløsningsinnsats. Julegavene bør erstattes med menneskelig omsorg. I det hele tatt bør vi kanskje få en offentlig produktgodkjenningsordning.  All den arbeidsinnsats som unødvendige produkter representerer, kunne i stedet settes inn i omsorgtjeneste. Allikevel er det lett å se at mye arbeidskraft er overflødig. Teknologien er så fremskreden at vår arbeidskapasitet er mangedoblet gjennom de siste generasjonene. Vi må bli færre! Når vi blir færre vil også mange av dagens arbeidsoppgaver reduseres av seg selv: Vårt produktbehov, transportbehov og tjenestebehov synker, mens byggevirksomhet og veiutbygning kan reduseres  sterkt.
Hvordan skal vi så få til  en fornuftig, og kontrollert folketallsreduksjon? Våre virkemidler er mange  og effektive uten at det behøver å gå for sterkt ut over den folkelige frihet og ønsket om å få barn:

  • Problemet må gå opp for oss og for myndighetene. Vi må forstå av vi ikke bør få mer enn 1-2 barn i hver familie
  • Vi bør tillate og forenkle prosessen for fri abort, så ingen behøver å få uønskede barn.
  • Vi bør slutte med intensiveringen av kunstig befruktning og overlate det i større grad til naturen
  • Vi bør begrense de økonomiske incentivene for store familier og hindre at folk vil ha flere barn for å tjene økonomisk på det.
  • Vi bør i større grad begrense innvandringen og heller hjelpe befolkningen der de kommer fra. Det er faktisk mer humant, og vil i større grad fremme utviklingen i hjemlandet. Det er ofte de mest ressurssterke som forlater hjemlandet!

At vi stadig oppnår økende alder er er neppe noe stort problem. Økt alder betyr også bedret helse, større arbeidsevne  og mulighet for økt pensjonsalder.

  1. Teknologisk utvikling kan ikke redde oss, men noe må vi gjøre!
    Noen tekniske nyvinninger er gunstige og har større fordeler enn ulemper. Andre kan, særlig på grunn av ressursbehovet, og begrenset utviklingsverdi i realiteten være et tilbakeskritt, mens de fleste av dem kan være vanskelig å vurdere nytten av  i forhold til ulempene.

Blant teknologiske nyvinninger som tjener menneskeheten også på sikt finner vi antakeligvis både vaksiner og utvikling innen helse og sykdomsbehandling. Varmepumper, dypfrysere og kjøleskap som transporterer varme fra kalde til varmere områder og LED-belysning som sparer store energimengder synes åpenbart å være gunstige.
Det kan også være liten tvil om at  mye av varmeisolasjonen som er oppfunnet med glassvatt, skumpolystyren og vakuum (i eksempelvis termosflasker), er til større nytte enn ulempe for samfunnet.
Kanskje hører også datateknologiene hjemme i denne kategorien. Tid og papir spares, oversikten  og treffsikkerheten blir større, utviklingsmulighetene langt bedre, ting går langt raskere, selv om en på den annen side har  fått et enormt forsøplingsproblem og veldig høy grad av unødvendige investeringer og unødvendig tap av tid for svært mange.

Blant teknologier som har fordeler men kanskje større ulemper når det kommer til stykke, finner vi store deler av biltrafikken, kjernefysiske kraftverk,  og de såkalt fornybare energikildene særlig med atomkraft, bølgekraft. Investeringene med stor innsats av ressurser og energi er ulikt fordelt.
Sammenligner en eksempelvis vindmøller på land med vindmøller til havs finner en gjerne at havvind krever langt større innsats til bygging og etablering, har  vesentlig kortere levetid og langt større vedlikeholdsinnsats, men noen ganger større og jevnere vindkraft, mens vindmøller på land, som  bare krever noen kvadratmeter med grunn,  kan noen ganger kan komme i konflikt med andre interesser. Rent visuelt kommer det nok i stor grad an på øynene som ser og en innstilling til saken som kan være innlært.
Eksempelvis sykkelveiene i Oslo fremmer naturligvis både bruk av sykkel som et mindre belastende fremkomstmiddel enn bilen, de kan bedre helsesituasjonen for noen, begrense ulykker i trafikken og begrense bilbruk, gassutslipp og bilveiutbygging. Men når vi ser på de stor kostnadene,  ressursinnsatsen og  CO2 -utviklingen disse utbygningene har ført med seg og den sterkt begrensede omlegging til sykkeltrafikk de fører med seg, er jeg redd at resultatene ikke står i noe rimelig forhold  til innsatsen.
En del av den såkalte resirkulerbare energien kan det også være tvil om hvorvidt fordelene oppveier kostnadene og innsatsen. Vi kan her tenke på bølgekraft, tidevannskraft,  solenergi og havvind. Vindmøller kan det kanskje også reises tvil om på grunn av investeringene.
Hydrogen som oppbevarings- og transportmedium for energi kan det også reises mye tvil om. Energitapene ved omformingen er ikke ubetydelige. Eksplosjonsfaren kan en heller ikke se bort fra og transport og lagringsinnsatsen må også vurderes.
Betong er på mange måter et viktig og kanskje nødvendig byggeelement, men langt ifra all bruk av betong  er fornuftig og forsvarlig. Problemene med den  er dels knyttet til svære uttak av sand og stein, med ødeleggelse av natur og stor innsats. Mer problematisk er likevel sementproduksjonen med stort energibruk og CO2 -utvikling.

Blant teknologier som åpenbart er til større belastning enn nytte for samfunnet  finner vi naturligvis først og fremst våpenteknologien. Kjernefysiske  våpen som kan utslette både naturen og menneskeheten er det  aller mest meningsløse. De  har knapt noen som helst fordeler overhodet, men har likevel vist seg svært vanskelig å få utryddet. Tvert imot, de utvikles stadig videre.
Men også de fleste andre våpen havner i samme kategori, selv om virkningene er begrensede i forhold.
Hvordan skal vi kvitte oss med dem? Vi var egentlig på god vei. Særlig Russland og USA var i positive forhandlinger og fremskritt og begrensninger  ble gjort. Men så begynte grådighet, mistro og propaganda å ta overhånd.  En gikk inn for å rakke ned på hverandre og motsetningene vokste. Opprustningen skjøt fart, kanskje særlig hos amerikanerne som anla militærbaser i stor stil rundt store deler av det Russiske imperium. At NATO har vært med på lasset, har slett ikke gjort saken bedre. Det har bevisst blitt utviklet aggresjon mot Russland og kommuniststatene, og dette toppet seg  da Vesten begynt å  beskylde russerne for å ha annektert Krim.

Men nå har vi fått en felles fiende;  klimakrisen! Og da da bør det være enkelt, og være på tide å samarbeide mot den. Kan vi i stedet for å komme med falske anklager mot hverandre gå sammen om å løse felles problemer, bør vi kunne vekke et nytt håp! Sammen skal vi løse klimakrisen og sammen skal vi gjøre det som trengs. Sammen skal vi legge ned våpnene og jobbe mot den reelle fienden: Klimakrisen!! Der er rikelig monn både for avspenning og samarbeid om vesentlige oppgaver!!!

I denne kategorien blant åpenbare uheldige teknologier finner vi også både kullkraft , og forbrenning av olje. Selv om vi har lært oss  til å bli avhengige  av både olje og kull, ser vi nå de enorme ulempene,  og vi har nå nye muligheter! Oljeforekomstene skrumper inn og oljeprisen stiger, men den stiger dessverre for langsomt til at vi får nok incentiver til å gjøre kraftige nok skritt mot å komme over på andre energikilder.
Alle oljeprodusentene, kanskje særlig Norge, tenker det er bedre at andre stryper inn produksjonen så prisen stiger. Da rakner det!  Men vi har en stor mulighet: La oss, alle oljenasjonene, gå sammen for gradvis  å skru igjen kranene litt etter litt. Dermed vil prisen øke,  inntektene øker for oljenasjonene og innsatsen for  å komme over på fornybar energi øker!! Dette er en vinn – vinn situasjon for alle når det styres med nennsom hånd. Skal vi få til dette, må vi få med oss de andre nasjonene som står utenfor OPEC (Organisasjonen av oljeeksporterende land), melde oss inn (eller for den saks skyld danne en ny felles organisasjon der alle oljelandene er med), og så bli enige om en gradvis reduksjon i oljeproduksjonen.  Dermed vil det skapes fart i reduksjon i avhengigheten av olje.
V må også sammen gjøre innsats for å kunne fase ut forbrenningen av kull. En av midlene må også her være internasjonalt samarbeid og felles anstrengelser for å komme over på fornybare energikilder.

  1. Forbruket må reduseres!
    Jeg beklager å måtte si det, men skal vi overleve må vårt enorme overforbruk reduseres! Dette gjelder naturligvis særlig de rikeste landene med land som Norge og USA i spissen. Vi vet det utmerket godt; vi har et sanseløst og fullstendig unødvendig forbruk, som i svært mange tilfeller skaper mer bekymring for oss enn glede. Vi kjøper alt for stor og flott bolig, vi røyker og drikker, vi drar på lange unødvendige ferieturer. Vi pusser opp boligen igjen og igjen, kaster ut utmerket innredning, møbler  og utstyr an mange slag. Vi kjøper snobbete mat og drikke, lar oss underholde av tøys og tull, vi kjøper masse kunst til vanvittige priser. Vi gidder ikke fikse ting eller skifte bildekkene selv, men setter bort de enkleste oppgaver som vi heller kunne utvikle oss på. Vi reiser på ferie, drar på hotell med lange flyreiser. Er det noe i veien med tingene våre, gidder vi ikke få det reparert enn si forsøke å gjøre det selv, men kaster, kaster og kjøper nytt, nytt, nytt! Det samme gjelder sko og klær. Vi gidder ikke stoppe og lappe, vi har symaskin men bruker den ikke. Vi fikser ikke på klærne når de ikke lengre passer til kroppen vår, enn si når de blir umoderne. Vi kaster og kjøper nytt. Når vi kjøper noe, går vi i butikken og fyller handlevogna uten å se på prisen. Vi  fryder oss og velter oss i vår overflod. Vi kjøper flotte julegaver som ingen trenger. Butikkene og politikerne fryder seg: Det går så det griner! Og verden og klimaet lider av vår skjødesløshet. Det tjener ingen hensikt! Det gjør oss ikke en gang glade og fornøyde!  Men pytt pytt, det meste kommer fra utlandet, og da er det ikke vår produksjon som utvikler CO2. (Hihi, der lurte vi dem!). Også offentligheten lider av den samme overfloden!  Dette må vi slutte med! Verden har ikke råd til det. Det går ut over både fornuft og klima!

Men hvordan skal vi få det til? Hvordan skal vi redusere vårt forbruk? Vi har denne lønna og disse pengene, hva i all verden annet skal vi ellers bruke dem til?? Joda, vi kan sette dem i banken eller kjøpe aksjer så vi får enda bedre råd!  Men setter vi pengene i banken, eller noe, så blir de ikke stående der.  Da blir de lånt ut til andre som lider av den samme forbrukssyken som oss selv – og vi er like langt!

Jeg ser bare en løsning på dette: Reallønna vår må ned!!!  Å for et ramaskrik!!! Vi har jo tatt på oss en rekke forpliktelser. Vi har allerede et husvære som krever sitt. Vi har lån som skal betales. Vi har en stor flott bil. Vi har unger som skal være med på all verden og ikke bli satt utenfor i flokken.
Du har rett, å sette ned lønna kan skape problemer for mange som har stelt seg slik, som har strukket mulighetene litt for langt. Men: Omsider kan selv den egentlig meningsløse inflasjonen komme til nytte! Vi behøver ikke sett ned lønna di. Beholder du den lønna du har så vil inflasjonen etter hvert tre inn, og vi vil finne ut at jovisst, vi kan klare oss uten en rekke at alle de unødvendige kostnadene vi er blitt vant til. Det gjelder da tross alt ikke bare meg!

Nå må det nok også sies at det ikke bare er du og jeg som må redusere forbruket vårt, forbruket som truer luftkvaliteten, klodens temperatur og vår egen eksistens. Det gjelder i samme grad også for offentligheten. Offentligheten setter opp en rekke store prangende praktbygg som ikke alltid er like hensiktsmessige. Offentligheten sløser for mye.  Den legger brakk store områder som burde vært vernet.  De ødelegger naturen for å bygge veier og monumenter over seg selv. De driver også forsvaret som er til enorm skade både ved direkte forurensning, ved innkjøp av materiell som er direkte truende for andre nasjoner og det konstruktive samarbeid vi ellers kunne ha med dem. For å si det sånn: Det er vår trussel, vårt manglende samarbeid og vår opprustning som gjør at også andre nasjoner foretar opprustning –  i frykt for oss!
Hadde vi betalt mindre  skatt eller moms ville også offentligheten måtte være mer forsiktig med sitt forbruk. Så bør kanskje  du og jeg henge over ryggen på dem  og passe på at det samfunnet forbruker, går til fornuftige konstruktive formål som ikke belaster natur og klima mer enn nødvendig.

Det er naturligvis fordi vi er blitt for mange, og at vi alle (særlig her hos oss) driver for sterk rovdrift på ressursene,  at vi må ty til slike skritt som  reduksjon i forbruket.  Kan vi være flinke til å redusere folketallet kan vi naturligvis nøye oss med mer begrenset reduksjon i forbruket.  Eller også om vi kan bli flink med skogplanting og tar knekken på mer CO2, virker det på samme måten.
Men det er jo også sånn, at klarer vi å redusere folketallet, så vil både byggevirksomhet og veiutbygging kunne reduseres. Det vil føre både til mindre CO2 -utvikling og mulighet for litt mer skog. Da  behøver vi ikke å være like strenge med forbruksreduksjonen. Det er tross alt summen som teller!

  1. Opprustning og krig må stanses! Det fins langt bedre måter å løse mellomfolkelige problemer på!
    Det de kaller forsvaret er dessverre ansvarlige for en veldig høy andel av forurensning og ødeleggelse både av atmosfæren og naturen. Ødeleggelsene gjør seg gjeldende på mange hold; energiforbruk og forbruk av tid og materiell til utvikling og produksjon  av våpen og krigsmateriell, trussler og krigstrening,  etablering av bygg og infrastruktur  for krig og krigsforberedelse. Ødeleggelse av natur, egen og andres eiendom og liv  ved krigsinnsats, nedbrytning av mellomfolkelig samarbeid, bevisste ødeleggelser av verdi , inkludert massedrap  under krig,  for ikke å snakke om  all den gjenoppbygging som må til etter all den ødeleggelse og vandalisering som de bevisst har foretatt seg under krigshandlingene. Noe av det verste likevel er kanskje all den mistenksomhet og det hat de har skapt, også i andre land, ved sin truende aggressive adferd mot andre nasjoner. Ved siden av dette er vi ansvarlige også for all den frykt, hat og opprustning vi har skapt ved vår adferd.
    Hadde vi i stedet for all denne trussel og elendighet fra vår side, heller valgt samarbeid og hjelpsomhet, ville vi ha oppnådd langt større trygghet, tilfredshet, naturbevaring og en enorm CO2 -besparelse!

Det er dessverre ikke bare snakk om trusler fra vår side. Vi har allerede  vært med på svært destruktiv krigføring bl.a. i Libanon, Syria, Irak og Afghanistan.
All den forsøpling og ødeleggelse ”forsvaret” skaper er hemmeligholdt og er så voldsom at øvrig offentlig virksomhet blekner i sammenligning. Tenk på hvor store deler av den skatt og den moms du betaler går til nettopp dette.
Det verste likevel er ikke de voldsomme utgiftene og ødeleggelsene som  trusselspolitikken vår skaper. Det verste er at det hele virker fullstendig mot sin hensikt! Jo mer vi ruster opp, jo flere krigsøvelser vi har , dess mer oppbragt og truet føler motparten seg,  dess mer engstelige blir de, og dess større innsats iverksetter de av samme slag.  Alt dette øker også faren for krig. Skulle vi være så dum at vi tillater USA eller NATO å besøke oss, vet selvfølgelig våre motparter dette og forbereder seg enda mer på å ødelegge landet vårt. Dette har dessverre allerede skjedd. Amerikanske krigsbombefly og en ubåt, kapable for å bære atomvåpen har allerede vært her.  Det førte øyeblikkelig til at Russerne  satte Tromsø og Bergen på lista over sine atombombemål, og de sendte atombombefly hit på treningstokt! Dette er forferdelig. Det setter ikke bare vår natur og våre liv i fare. Det truer hele vårt lands eksistens!

Det dummeste er naturligvis at alt dette på ingen måte skaper trygghet for oss, men tvert imot setter oss i den ytterste fare. Det beste vi kan gjøre er naturligvis å erstatte krigsberedskapen med et aktivt internasjonalt hjelpe- og utviklingsprogram. Det er veldig mye vi kan hjelpe til å utvikle i verden rundt oss, også i Russland. Vi kan gjøre oss elsket heller enn fryktet og hatet. Vi kan skape tillit. Verden kan få se at vi ikke vil dem noe vondt. Da vil også de samarbeide og bli tillitsfulle  og kan legge bort krigsfrykten. Men det er vi som må begynne!
Kan vi snart erkjenne disse enkle fakta, kan vi naturligvis også slappe av i langt større grad med alle de øvrige klimaredde-bestrebelsene jeg har nevnt! Det vil ha svært stor betydning for å redde klima, natur og liv, ikke bare i vårt eget land. Jeg har selv brukt mange år av mitt liv i utviklingsprosjekter i utviklingsland, og har sett litt av hvordan alt dette virker.

  1. Energiforbruket må komme under kontroll, og forbrenningen må ned. Vi må stanse rovdriften på kull og olje.
    Verden er i dag innrettet på bruk av kull og olje, og det er ikke uten videre enkelt å skru igjen kranene og si at fra nå skal vi bare bruke fornybar energi. Da vil vi få kaos!  Biler og båter vil stanse. Leveransene  også av mat vil i stor grad stoppe opp.  Viktige institusjoner vil bli kalde. Mange bygg med rørsystemer vil fryse. Allikevel må vi så raskt som råd komme bort fra disse svært forurensende energikildene. Det kan ikke skje over natta, men vi må legge til rette for at det kan skje så raskt som råd. Da vil det hjelpe at vi har incitamenter til å pushe på, og pris er i så måte et effektivt hjelpemiddel

Vi må i det minste ha 2 siktemål,: Reduksjon av energibehovet og omlegging til fornybar energi, eller mindre forurensende energikilder. Det må skje omlegninger for å få det til!

Skifte til fornybare ikke forurensende energikilder:
Når enhver ser det fra sin egen synsvinkel er der i hovedsak ett spørsmål som vi være det aller viktigste: Hva lønner seg best for meg? Dertil må der selvfølgelig komme tilgjengelig annen energi i tilstrekkelig mengde.
Øker en prisen på olje, vil det sannsynligvis være det sterkeste incitament for å sette fart i utbygging av alternativ energi og legge om energibruken fra olje til noe mer miljøvennlig.  Så lenge alle oljeeksporterende nasjoner selv bestemmer sin pris og sin produksjonsmengde kan de ha en tendens til å legge seg i underkant av markedsprisen for å få selge mest mulig av sin produksjonskapasitet. Er der tilstrekkelig olje tilgjengelig til å dekke behovet vil prisen bli lav, og får liten grunn til å legge om til andre energikilder. Kan produsentlandene derfor samarbeide, og fastsette individuelle produksjonskvanta og/eller pris, kan en i stor grad bestemme takten i omlegging fra olje til andre energikilder.
Det er derfor viktig å ha et samarbeidsforum der alle oljeprodusentene er med. I dag har vi OPEC, men alt for mange produsentland er ikke med (bl.a. Norge), fastsetting av regler er da ikke enkelt når ikke alle kan være med å bestemme og er lojale. Det første og viktigste skritt må derfor være å etablere en medlemsordning der alle er med og retter seg etter det som blir bestemt. Det burde ikke være vanskelig ettersom alle oljenasjonene vil tjene på ordningen.
Men en betingelse for å kunne sjalte over fra å brenne olje er naturligvis også  at der finnes tilstrekkelig med annen energi tilgjengelig. Det finnes neppe i dag, men går oljeprisen opp betyr det at incitamentet til og lønnsomheten av å starte produksjon av f.eks. vindmøller vil øke, og mer ren energi vil raskere bli tilgjengelig. Altså vil det være viktig både å strype oljeproduksjonen og å få økt oljeprisen.

Det kan også være et spørsmål om en i mellomtiden skal velge olje eller kull til forbrenning: Kull inneholder forurensning i langt høyere grad enn olje som er destillert. Olje har også rundt 50% høyere brennverdi enn kull. Når kull brenner er forbrenningsproduktet CO2, men når olje som er et hydrokarbon brenner, utvikles mindre CO2 fordi forbrenningsproduktet delvis er uskadelig  vanndamp.  Det ville derfor sannsynligvis være bedre om de store kullkraftverkene heller kunne bruke olje enn kull som energikilde selv om oljeleting og utbygging av opphentingsstasjoner ofte er langt mer kostbart og innsatskrevende en å øse opp kull som er lettere tilgjengelig.

Energisparing:
Viktig for å kunne øke interessen for energisparing er det naturligvis at oljeprisen er såpass høy at det vil lønne seg å gjøre tiltak for å spare energi.
Der fins mange måter å spare energi på, og gjennomfører en et flertall av dem, bør en kunne regne med å spare inn langt over over 50% av forbruket. Dette er noe enhver av oss kan bidra sterkt med i husholdningen.  Jeg nevner i fleng en del viktige spareforhold:

  • Gå i størst mulig grad over fra å produsere ny aluminium til å smelte om aluminiumsavfall. (Aluminiumsproduksjonen i Norge bruker mer strøm enn alle norske husholdninger til sammen! Sørg du for å levere ditt aluminiumsavfall til gjenvinning!)
  • Slutt å bruke aluminium der en kan bruke plast i stedet. (Se på, og unngå all aluminiumsemballasjen i butikkhyllene!)
  • Senk innetemperaturen i oppholdsrommene. (Ta på litt mer tøy og vær litt mer aktiv! Under krigen lærte vi at 18 oC var riktig innetemperatur!)
  • Senk romtemperaturen om natta og når der ikke er folk til stede. (Bruk gjerne urbryter!)
  • Bruk bedre og tykkere isolasjon i boligen din, begrens størrelsen på vindusflatene og utform huset slik at det får minst mulig yttervegger og tak
  • Bruk varmepumpe i stedet for elektriske varmeovner og du kan antakelig spare over 2/3 av energien som går til oppvarming (Da frakter du varmen fra et kaldere til et varmere sted med begrenset strømforbruk)
  • Bruk ledpærer til all belysning heller enn glødelamper og lysrør (Du kan spare opp mot 90% energi og får liten varmeutvikling)
  • Bruk trykkoker for det som ellers må koke lenge. Bruk minst mulig vann til kokingen og husk å bruke lokk
  • Senk temperaturen i varmtvannsberederen, bruk sparedusj, kort dusjetid og spar på varmtvannet! ( Intet annet krever så mye energi til å varme opp som vann!)
  • Bruk elektromotor heller enn forbrenningsmotor der du kan velge. (Både motoren og strømmen er billigere og motoren har flere ganger så høy virkningsgrad!)
  • Skap ventilasjon ved å åpne vinduene mye og veldig raskt. Ved store forhold med mekanisk ventilasjon kan du vurdere å montere varmeveksler.
  1. Brannene må stanses, kanskje helst i samarbeid mellom de store mektige nasjonene.
    Klimaendringene har startet. Klimaet er allerede blitt mer ustabilt med store flommer, mer heftig og ødeleggende vind noen steder, og lange varme tørkeperioder uten nedbør og uttørkede arealer. Dette skaper ikke bare vanskeligere dyrkningsforhold men også økt brannfare. Vi har sett svære groteske og uhyre ødeleggende branner både i Russland/Sibir og USA.
    Dette har ikke bare ødelagt skog  og hele samfunn og vanskeliggjort nydyrking og gjenoppreising. Det har også utviklet CO2 av uante dimensjoner i tillegg til den allerede vanskelige situasjonen. Det er nesten som vi har kommet inn i en ond sirkel som det kan bli vanskelig å komme ut av igjen når  CO2 skaper branner og brannene utvikler enda mer CO2!

Det virket som i alle fall Russerne satt tafatte og så mens brannene raste og spredde seg mer og mer. De mente det var lite de kunne gjøre.  Vi andre  hadde også slokningsutstyr på båsen. Det stod ubrukt, men vi lettet knapt et øyelokk, og spurte i det hele tatt ikke om det var noe vi kunne hjelpe til med. Dette skjedde, selv om vi naturligvis visste at CO2 -utviklingen var like skadelig for oss som for dem!

Sånn kan det ikke være! Når katastrofer inntrer, må vi alle kunne ile til med den hjelpen vi kan yte, hva enten det skjer her eller der!
Vann er viktig i slokningsarbeidet, men også utstyr, mannskap  planlegging og tilrettelegging, både når og før det skjer.  Bør der være noen form for branngater gjennom skogen, kanskje med sprinklingsmuligheter, dyrking av urter med saftig kål, eller hva?  Alarmsystemer bør antakelig også  i langt større grad utplasseres. Så bør det være en selvfølge at vi alle hjelper hverandre  om vi ikke er alt for langt unna når sånt skjer. Antakelig bør vi planlegge sammen i god tid, mens vi ennå kan diskutere i ro og mak og finne de beste løsningene sammen.  Flere branner kommer. Det må vi bare være forberedt på!

7.Skogene og dyrkningsarealene må gjenopprettes, mens utbygning av veier og bygg må reduseres.
Skogs- og dyrkningsarealene ha skrumpet drastisk. Situasjonen er grovt forandret fra bare få år tilbake. Hvor vi hadde natur  og skog eller dyrket mark er det nå bygget boliger, industri eller Gud vet hva. Mange steder finner vi knapt en flik igjen av naturen!   Og det skjer også hos oss som utmerket godt vet at jo flere vi blir, jo mer vi finner på og utvikler, dess mer skog og grønt trenger vi for å rense ut CO2 og gjenvinne livsviktig oksygen.
Det er tvingende nødvendig  å plante mer skog! Vi har tross alt en del arealer hvor der er mulig å plante mer. La oss begynne der, og så får vi håpe vi får vett nok til å begrense folketallet slik at mer jord etter hvert igjen kan frigis til livgivende skog.
I Finnmark er der svære arealer uten et tre. Kanskje har klimaendringene muliggjort mer treplanting nå, eller kanskje kan vi finne eller utvikle treslag som kan leve også der.  La oss gjøre noe med det! Kanskje er det også slik at tregrensen har krøpet litt oppover i senere tid. Det er nødvendig,  vi MÅ ha mer livgivende skog!

Samtidig bør vi vel heller ikke bare sitte og se at Bolsonaro og Norsk Hydro ødelegger skogen i Brasil for å skaffe seg rikdommer? Der er det også bruk for mer samarbeid!

Hva nå?
Hva vil du gjøre med alt dette? Hva vil du gjøre med alle disse oppgavene for å få verden til å leve videre? Vi kan ikke bare sette oss ned å klage over alt som er galt i denne verden! Vi må alle være beredt til å gjøre en innsats, i det store eller det små for å få noe positivt til å skje!

Våkner vi opp og gjør noe med det kan verden overleve også dette! Nå er det opp til oss alle, ikke bare til statslederne som vil innbille oss at de kan redde verden ved å herje rundt i sine privatfly og holde vakre taler!!
Bjørn

 Ettertrykk med kildeangivelse er ønskelig og fritt tilgjengelig! Formidle innholdet videre, ved å sende det  til noen, ved henvisninger til www.redde-verden.com   eller hva!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Om oljepolitikk og brudd i regjeringsforhandlinger.

Bruken av olje som brensel i verden må reduseres. Klimaet viser allerede dype forandringer med økt temperatur og voldsomme væromslag, med brann- flom-,   og vindkatastrofer. Verre ser det ut til å bli. Årsakssammenhengen synes meteorologene å ha gitt oss en plausibel forklaring på.

Rovdriften på oljeressursene er også så drastisk at vi om i få år vil kunne savne olje til mange viktigere formål enn forbrenning. Vi vil trenge olje til smøreolje, plastråstoff og mye annet, mye som ennå i stor grad er ukjent for oss. I fremtiden å tenke på at vi skuslet bort disse ressursene, som utvilsomt kommer til å stige enormt i verdi  – at vi brente dem opp,  vil nok  stå for fremtidens mennesker som komplett idioti. Enhver fornuftig tankegang bør innebære at vi verdsetter den stigende lagerverdien kanskje høyere enn både bankbeholdning, aksjer og eiendom!  Fremtidens mennesker vil se hoderystende på oss som benyttet oljen til brensel og klimaødeleggelser for å skaffe oss inntekter vil slett ikke hadde bruk for. Det var inntekter som gikk til fullstendig unødvendig forbruk. Disse inntektene var med på å ødelegger vår moral, vårt klima og uerstattelige naturressurser.

Altså må vi både av økonomiske og behovsmessige grunner ta vare på oljeskattene. Men så er spørsmålet; hvordan gjør vi det best? Skal vi bare satse på å skru igjen våre kraner, å begrense tilførselen fra Norge, eller vil det være bedre heller å begrense behovene?
Begrenser vi produksjonen ensidig hos oss, må vi anta at det vil være til glede for andre som dermed  kan øke sin utvinning. Det synes altså å bli symbolpolitikk med liten virkning. Produksjonsbegrensning vil føre til prisstigning, og prisstigning vil gi insentiver til omlegging til mer miljøvennlige energikilder, men jeg er redd for at ensidig norsk innsats, vil bety svært lite på verdensmarkedet.

Selvfølgelig, vi har andre, svært lite påaktede muligheter:

  1. Fornuftig samarbeid mellom verdens oljeproduserende land der alle begrenser produksjonen for en balansert forpliktende reduksjon i tilførselen av olje. Det vil ikke bare begrense tilførselen, men også øke prisen. En slik prisøkning vil kunne gi langt bedre utbytte til alle oljenasjonene enn produksjonsøkning! Produksjonsbegrensningen må styres slik at helt vitale behov blir dekket, men også slik at insitamentene til å påskynde omlegging til mer klimavennlige energikilder styrkes.
    OPEC (organisasjonen av oljeeksporterende land) har  gjennom mange år hatt en slik rolle. Men dessverre har der vært piratnasjoner som ikke har villet være med i organisasjonen og har sabotert avgjørelsene i OPEC. De har benyttet anledningene til å øke sin produksjon og sin fortjeneste. Norge har kanskje vært den viktigste blant disse! Da dette skjedde i begynnelsen, bodde jeg i det fattige oljelandet Indonesia. Kåre Kristiansen var oljeminister i Norge. Folket der var rasende på oss. Jeg ville overleve og var feig nok til å si jeg var svensk!
    Det er helt nødvendig, og alle oljenasjoner, Norge inkludert, vil tjene på å bli med i OPEC. Vi kan da få til kontrollert reduksjon i produksjonen og dermed økt pris. Det vil utvilsomt være en vinn-vinn-situasjon for økonomien, klimautviklingen, og begrensning av ødeleggelsene. Skulle noen være misfornøyd med OPEC kan det naturligvis etableres en ny verdensomspennende organisasjon for styring av produksjonsfordelingen.
  2. Begrensning i/opphør av unødvendig energiforbruk. Begrensningen kan dreie seg om:   Biltrafikk med unødvendig kjøring, alt for energikrevende biler med høy hastighet, store tunge kjøretøyer.  Begrensning i produksjon av unødvendige og dels skadelige produkter. Opphør av unødvendig byggevirksomhet og veiutbygging.
  3. Omlegging fra forbrenning av olje til utvikling og økt anvendelse av naturvennlige fornybare energikilder. Særlig vind- og solenergi har stort potensiale. I fremtiden kan bølgekraft og sikker atomenergi antakeligvis bli en praktisk mulighet.
  4. Befolkningsreduksjon. Dette er tvingende nødvendig av mange grunner, også for å begrense energibehovet. Befolkningsøkningen medfører overproporsjonalt forbruk på mange områder som byggevirksomhet, veiutbygging og industriutbygging.
  5. Begrensning/opphør av internasjonal konfliktskapning, trusler, opprustning og krig. Dette er naturligvis den mest meningsløse og unødvendige av alle energiforbruk. Det har utelukkende negative konsekvenser for forbruket, særlig til: Våpenproduksjon. Trening og ødeleggelser. Trusler i stedet for samarbeid. Menneskelig degradering. Gjenoppbygning.

—-oo0oo—

Nå får de politiske partiene ikke til å samarbeide i regjering, fordi de ikke blir enige  om i hvilken grad vi bør begrense oljeutvinningen og oljeletingen.  Kan vi overbevise dem om at det er bedre å arbeide for samlet internasjonal produksjonskontroll og fornuftig styring av forbruket, burde alle kunne enes!
Bjørn

How to continue Collaboration and Development in Afghanistan?

Taliban var til møye og besvær for oss alle, også for de fleste i Afghanistan. De var ytterliggående muslimer som ville innføre brutale sharialover, de ville undertrykke kvinnene og styre Afghanistan  med jernhånd.

Deres noe brutale fremferd sjokkerte oss alle. Jeg vet ikke om det var det som oppildnet USA, som så fikk NATO og Norge med på lasset, invaderte landet, startet krig og en hatkampanje mot dem.

I 20 år holdt USA og NATO på å sloss mot dem, uten at Taliban vek en tomme. Naturlgvis vokste Talibans hat og deres motstand mot overmakten.  Slik er det alltid når en blir utsatt for vold!
Angripernes iver og pengekasse skrumpet, uten å høste annet utbytte enn mer fortvilelse, oppgitthet og utmattelse både blant Taliban og det Afghanske folket.

Ideologier, samme hvilke, positive eller negative, lar seg ikke kue av vold og overmakt! Det burde vi ha visst! Vi var selv kuet av Deutsche Wehrmacht under krigen, og burde ha lært noe av det.

Til slutt var det vel, tross alt, presidentene i USA som innså galskapen i prosjektet, og forstod at vi bare gjorde galt verre. De trakk oss til slutt fra kampene og Taliban overtok makten. Det tok ikke mange dagene for Taliban å overta styringa i landet. Kanskje kom folket der til, at et noe hårdhendt Talibanstyre tross alt ville være bedre enn de meningsløse krigstilstandene de har levd under i 20 år. At Taliban kunne overta makten så enkelt, nærmest uten motstand. er vel da neppe særlig vanskelig å forstå?

Men så, opplever vi det forunderlige; Talibans leder kommer ut og forsøker å berolige oss alle! Den frihet og det ansvar de har fått, har sannsynligvis gått opp for dem: Nå skal de styre landet som best de kan. Ja, det er forunderlig hvordan ansvarsfølelse er med å hjelpe oss, når vi vet at nå henger det hele på oss! De lover at alle skal få fritt leide, og presenterer kloke tanker om hvordan befolkningen, også motstanderne, skal få være med å utvikle landet på en positive måte i fremtiden! De ønsker at alle landets positive krefter, som i stor grad har arbeidet mot dem, skal få være med å forbedre samfunnet! Dette er uhyre konstruktivt og forsonende!

Men så, er det store spørsmålet: Hvordan blir dette oppfattet? Afghanerne tror knapt det de hører, de tenker på de hindringer de har lagt for Taliban gjennom tidene, er engstelige for represalier og mange forsøker seg på flukt i panikk. Det skaper et kaos!

Vi i Vesten nekter å tro det vi hører, og på tross av løftene, engasjerer vi oss særlig i et spørsmål om evakuering og asyl for de som har stått på vår side.  Dette gjøres helt uten tanke på at det vi da gjør, er å trekke ut viktige deler av landets elite. Dette er  folk som antakelig kan bli en viktig del av kraften bak gjenoppbygging av landet.

På toppen av dette, rykker NATO ut, gjennom sin geralsekretær, og møter Taliban sin positivitet, ikke bare med vanntro, men faktisk uten videre med trusler om ny invasjon og videreføring av krigen! Det hele er så meningsløst og uforstandig at vi kan gråte -men her i Vesten later få til å ha insett hvilken ny missære vi er i ferd med å innlate oss på!!

Jeg håper inderlig at Taliban kan leve med dette uten å gi opp sine positive utviklingstanker, men jeg er i tvil. Det er utvilsomt et alvorlig skudd for baugen for dem.

Det som trengs nå, er tvert om, takksigelse mot Talibans storsinn og konstruktive samarbeid. Uten helt å vite hva som vil skje i fortsettelsen, må vi vise tillit og straks sette igang et samarbeide med dem for utvikling av samfunnet. Uansett; hva som skjer, det taper vi ikke på! Kvinnenes rettigheter og sharialovene må likevel ikke få for stor oppmerksomhet i starten. Da har vi mulighet, etter hvert, til en lykkelig utvikling i landet.

Nei, ideologier lar seg ikke utvikle gjennom hat og våpen, bare gjennom  positivt samarbeid, klok og forsiktig tankeutvekslig og kanskje også konstruktiv hjelpeinnsats.

Nå har vi muligheten! Ikke la oss skusle den bort!. Mye står på spill. Det skal lite negativitet til fra vår side før  Taliban gir opp den positive utviklingen,  og vi igjen ødelegger mulighetene for Afghanistan!
 Bjørn