Om Rikets tilstand

Det er krise i Norge.  Oljeprisene når lavmål og oljevirksomheten skranter og sier opp sine ansatte. Oljeutvinningen i verden er ute av kontroll og overproduksjonen fører til bunnpriser vi ikke kan konkurrere med.  Stagnasjonen får naturligvis ringvirkninger til det som ennå er igjen av annen produktiv virksomhet her i landet.

Vi har levd høyt på olje gjennom noen år. Virksomheten har hatt gode kår, fått gode priser, alt har vært herlighet og glede, og vi har gasset oss med urimelige lønninger og et sanseløst forbruk. Vi har skrytt av å være ”verdens rikeste land” og hurra for syttende mai og oss som er så supre!
Arbeidstakerorganisasjonene har presset lønningene til topps, og ingen har brydd seg særlig om at ellers sunne virksomheter har gått dukken en etter en.  Vi har bare fortsatt å leve over evne, kjøpt dyre boliger, pusset opp ustanselig, ut med det gamle inn med det nye hele tiden.

 

 

Plutselig våkner vi opp. (Eller gjør vi egentlig det?) Ingen vil betale regningssvarende priser for oljen vår lengre. Men folk forlanger likevel å fortsettemed de samme lønningene, og så går naturligvis det vesle som finnes igjen av annen produktiv virksomhet dukken. På tross av det streikes det og det trues med streik, for allikevel vil vi bare ha mer, mer, samtidig som vi har vendt oss av med å jobbe for innkomsten. Paradoksalt nok, også journalistene ville streike, de som skulle opplyse oss, holde oss i ørene og få oss til litt fornuft.

Det meste av produktiv industri, og det vi trenger for å leve er forsvunnet, Verftsindustrien, de mekaniske verkstedene, papirindustrien, tekstil- og konfeksjonsfabrikkene, garveriene og skofabrikkene, trevarefabrikkene, fiskebrukene, alt er forsvunnet. Til og med gårdsbrukene som skulle skaffe oss mat er lagt ned og jordene gror igjen med uproduktivt kratt.

Så ser regjeringen endelig at noe må gjøres. Dette går ikke lenger.  Men så, av alle ting, tar de av våre oppsparte midler og deler det ut til kommunene: Vær så god, bruk det som best dere kan, skap jobber og virksomhet. Kommunene vet naturligvis ikke bedre enn at de strør om seg med penger til ”kultur”-formål, kosting av søppel som vi slenger omkring og veiprosjekter som vi godt kan være foruten. Legg landet under asfalt! Er det ingen som skjønner at dette er galemattias?  Vi kan da ikke leve av å barbere hverandre, å fylle opp landet med ”frisører” bare for å få flere i virksomhet. Ser vi virkelig ikke at dette er Sysifosarbeid, jamngodt med å flytte steinhaugen fram og tilbake?

Det vi trenger er naturligvis reell verdiskapning, eksportindustri og importreduserende industri, energiproduksjon og matproduksjon. Mulighetene er enorme: Jordene som ligger brakk må komme i produksjon igjen, vindmøller kan hente gratis energi fra lufta, verkstedindustrien bør kunne lage vindmøller i hopetall,  fisken bør vi foredle selv, selv klærne og skoene som nå bare blir importert må vi da i det miste kunne lage selv.  Selv skrev jeg en bok: 500 måter å livnære deg på uten å ta en jobb. Forlagene ville ikke trykke den fordi folk ikke er interessert i emnet!

Men selvfølgelig, det er en betingelse for å få livet i gang igjen: Vi må stramme inn livreima, fantasilønningene må bort, vi må komme tilbake til et normalt forbruk. Da kan vi klare det hele med glans! Men LO og organisasjonene som for litt siden kom med noen vakre ord om ansvarlighet, streiker likevel og sager ufortrødent på den greina de selv sitter på.  Kanskje kan det bli nødvendig med pris- og lønnsstopp som vi hadde etter krigen, og fornuftig regulering både av priser og lønninger fra samfunnets side.

Jeg tror også det ville være klokt å søke om medlemskap i OPEC, og være med å styre oljeutvinning og oljepriser.  Vi kan ikke vente at araberne vil sitte og se på at oljepiratnasjoner som Norge og England etc. kan la pumpene gå for fullt mens de skal moderere sitt oljesalg så vi kan få fornuftige priser.  Som vi vet, olje er en knapp ressurs som vi må strekke lengst mulig.  Sammen må vi strupe kranene. Egentlig er oljen et gode og vi må slett ikke skusle den bort som vi gjør nå med billigsalg. Da hindrer vi naturligvis også utviklingen av fornybare energi. Nå har vi teknologien inne, la oss komme i gang å utnytte den!

Bjørn

 

Med fotball som fredsbygger.

Så skal Jørn Andersen bli fotballtrener i Nord-Korea! Reaksjonene lot ikke vente på seg: Hold deg unna diktaturet, Dette må du holde deg for god til, Jeg ville sagt nei til undertrykkerne, osv, osv.

Men hvorfor i all verden det?  Nord-Korea er uglesett i denne verden. Nord-Korea er ensomme. De føler et stort behov for stramme rammer for å hold det sammen. Nord-Korea er engstelige. Derfor føler de et stort behov også  for opprustning og forsvar.  De er redde for USA, for NATO og for oss. Det er kanskje ikke så rart når de bl.a. opplever Sør-Koreas og USAs provoserende militærøvelser/demonstrasjoner nær sine farvann. De har til og med opplevd at det er blitt satt opp svære propagandahøytalere på grensa. Dialogen har blitt ytterst begrenset. Situasjonen er farlig!

Vi trenger ikke flere provokasjoner fra vår side. Vi trenger å roe gemyttene. Vi trenger å vise at vi egentlig slett ikke vil dem noe vondt. Den beste måten å vise det på er vel først og fremst gjennom en positiv vilje til samarbeid. Kanskje er det vi først og fremst trenger er flere Jørn Andersener som vil samarbeide med dem i praksis.

Bjørn

Har Regjeringen gått fra vettet? Ikke lag mer krig og flere flyktninger i Syria!!!

Nå vil regjeringen sende 60 krigere til Syria. Men,  de skal ikke krige, de skal bare få andre til å gjøre det!!! Effektivt ikke sant?  Da får vi mange ganger så mye kriging for pengene!

Til og med Børge Brende, som vi  tidligere oppfattet som en snill og moderat mann, skal ha bifalt planene! Men hva i all verden er det de tenker på? Jeg trodde der allerede var alt for mange krigere i Syria, og alt for mye ulykke, samt alt for mange flyktninger.

Men jo, de skal bare lære fra seg å drepe IS-rebeller. Burde vi ikke snart vite at for hver av dem som blir drept, får IS økt sympati?  Vår aggresjon skaper flere desperadoer enn de som forsvinner. Potensialet er stort, der er nesten to milliarder muslimer i verden som IS kan sanke sympati hos.  Islam vokser i antall og utbredelse, og de blir stadig mer radikale. Dere har vel ikke tenkt å drepe dem alle, når antallet IS-tilhengere bare stiger og stiger? Kanskje er det på tide å legge om strategien?

Det er selvfølgelig prisverdig at regjeringen vil gjøre noe. Men hvorfor skal vi da velge å gjøre ting som forverrer situasjonen? Da ville det vel være bedre å ikke gjøre noe? Mer vold, hat og elendighet er naturligvis resultatet. Mer slakteri på begge sider, mer nød, større ødeleggelser, økning av deres forbitrelse mot vesten og selvfølgelig også økende hat mot oss og større grunn til å planlegge djevelskap også her!

Men kanskje KUNNE vi heller ha  gjort noe positivt? Humanitær innsats med mat, medisiner og omsorg er bra. Da vinner vi kanskje litt popularitet også. Opplæring, innbefattet litt psykologi om menneskelige reaksjoner kunne vi ha prøvd. Da ville de kanskje forstå, at den volden de skaper, fører til det motsatte av de mål de har satt seg. Jeg tror ikke at noen kan nå positive mål med negative virkemidler. Det burde være elementær psykologi!  Vi kunne vel heller støtte de fredsforhandlinger som foregår, enn å motarbeide dem på denne måten. Eller om vi kunne klatre ned fra vår belærende høye hest og se at de kanskje ikke bare kjemper for idioti, og  begynne å snakke med IS som likemenn.  Da kunne vi finne ut, om ellers aldri så galt, at der også fins positive elementer i deres mål. Kanskje kunne vi komme så langt at vi kunne lære litt av hverandre også , og begynne å samarbeide litt? Kan det bremse bestialiteten tror du?

Jeg tror faktisk at det går an å snakke sammen, også med IS.  Skulle vi kanskje prøve? RISIKOEN er liten! Be dem med på fisketur Erna, det er mer virksomt enn de store konferansene, der alle har som oppgave å forsvare sine standpunkter.

Kjære Regjering: Det er ingen skam å snu!

Bjørn

IS terroriserer Brüssel og skaper mer frykt i Europa. Hva bør vi gjøre?

Europa ble skrekkslagen idag, i påskeuka, den 22. mars 2016. IS sprengte bomber i Brüssel, både på flyplassen og på T-banestasjoner. Mange uskyldige ble drept og lemlestet, store verdier gikk tapt og alle kommer med sine reaksjoner:

  • Børge Brende poengterte to uttrykk: «Fordømmelse og Bekjempelse».
  • Jonas Gahr Støre misjonerte i likhet med Donald Trumph for «Bekjempelse med alle midler».

Dette var 3 dager etter at alle hadde pustet lettet ut: Superterroristen Abdeslam fra Frankrike hadde blitt fanget og uskadeliggjort.

Alle later til å være enige om en ting: Ikke lefle med terrorister!: Stå imot, vær sterke = Fysisk voldelig kamp! Men vi vet da vel alle så inderlig godt hva det leder til?: Enda mer hat, motstand og terror! Verst av alt: Dette er den mest effektive måten å avle nye terrorister på!
«Sikkerheten» settes i høysete på alle måter. Politiet bevepnes, militæret engasjeres, alle vitale punkter i samfunnet bevoktes, alt kontrolleres (og særlig hva gjelder mål tilsvarende siste terrorangrep). Vi burde vel nå snart forstå at «sikkerheten» ikke hjelper oss det skapte grann! Det finnes nærmest en uendelighet av mål som kan rammes, og måter skadene kan utrettes på. Det finnes ingen måte vi kan trygge oss på gjennom «sikringstiltak»! Vi burde vite det: Vi kan ikke hindre terrorangrep gjennom sikringstiltak: Tvert imot, vi bare øker farene enda mer!

 

Men skal vi da bare sitte med hendene i fanget og se på at vi blir terrorisert ihjel alle sammen? Nei vi må gjøre noe, men ikke noe som bare forverrer situasjonen!

Vi må analysere situasjonen, finne ut hva som skaper hatet, og gjøre noe med årsakene! Vi må med andre ord begynne å snakke sammen, å snakke med dem som ildner til udåd! Nei, jeg mener ikke holde en skjennepreken og å oppdra, jeg mener snakke sammen, lytte og drøfte! Så enkelt er det – og så vanskelig!

Bjørn